Alle innlegg av Treskjererverkstedet

Prosesjonskors til Ormøy kirke.

Kirken på Ormøya er en sjarmerende liten tømmerkirke som ble reist engang sent på1800-tallet av, hva jeg vil tro var kondisjonerte Kristianiaborgere, som hadde sommerhus på Ormøya, nærmest på dugnad.  Det er et nygotisk interiør med enkle, men smakfulle bygnings- og interiørdetaljer. Kirken føles litt mørk, og da vi ble spurt om vi ville komme med et forslag til nytt prosesjonskors, var letthet og fargesprak den første tanke som slo meg. Å skape en ørliten smykkeaktig eksplosjon, som stilmessig så ut som den hørte til der med største selvfølgelighet, og jeg håper vi har fått til akkurat det…

 

 

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

Hvordan få en flat ting til å bli tredimensjonal? Et prosesjonskors skal bæres, det skal bevege seg gjennom kirkerommet, kanskje ute også. Ulikt andre kors og krusifikser skal det sees av alle, fra alle kanter. Det første man burde gjøre er å gi det en bakside, såvel som en framside. Dernest gav vi det et  linseformet tverrsnitt, slike at betrakteren aldri vil føle at de står helt på siden av korset, for midt i korsets kjerne vokser en stilk, som er det tykkeste og kraftigste i korset, og som skyter ut grener som bukter og vrir seg ut fra denne, og utover korset, som i denne sammenhengen nærmest bare er et espalier, som er der for å holde oppe denne planten. Denne planten er livets tre, slik vi finner det i gotiske middelalderkors.

Det må kraftige virkemidler til for å lyse opp i en brunbeiset furukirke. (Foto: Boni Wiik)
Det må kraftige virkemidler til for å lyse opp i en brunbeiset furukirke. (Foto: Boni Wiik)

 

En ting er å tegne det på papir, noe annet å gjøre det i tre.(Foto: Boni Wiik)
En ting er å tegne det på papir, noe annet å gjøre det i tre.(Foto: Boni Wiik)

 

 

ormøy4Lønn er et hardt og veldig solid treslag. Ved å skjære det i lønn, kunne vi få all den styrke som trengs i så sarte og tynne detaljer.(Emnet er fra et ungtre, som ble hogd ned, og lå og slang i Skøyenveien i Oslo for to somre siden)

 

Korset er festet til en stav med en skrumekanisme, og staven står i et diskret, men elegant stativ. (Foto: Miriam Flur)
Korset er festet til en stav med en skrumekanisme,og staven står i et diskret,men elegant stativ. (Foto: Miriam Flur)

 

De blå blomstene som vokser ut av livets tre er dragehodeurt. En spesialitet for Ormøya. ( Foto: Miriam Flur)
De blå blomstene som vokser ut av livets tre er dragehodeurt. En spesialitet for Ormøya. ( Foto: Miriam Flur)

 

 

 

 

 

Hei igjen, nå er det vår!!!

Jeg har nevnt det før, men sier det igjen, når det skjer lite på bloggen, så er det ikke fordi vi ikke driver med noe spennende, men snarere tvert imot, fordi vi ikke har tid til å fortelle om det. Tidligere lovte jeg at dette året ville handle mye om gotikken. og det har det gjort. Njål er snart ferdig med en nydelig kopi av Spydebergmadonnaen, men den regner jeg med at vil bli grundig omtalt senere. Ellers har Boni jobbet med Mære madonnaen, og Karina lager et nydelig lite eterisk prosesjonskors i lønn.

 

 

vev

Vi har gjort en liten grindvev, etter middelalderveven som er funnet på Bryggen i Bergen, som er fra 1300-tallet. Her i en litt forenklet utgave, og for første gang har vi gjort den i tre. Originalen er i bein. Denne veven har jo etterhvert blitt populær, og vi lager den gjerne flere ganger om det ønskes. Treutgaven blir naturligvis billigere enn den i bein. ( Foto: Boni Wiik) Replica of the beautiful little loom found at «Bryggen i Bergen», from the 14th century. This replica is made in boxwood (Which is cheaper than bone) But the original is made from elk antler.

 

vev2Ingerid har gjort mange praktfulle karveskurd stykker i det siste. Skrin, ostefjøler, billedrammer, postkasser, kjenger etc. Og hun har også blitt en ettertraktet kursholder. Ta kontakt og du vil vite mer om kursene hennes. treskjererverksted@gmail.com

Ingerid has become something of a chip carving expert, and has done lots of nice items lately. pictureframes, boxes, «kjenger», cheeseboards, etc.

 

 

vev3Karina her med  prosesjonskorset til Ormøy kirke. Det vakre nette korset blir gjort i lønn, og skal males etterpå. Lønn er et meget sterkt materiale, som muligjør de tynne og minutsiøse detaljene. «Livets tre» motivet, blir her selve hovedbestanddelen i korset, og prydet med dragehodeurt-blomster, som er en spesialitet på Ormøya.  (Foto: Boni Wiik) Sløy gotikk!!!Karina is working on a procession cross for «Ormøy» church, which is a neo gothic timber church from  late 19th century. she is carving it from maple which is a very strong material, that gives her the freedom of making tiny details and a very thin «structure» for the cross. The «tree of life» motif is the essential here, blooming with dragon head plant -flowers, which is a specialty from the island «Ormøya», in the Oslo fjord.

 

 

 

vev4Vi må ikke glemme vikingbøttene til Njål. Han lagga sammen et par bøtter som skulle gis bort under vikingfestivalen i York.  Smedene  våre smidde hanker. (Foto: Boni Wiik) We must not forget the viking buckets that Njål made. They were to be given as presents from Norway, to the York viking festival this year.

 

 

vev5Boni har stått endel uker på Vitenskapsmuseet i Trondheim og kopiert Mæremadonnaen. Det er en 1200-talls madonna, som befinner seg i samlingen, men som menigheten ønsker en kopi av. Originalen har levd et langt liv, og ting har skjedd  med henne opp igjennom historien, forandringer, tilføyelse etc, så arbeidet er en form for kopiering kombinert med rekonstruksjon, for å få kopien nær opp til slik hun var tenkt da hun var ny…  (Foto: Boni Wiik)

 

 

vev6Underveis i kopieringsarbeidet.  (Foto: Boni Wiik)

 

 

vev7Damen ikke lenge før hun skal polykromeres…..(Foto: Boni Wiik) Boni has been working in the scientific museum in Trondheim for weeks, reconstructing a early gothic madonna from Mære.

 

 

vev8Ingerid har også lekt seg med å skjære bruskbarokk, for øvelsens skyld.     (Foto: Boni Wiik) Ingerid is having fun carving what we in Norway call «cartlidge baroque»

 

 

vev9Og vi jobber stadig med å utvikle teknikkene for å lage de beste brikkevevbrikkene a la Osebergfunnet… Dette kommer det en fyldig artikkel om snart, i «Norsk Husflid» We are still perfectioning the tecniques involved in making tablets, for tablet weaving,  as the ones found in the Oseberg grave.

 

Njål kom akkurat hjem fra siste innspurt før Erlend Leirdals utstilling på Galleri Ramm i Oslo, som åpner på torsdag denne uka, og vi  andre har vært på studietur til Stockholm.

Er det rart vi trives som treskjærere?

 

Et lite hjertesukk: Det er ikke enkelt å få seg en treskjærerutdannelse i Norge. For å bli treskjærer må man gjennomgå en læretid, og ta svennebrev. Den gjengse oppfatning blant treskjærere, og de som påstår at de lever av treskjæring, er at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det. Jeg vil snu det på hodet, og si: jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å drive et godt treskjærerverksted uten lærlinger. Jeg vil minne om at brorparten av det du ser av arbeider her på denne bloggen er gjort av lærlinger. Det er klart at lærlinger  ikke kan settes til alle mulige jobber, før de kanskje er nesten ferdige med læretiden, men det er så mye fantastisk de kan få til, om man vil at det skal skje og legger til rette for det. Å ha en gjeng unge ambisiøse, flinke og kreative folk jobbende på samme sted, er en kjemperessurs! Alle har noen spesialiteter, alle bidrar med det de kan, og på den måten har man alltid arbeid som passer til der den enkelte lærling er i hans eller hennes utvikling, og alle nyter godt av hverandres inspirasjon. I Treskjerarverkstaden har vi tatt på oss den oppgaven som alle treskjærere i Norge skulle ha gjort sammen, vi vil lære fra oss, lære videre det vi selv har lært, for å holde faget i hevd. Vi lever av kommersielle oppdrag. Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse. Men jeg kan ikke fri meg fra å drømme om at de andre treskjærerne i Norge, ville brette opp armene og si: «Jeg skal hjelpe til, jeg skal lære videre det jeg selv var så heldig å lære da jeg var ung», På den måten tror jeg faget vil blomstre enda mer, og ikke bare her på vårt lille verksted.

Vi er et levende verksted i vår tid. vi arbeider med det som ønskes av kunder i vår tid. Nitti prosent av dette, kanskje mer,  ligger utenfor læreplanen som «de gamle» har satt opp, og som vi må forholde oss til. Så i tillegg til å klare oss økonomisk gjennom å arbeide med det som vår tids treskjærere kan leve av, så må vi bruke tiden på å øve på det som «de gamle» mener at er «treskjærerfaget». Ting som er umoderne, som ingen kunde ønsker, som vi aldri får i oppdrag å lage. Det er litt dumt. Jeg tror ikke skomakerne må lage knappestøvler a la 18 80, eller at rørleggerne må lære å legge rør slik de gjorde det på 1700- tallet. Så hvorfor må det da være slik i treskjærerfaget?

Læretiden er knapp nok som den er- 2 år. Den burde vært 7 år, og på den tiden er det ønsket at man skal læres opp i ting du med stor sannsynlighet ikke kan leve av senere som treskjærer. Hva er tanken bak det? Nei, det er forunderlig.

Har du svar på dette, eller meninger, kan de sendes til treskjererverksted@gmail.com så vil de bli lagt til her………

Eller bare bruk kommentarfeltet så klart

Her kommer et innspill fra Notodden:

Til treskjærerverkstaden:

Her kommer det mine tanker og refleksjoner rundt innslaget på bloggen. Jeg har mye på hjertet og støtter dere gjerne. Jeg skriver noen kommentarer til diverse utsagn. Dere kan herje med teksten min som dere vil. Lykke til med å finne lærlingplasser til de som gjerne vil og gehør hos svennenemden.

Ulrike

 

Treskjærerverkstaden: ”…at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det…”

Jeg har full forståelse for treskjærere som må jobbe hardt og mye for å kunne overleve av yrket. Men som i de fleste andre områder i samtiden er det krav om fornying og forandring. Håndverkeren som vil ha et levebrød er nødt til å utvikle seg – komme ut av sin egen komfortsone. Å utdanne en lærling kunne jo vært en mulighet for dette. Roger Säljö som er en svensk sosiolog har utviklet teorien om ”sosiokulturell læring”. Denne teorien bygger videre på Lev Vygotsky´s proksimale utviklingssone (se lenger nede). Den sosiokulturelle læringsteorien går ut på at et menneske utvikler sine fysiske og kognitive ferdigheter i samhandling med andre individer. Säljo mener at bare i samhandlingen med andre kan man komme utover sin egen proksimale utviklingssone, det vil si over sine egne grenser.

Hva hadde vært enklere (og billigere) for en treskjærerbedrift, enn å ha en lærling å samhandle med? Håndverksyrker vil jeg, i hvert fall når det dreier seg om små- og verneverdige fag, betegne som ganske ensomme. Det er sjeldent at et faglig interessert og dannet mennesket stikker hodet inn på treskjærerens verksted – da blir det lite faglig diskusjon. Kunne man ikke tenke om de ”dumme spørsmålene” og ”rare” feil som en lærling i blant produserer, som en utmerket kilde til refleksjon over eget praksis? Snur jeg på min egen setning så finnes det ingen ”dumme” spørsmål og dermed mye nytte i å ha lærlinger rundt seg.

Treskjærerverkstaden: ”Læreplanen som ”de gamle” har satt opp…

Læreplanen må endre seg og har endret seg alltid. Tradisjonelle håndverksyrker har aldri vært statisk men under dynamisk utvikling. Er ikke akkurat denne dynamiske utvikling det fascinerende og givende med å utføre håndverks?

Richard Sennet bruker begrepet ”lukkede kunnskaps-systemer” for virksomhetsområder der man ikke setter i gang arbeidet før man har avklart mål, framgangsmåter og ønsket resultat –  Sennet beskriver disse lukkede kunnskaps-systemer som: av kort varighet. (Richard Sennet: Håndværkeren). Men i situasjoner som omhandler mennesker og læring er det ikke mulig å forutsi/forutbestemme alt.

Har man et ønske om å ”verne” et håndverksyrke som treskjæring så må det være mulig for forandring. Å åpne seg er godt og vondt og man må  tørre å ta sjanser og inngå kompromisser. Bare for å gi et eksempel fra keramikerens verksted: i antikken skjedde en radikal forandring av pottemakeryrket: dreieskiven ble oppfunnet. Riktignok brukte man en slave som ”motor” for å få sving på en plate som lå på en pinne, men med tiden utviklet seg dreieskiven til den vi har i dag – og ikke kunne være foruten. Tror vi at alle tradisjonelle keramikere skrek denne gangen: ”hurra til dreieskiveteknikken” ?

Når jeg tenker på treskjæreryrket så var sikkert oppgangssagen, avretteren og cnc-fresemaskinen en graverende utvikling. I den tiden vi lever nå, omgitt av automatproduserte og individløse produkter setter mer og mer mennesker pris på noe som er håndlaget. Et individuell produkt med sjarm. Ja og hvor kommer denne sjarmen fra? Etter min mening kommer den nedopp fra små avvik fra ”normen”. Håndverkeren står ikke like mye i fokus som en kunstner når han/hun produserer og selger et verk men en etterlater små spor på objektet som utgjør forskjellen til et masseprodusert produkt.

Om trekjærerlærlinger skal kunne skjære nesten perfekte kopier av ”de gamles” tolkning av stil, f.e. Gudbrandsdalakantus, så blir det vanskelig – kanskje umulig å videreutvikle stilen. Som jeg oppfattet det stilmessige og håndverksmessige kravene til treskjærer-svenne-nemda så minner det meg om maskinprodusert (masse-) vare.

 

Den proksimale utviklingssonen (av Lev Vygotsky)

Det som ligger i området mellom det en elev kan klare på egenhånd, og det eleven ikke kan greie, selv med hjelp, kaller Vygotsky den proksimale utviklingssonen. Denne inneholder alt det eleven kan greie med hjelp fra andre. I området mellom hva eleven greier på egenhånd, og hva den ikke greier, er voksne eller personer som kan mer enn barnet selv, en form for medierende hjelper. Etter å ha blitt veiledet tilstrekkelig vil barnet til slutt greie tingene på egenhånd, og har flyttet grensene for hva det kan klare alene. Den pedagogiske utfordringen ligger i å utnytte utviklingssonen ved å stimulere barnet til å arbeide aktivt sammen med andre, og å gi hjelp og støtte på barnets vaklende vei mot å klare oppgaven på egen hånd».

«Pædagogiken må orientere sig mod morgendagen i barnets udvikling og vende sig bort fra gårsdagen. Først da vil den kunne vække de udviklingsprocesser til live, som ligger i den nærmeste udviklings zone», skriver Vygotsky i boken Tenkning og språk. (Kilde: Wikipedia)

Selv om Vygotskys ord lyder litt gammeldags og skriver om ”barnet”, så passer det utmerket i vår tid og til lærling – mester – forholdet. Hvis en elev med interesse for tradisjonelt håndverk ikke får lærlingplass med en kunnskaps- og erfaringsrik person som veileder, så har lærlingen heller ikke sjanse til å utvikle – verken seg selv eller tradisjonshåndverket.

 

Treskjærerverkstaden: ”Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse”

Å ha et krav hengende over seg er tungt, men realitet. Om disse treskjærerlærlinger består svenneprøven og ønsker å jobbe selvstendig, så kommer de å ha akkurat samme krav hengende over seg. Jobber man selvstendig så kommer man til å ha tidspress, leveringstider og kundens oppfølgingsbehov. Lærlinger kommer til å bli spart, for en del av det såkalte ”praksissjokket” når de kommer ut i arbeidslivet. Og som du/dere sier stimulerer dette, kanskje de finner enklere, raskere og smartere løsninger på tradisjonelle arbeidsmåter.

 

Jeg ønsker meg at både treskjærernemden og treskjærerbedriftene skal tenke seg om. Det kan hende at treskjæring var på sin høydepunkt for 40 år siden og den tiden ønsker vi oss alle gjerne tilbake. Men det samme tenker vi om fiolinbyggekunsten fra Antonio Stradivari. Han hadde to sønner som jobbet hardt og sammen med sin far – men verken sønnene eller vi i dag, klarer å etterligne klangen i Stradivari´s fioliner. Vi må la treskjæringens glanstid være der den var og se sammen med våre lærlinger framover.

Ulrike Niederberger

 

 

 

 

Spesialoppdrag.

Hvis det er en nisje vi kanskje jobber mer i enn andre, så er det vel disse spesialoppdragene. Med noen unntak, så lager vi stort sett prototyper av ting, – vi lager en og en, av gjenstander eller duppedingser, etter kunders behov og innfall, og det å ta på seg alt av pussige oppdrag, som ofte ligger i grenseland, eller utenfor grensene, for faget vi egentlig jobber i, gjør at vi blir mer og mer kunnskapsrike, og mer mer fleksible for hver dag som går, og det er kanskje hemmeligheten bak Treskjerarverkstadens suksess.

Her om dagen lagde vi en spesialdesignet broderinål i bein, for en allergiker som ikke tåler å arbeide med metallet som vanlige nåler er laget av, (Dessverre glemte jeg å ta bilde av den)

Og i høst lagde Karina en pilegrimsstav, der kunden ønsket noe spesielt…

 

Når man har samlet materialer hele livet, kan man tilby det meste..
Når man har samlet materialer hele livet, kan man tilby det meste..

 

pil7

Når vi lager pilegrimsstaver, tar vi som regel utgangspunkt i formen og designen fra gamle norske skistaver. Det er som med gamle ljåskaft og andre verktøy og redskap fra den gang man brukte denslags mye. Formen er så gjennomarbeidet og spesialtilpasset til formålet, og man kjenner fort at dette er et verktøy man kan jobbe lenge med uten å bli sliten eller få belastningsskade.

pil3

Det som skiller denne staven fra de mange andre vi har lagd her på verkstedet, er at på denne ville kunden, i stedet for å få den prektig utsmykket med ornamentikk, ha hemmelig rom i staven for å kunne gjemme diverse gjenstander med symbolverdi.

 

 

pil2

Deler av Nubisk akasie(materialer fra en transportkasse som kom til Norge på 60-tallet) er felt inn i bjørkestaven, og kan «slides» ut og inn og åpner et hemmelig rom i staven…

 

 

pil

Hverdagen på verkstedet er alltid full av utfordringer, og kan sånn sett ikke bli kjedelig. Den ene dagen lager man luksusleketøy, den neste skjærer man kirkekunst, og deretter smykker man ut svære skip.

Har du en ide til noe som du lurer på om kan lages i tre, eller annet materiale for den saks skyld, så bare ring så skal vi se på det…

Hah, så var vi jammen på P2 idag i «kulturhuset»

Men det skjer mye annet også. Boni og Njål har vært i Trondheim igjen. Og Ingerid har skåret et nydelig skilt, og et vakkert skrinlokk med dølaakantus. Og Karina jobber utrettelig med prosesjonskorset til Ormøy kirke. Før Vi dro til Trondheim, fikk vi ihop noen vikingbøtter som skal til York på vikingfestival.

Staver til bøttene høvles runde på utsiden og innsiden.
Staver til bøttene høvles runde på utsiden og innsiden.

 

P1090162P1090168

 

 

Her slenger Njål rundt på den ene bøtta som en annen budeie, for å teste ut den nysmidde jernhanken...
Her slenger Njål rundt på den ene bøtta som en annen budeie, for å teste ut den nysmidde jernhanken…

 

 

Karina bedriver finsaging på det kompliserte nygotiske korset til Ormøy kirke...
Karina bedriver finsaging på det kompliserte nygotiske korset til Ormøy kirke…

 

 

Jakten på middelalderens flytende gull

Tjærebrenning på Dovre er ikke så spesielt, det er nærmest en årlig foreteelse, der man brenner sirlig stablede tjæremiler, av fineste tyri, for å få tjære til impregnering av hus, tak, tau, båt og annet.

Men i pinsen brant vi tjære på jakt etter noe annet enn denne giftige impregneringen. Vi var ute etter den tynne, rene tjurruveien. Det vil si en så ren og tynn tjære,som mulig, brent på lav temperatur, nærmest «svettet» ut av tyrirøttene. For å få det til, må man varme røttene opp i et lukket kammer. I vårt tilfelle, en diger jerngryte snudd opp ned, der tyriveden er inni, og flammene utenpå.denne delen av tjæren er lett og flyter på vann,mens tjæra synker i vann.

P1080377
Venner og naboer stiller opp på tjærebrenning.

Retortebrenning kalles denne teknikken, og her følger en liten oppskrift:

2

Man begynner med å legge en svær helle litt på skrå i terrenget.

Njål skjærer spor i hella med vinkelsliper, mens Estifanos kløyver opp tyrirøtter, i tynne, og så rette, pinner som mulig.

3

Sporene skal lede den rennende tjyruveien ned og ut gjennom et hull nederst.

 

4

Her har Njål slått ned trestolper som skal støtte en steinmur som skjermer tjære som renner ut mot flammene fra bålet. Deretter begynner han å lage tettekanter av leire  for at ilden ikke skal slå inn under gryta.

 

 

5

 

Steinmuren bygges…

 

 

6

 

 

Her testes det med vann, for å se om rennene fungerer som de skal…

 

7

 

Slik ser utløpet ut, der tjæren skal komme.

8

 

Så begynner stablingen av stikkene. De skal ligge tett!

 

 

9

Når stablingen begynner, verdsetter man virkelig et godt grunnarbeid…

 

 

10

Til slutt bankes de siste stikkene inn…

 

 

11

 

Gryta hvelves på plass, og nå må det tettes. Først leire, så jord og stein.

 

12

Det er spesielt viktig at det er godt og tett der tjæra skal renne ut fra gryta.

 

 

13

Leire, jord, og som sagt, stein på toppen.

 

 

14

 

 

Så er det å legge på ved, og tenne opp.

 

 

15

 

 

Brennevin blir ofret ved opptenning, og etter en halvtime, tre kvarter begynner det å skje ting….

Nå ble fotografen så opptatt av å tappe, og å registrere prøvene som kom, ut så det er ikke så mange bilder av selve brenningen.

 

 

16

 

 

Så hva skal vi med dette stoffet? Det har vist seg at endel forgyllinger gjort på malerier og skulpturer i middelalderen har faktisk vært en forsølving, der man etterpå har strøket på dette stoffet, nærmest som en lakk. Og når dette legges på sølv, blir sølvet omvandlet til gull!

 

 

17

Arbeidet ligger i forberedelsene. Når brenningen er igang er det bare å jekke ølen, og ta av seg skjorta.

 

18

 

Seansen er over, og senere skal vi vise hva stoffet skal brukes til. Følg med……

 

 

 

Julemoro.

Tradisjonen tro må vi finne på noe tull siste ordentlig arbeidsdag før jul.  Vi endte i år opp med dette:

He he, en frekk liten snekkerdetalj man kan putte inn her og der forskjellige steder på møbler, for å pirre intellektet litt. Tygg litt på den, forklaring kommer senere.
He he, en frekk liten snekkerdetalj man kan putte inn her og der forskjellige steder på møbler, for å pirre intellektet litt. Tygg litt på den, forklaring kommer senere.

Treskjerarverkstadens kule verktøyjulekalender.

1. desember . Her kommer et must for alle som driver med treskjæring , eller snekring. Dette er en gummibelagt velproposjonert og balansert kneppert, som du kan stå og slå med uke ut og uke inn, lange dager, uten problemer. Gummilaget gjør at du får gode slag, og i tillegg er det umulig å slå knepperten istykker. Den er og skånsom mot verktøyenes håndtak. Den fåes i forskjellige vektklasser, og er produsert av Wood is good.com . Min veier 420 gram, og er lettvekteren. Den har jeg dæljet med i 14 år, da fikk jeg den brukt fra en annen, og den ser fortsatt ubrukt ut. For et verktøy!!!

Even bruker verdens beste kneppert.

 

 

Nb: Vi får ikke prosenter av salget, vi bare digger dette verktøyet, og vil spre det glade budskap!

 

 

 

 

2.Desember. Her kommer en av de råeste redskapene til forming av store flater og kurver. Det er en Stanley skjøve, som vi bare kaller Harley Davidsonskjøva. Fordi man føler litt at man kjører stor sykkel når man bruker den!

Eirik bruker Harleyskjøva til å forme utsiden på en svær kjenge.

 

 

3. Desember. Dette er en gammel tysk stikkøks. Den er i praksis et gigantisk stemjern, som man dytter med hendene i stedet for å slå på det, altså et verktøy som fungerer som en blanding av en øks og en høvel, og som kommer til på de rareste steder. Jeg glemmer aldri den gangen vi sleit med å komme til for å lage en finurlig tilpasning mellom stevntoppen, og det svære dragehodet på skipet «Harald Hårfagre». Ingen verktøy ville liksom gjøre den jobben,- helt til Njål dro fram stikkøksa til Boni, og med den skar en perfekt kurve inn i undersiden på hodet, som stemte nøyaktig til den indre formen på stevnen! Vanskelig å forklare, men tro meg, det var en fryd og se den store bondesønnen føre dette vidunderverktøyet så elegant.

 

 

Kjekk mann med kjekt verktøy. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4. Desember. I følge gamle tradisjoner og skikk, er dette dagen for grumsete bilder, så også her vil vi feire det.

Her skimtes firmanavnet på et bemerkelsesverdig lite treskjærerjern, som ble kjøpt på opphørssalg i en jernvarehandel i Firenze på nittitallet.

 

 

Slipte det da det ble kjøpt, men har siden aldri slipt det, og det til tross for at det er et av favorittjerna til beinarbeid. Det er knallhardt i stålet.

 

 

Kurven på jernet tilsvarer omtrent en firer eller femmer, og er perfekt til å skjære pølser og konvekse bånd med, i liten skala.

 

 

Som foreksempel her: tanngard på en knøttliten hodeskalle.

 

5. Desember. Når man skal meddra en kant holder det ofte å bare bruke fingerene til å skape den avstanden man trenger  sånn cirka, og dra en blyantstrek, eller bruke et enkelt strekmått. Men hvis det virkelig gjelder, og du må ha en dønn presis strek, til for eksempel helt perfekte sammenføyninger, når selv en tynn blyantstrek blir for slurvete, da må du bruke denne:

Dette fancy medraget oser av presisjon i hele sin utførelse, og det er et skarpt tynt hjul som lager merket, i stedet for piggen man vanligvis finner på slike redskaper. Her bruker Karina strekmåttet, og meddrar en kant på en lønneplanke. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

6. Desember    Idag skal vi feire denne lille godbiten. Det er en liten bronseskjøve av enkleste sort, den er tja, 5-6cm lang, og kommer derfor til nesten overalt. Stålet er festet enkelt og greit med en skrue og en skive. Skjøven finnes i en to tre varianter der sålen har forskjellig bue, eller er helt flat. Denne har plassen blant de åtte ti verktøyene jeg alltid har med meg på oppdrag. Enjoy!

Akk! En treskjærers trofaste venn. ( Foto: Boni Wiik)

 

 

7.Desember.  Helle Viking.

Denne fikk jeg da jeg var ti år, og den har så og si hengt og dinglet på hofta mi siden dengang. «Helle Viking» heter den, og er altså lagd av Helle fabrikken. Den var egentlig en kniv Arne Emil Christensen designet til Ragnar Torseths mannskap dengang «Saga siglar» skulle gjøre sin jordomseiling. Helle ville masseprodusere den, og gav den det knivbladet som du ser her, som muligens var noe de hadde fra før av, for denne har smal nakke, og er sånn sett ikke den ideelle spikkekniv, men dette var noe de gjorde noe med, og etterhvert kom den med bred nakke. Den er så herlig enkel og minimalistisk, med sitt enkle treskaft som er klinka i bakkant, og slira med samiskaktig  oppheng. Læret i slira kunne nok vært stivere, for jeg er redd om jeg setter den opp ordentlig vil den skjære seg tvers gjennom slira. Men uansett: En glimrende brukskniv! Ujålete og god.

Sliten, men god kniv.
Sliten, men god kniv.

 

 

8. Desember  Her er enkel men god teknologi!  Den er utformet akkurat som en pizzaskjærer, bare litt mindre, og den skjærer papir, papp og ikke altfor tykt lær med stor presisjon.

Her skjæres lærremmer til sverdskaft av en gammel skinnsofa. Tynt lær lar seg ikke skjære med tradisjonell remskjærer, så da er denne genial. Hjulet kan skiftes over fra den ene til den andre siden av skaftet.
Her skjæres lærremmer til sverdskaft av en gammel skinnsofa. Tynt lær lar seg ikke skjære med tradisjonell remskjærer, så da er denne genial. Hjulet kan skiftes over fra den ene til den andre siden av skaftet.

 

 

Sverdene våre er populære, og vi må stadig lage opp nye.
Sverdene våre er populære, og vi må stadig lage opp nye.

 

 

9.Desember. Her skal vi presentere verdens beste investering.

Den lille Mora snekkerkniven, som leveres med straight bjørkeskaft og plastslire er en uvurderlig redskap. Den har meget god stålkvalitet, og med sitt laminerte blad, kan den slipes ekstremt spiss og enormt skarp, og fortsatter klingen så seig at den ikke knekker. Den er det ultimate verktøy til å få ut flis på de minste og dypeste steder, og derfor et selvfølgelig supplement til de vanlige treskjærerjerna, men også i seg selv en spikkekniv som kan forme det meste. Kjempebillig, og kjempegod!

Knivenes kniv.
Knivenes kniv.

 

 

10. Desember. Kan et ordentlig bra verktøy gå ut på dato? Det er et interessant filosofisk spørsmål. Om det er virkelig bra skulle det vel ikke være mulig. En god håndverker i steinalderen klarte sikkert med en riktig bra steinøks, å få til akkurat det han ønsket, skulle jeg tro. Men er ikke en god Mustadøks bedre?   Her kommer en gammel dame som uansett fortjener heder. Hun er ikke i daglig bruk på verkstedet, men hun var den eneste kontursaga jeg hadde da jeg startet opp som treskjærer, og hun gjorde nytten. Enkel mekanikk, nydelig design, og tydeligvis også høy kvalitet, siden hun fortsatt funker bra mer enn hundre år etter at hun ble lagd.

Armene som holder bladet er i herlig gammel, men fortsatt spenstig ask.
Armene som holder bladet er i herlig gammel, men fortsatt spenstig, ask.

 

P1080998

 

 

P1080997

 

 

 

11. Desember.

Med denne kan du bokstavelig talt bygge deg et helt hus. Den er stor og tung nok, når det er nødvendig, og den er liten og lett nok når det er et poeng. Skaftet er gjort av bjørk, tatt ut så lang ute mot barken som mulig  av en svær stamme.

 

P1090003

Dette er en «Mustad tømmermannsbile»!

12. Desember.

På oppfordring fra elleville lesere kommer denne igjen:

Liten lett elhøvel med stillbar såle. Den kan være konkav, konveks og rett. Det perfekte harveverktøyet når du klatrer rundt i ubekvemme arbeidsstillinger.
Liten lett elhøvel med stillbar såle. Den kan være konkav, konveks og rett. Det perfekte harveverktøyet når du klatrer rundt i ubekvemme arbeidsstillinger.

 

13. Desember. Se på denne!

Deilig liten sak.
Deilig liten sak.

 

14. Desember. Stanley no 55 heter denne og er en god skjøve når du må lage et rundholt kjapt. Nb: men ikke bruk den om du ikke kan høvle et rundholt fra før av….P1090024Jeg bruker den som regel når jeg skal tilpasse juletreet i juletrefoten også…

 

 

 

15. Desember.

Næmingen Alf Reidar bruker denne når han sprettetæljer. Øystein Myhre har smidd den.
Næmingen Alf Reidar bruker denne når han sprettetæljer. Øystein Myhre har smidd den.

 

16. Desember.

Billigste japansaga hos Claes Ohlson. Fantastisk verktøy. Den buede tuppen gjør at du kommer til nesten overalt.

Denne burde ha en selvsagt plass i enhver husstand.
Denne burde ha en selvsagt plass i enhver husstand.

17. Desember

En norsk øks fra 1300-tallet som faktisk er i bruk fortsatt. Kan det egentlig bli kulere enn det?
En norsk øks fra 1300-tallet som faktisk er i bruk fortsatt. Kan det egentlig bli kulere enn det?

18. Desember

Av og til er det deilig å ta fram et svært jern, så det går litt unna…

1

 

En tung diger "slick"...
En tung diger «slick»…

19. Desember.

Denne her er også veldig kjekk. Gammelt verktøy har som regel gammeldagse skruer til justeringer, og festemekansimer, og da trenger man jo gammeldags skrutrekker. Gjør jo ikke noe om skrutrekkerne i tillegg er vakre og fiffige…

P1090170

 

P1090169

 

 

20. Desember. Når vi først snakker om skrutrekkere…..

En slik en er det eneste verktøy som med letthet kan trekke ut en svær gammal bronse eller stålskrue som sitter bom fast. Veldig hendig ved restaureringsarbeid. Man kapper en vanlig skrutrekker og fester den i borvinna. Trikset er å stramme skruen ørlitegrann, før man sakte og stødig trekker den ut. Njål synes fargen er litt ubehagelig på akkurat denne, en østeuropeisk søttitallsdrill.

P1090172

 

21. desember. Denne er alltid med meg. Den ser unseelig ut og den er i høyeste grad masseprodusert og forenklet mest mulig for å få den billig, vil jeg tro, men det har bare vært til dens fordel, og den går alle andre støthøvler en høy gang…

20 kroner kosta den i sin tid på Vestkanttorget. (Foto: Boni Wiik)
20 kroner kosta den i sin tid på Vestkanttorget. (Foto: Boni Wiik)

 

Den er malt slik at den ser ut som militært materiell, noe den kanskje er, og det eneste som vitner om dens herkomst er «Made in USA», som er støpt inn i skroget. Den har et ypperlig stål, og en enkelt veldig solid stilleskrue, som gjør at når den er stilt inn, så holder den denne innstillingen i årevis, uansett påkjenninger ved bruk. Den er lett, noe som gjør høvling hengende i rare stillinger komfortabelt, og den blir så og si aldri sløv. Som sagt, den er alltid med meg på jobb…

 

22. Desember.

Noe av det mest tilfredstillende man kommer borti i denne bransjen, er når man finner et gammelt klenodie, som i hundre, kanskje to hundre år,  har blitt glemt bort og ikke forstått, kanskje havnet i et uthus eller ødelagt på grunn av mangel på kunnskap, kanskje slipt feil og sånn blitt ubrukelig. En gammel sliter som virkelig fikk jobbene gjort i de riktige hender, og som har utrettet formidable jobber i sin tid. Og så, forsiktig børste bort rust, skjefte om på nytt,  en tur på slipesteinen og litt kjærlighet er kanskje det som skal til. Så  tar man det siste draget med det fineste av alle brynene og hvisker forsiktig: » Våkn opp, det er på tide å jobbe igjen…»

En laftebile som etter sigende ble smidd på Bærums verk på 1820-tallet.
En laftebile som etter sigende ble smidd på Bærums verk på 1820-tallet.