Numedal er dalføret som strekker seg fra Kongsberg i sør til Dagali i nord og er kjent som middelalderdalen, pågrunn av de mange trebygninger fra middelalderen for eks. stavkirkene Flesberg, Rollag, Nore og Uvdal.

Dette dalføret var veldig isolert helt frem til det 19 århundret, da spesielt de nordligste tettstedene som Nore og Uvdal, kun forbundet med utenomverdenen gjennom en liten og kronglette rideveg til sør i dalen og små stier og postveier over fjellene til Telemark og Hallingdal. Denne isolasjonen kan ses på bygdekunstnernes arbeider, hvor de har arbeidet fram sine egne lokale stiler, innen tømming, snekring, treskjæring, maling, metall og smihåndverk. Med denne isolasjonen kom stilepokene og deres virkninger på handverket, slik som rokokko og empire sent til dette dalføret, ofte gjennom bergmenn og unggutter som kom hjem etter militærtjeneste i de større byene her i landet eller fra fehandel i bygdene utenfor dalføret slik som i Telemark og Hallingdal.

Håndverkere har alltid levd godt og hat rikelig med oppdrag i Numedal, takket være skogdrifta og tømmerfløtinga nedover Numedalslågen, som storgårdene tjente godt på og da særlig etter året 1623 da det ble funnet sølv i kongsberg. Denne byen vokste raskt opp til å bli en av Norges største, og med det kom det stor etterspørsel etter ressurser, som mat, tekstiler og materialer. Både til oppbyggingen av byen, til menneskene som levde der, men også for å drive utviningen av sølv fra bergveggen.
Med den stabile og gode handelen til Kongsberg vokste storgårdene og fram kom “bygdearistokratene”. Disse familiene menget seg ofte med overordnede verksfunksjonærer og militære embetsmenn, og dette ente også ofte i giftemål.
Flere gårder ville nå vise sin status som en sterk og mektig familie og fikk nye loft og hovedbygninger oppført, nye stuer innreddet og malt eller utbygginger på de eksisterende bygninger, enten av de lokale håndverkerne eller fra de profesjonelle verkstedene i Kongsberg. Disse snekker og male verkstedene ble ofte drevet av mestere fra Tyskland, mange av de kjente lokale bygdehåndverkerne hadde sin lære tid hos disse mesterne.

Oppe i Uvdal har vi noen artige eksempler på disse storaktige bygdearistokratene. Rauland og nabogården Røysland er begge beslektet og flere giftemål mellom gårdene kan ses, men etter 1743 ser vi ingen kontakt i kirkebøkene mellom disse to mektige ættene. Årsaken til dette er nok oppføringen av den nye og prektige tingstuen til Halvor Towsøn Røysland på hans gård i 1742, og med det flyttet lederstillingen i bygda seg fra Rauland til Røysland og de har blitt krenket og fornærmet av å miste den lenge bevarte maktposisjonen til slektens sidelinje og da hatt et brud med dem på 100 år. I 1758 kan vi også se Halvor Towsøn Røyslands sønn Tow har med den nye jobben som lensmann byttet ut gårdens gamle graverte signet, hvor det har stått Røysland, med et nytt et med en krone gravert inn, en liten detalj slik at alle skal forstå hans status i bygda.

Noreskolen

Kravikgården var en av de mektigste gårdene i Nore og stammet fra en høvdingætt som trakk seg tilbake etter svartedauden. Kravikætten er etter min mening de som har bidratt mest til utformingen og opprettholdelsen av den numedalske snekker og maler kunst. De fleste av de eldre gårder fra nord i Dagali til Svene i sør har ett eller flere arbeider etter en av Kravikguttene, det har da gått utsagn i dalen at “ Kravikguttene emnet alt, hva de vilde”

Noreskolen kalles stilen Kravikguttene utformet og denne skolen ble startet hovedsakelig av brødrene Halvor og Stener Halvorsøn Kravik i samarbeid med Ola Sebjørnsøn Nore, som alle ble født rundt 1680. Kravikætten samarbeidet sammen med Noreætten med utbygdingen av Nore stavkirke i tiden 1709-1723, samtidig blir loftet på Nore gård oppsatt med utskårede flatstolper med monogrammer og plante ornamentikk , utført av Ola S.Nore. Denne mannen har med mest sannsynlighet også skåret flatstolpene på Sønstebø loftet, Nord Sporan stue og Nørstebø stue, mens kravikguttene har stått for mye av tømringen, snekringen og malingen.

Halvor Halvorsøn Kravik fikk utalje barn som slekten og håndverket levde videre på, blant annet disse barna, sønnene Tosten, Herbrand, Stener, Nils og datteren Ambjør. Tosten H. Kravik satte opp i 1739 loftet på Kittelsland, med loftets utskårede flatstolper med ornament bestående av akantusranker, blomster, engler og monogrammer under kroner. 

 

 Herbrand og Nils skal ha vært jevngode håndverkere, da spesielt innenfor dekorasjonsmaling. Nils H. Kravik fikk flere sønner, som senere ble håndverkere, men de dro alle til Amerika .

Stener H. Kravik har nok vært lik en god håndverker som sinne brødre, siden han har ført Kravikættens håndverk videre til sin sønn Thore Stenersøn Kravik født 1748. Han er den første mester i Numedal og var den mest etterspurte håndverker i dalen en noen anden siden har vært. Masse av hans arbeider har forsvunnet med tiden, men han har etterlatt seg masse signerte snekker og maledekorasjons arbeider, som fremdeles kan finnes i gamle stuer og loft. I 1770 kommer Thore S. Kravik hjem fra Militærtjeneste i Oslo eller Kongsberg og får i bygda kallenavnet “Granader bonden”, men med seg har han rokokkoens linje og fargeglede, som han innfører til dalens bygder. Han begynte nå å male med sterke farger, og den tradisjonelle rosemalingen ble nå mer naturalistisk modellert, men den er mer fantasi preget en kongsberg kunstnerne sine mer direkte naturkopieringer. Han døde året 1810 på Kverndalen gård, som er en av flere gårder som lå under Kravik gård.

 

Den siste numedalske mester er Sebjørn Havorsøn Gutterud. Han ble født i 1786 på Gutterud gård og er barnebarnet til Ambjør H. Kravik.

Han ble i tidlig alder interessert i familiens håndverkstradisjon og dro til kongsberg å arbeidet i lære hos en av mesterne der. Året 1820 kjøpte han gården Kverndalen som tidligere hadde vært i eie til Sebjørns idol Tore S. Kravik og flyttet inn her med sin familie. Her levde han til sin død i 1875. Denne manen var en dyktig snekker og dekorasjonsmaler, som arbeidet på senempirens epoke som kom som en sakte bølge fra sør.Han hadde håndverks ferdigheter på linje med Thore S. Kravik, det har blitt fortalt at “han ikke måtte tas vekk fra arbeidet, før maten var satt på bordet”.

Med hans død i 1875 stanset Kravikættens håndverksarv opp, som muligens kan ha blitt drevet på uavbrutt siden middelalder bygningene i Nore ble sattopp, men Noreskolens stil retninger og innflytelse lever videre i senere Handverkere. En av de mer fremtredende av disse er Peder Sebjørnsøn Helleejet, som drev på i tiden 1800-1842 i Veggli som snekker. Han gikk som lærling hos Nils H. Kravik, men ble aldri en like dyktig snekker. Han slett med den stadig økende konkurransen mot Kongsbergs verksteder og til slutt pakker han sammen og drar med familien til Amerika, men han etter lot seg flere møbler i empire stil med enkle geometriske motiver og med treskjæring her og der.

Den Uvdalske snekkerskole
Den Uvdalske Snekkerskole kalles stilen og retningen de Uvdalske snekkerne fra 1800 tallet og utover var med på å utforme. Disse snekkerne arbeidet på slutten av rokokkoens epoke i dalen og førte stadig mer frem empirens sin enkle former, listverk og finhøvlede flater. Disse snekkerne var lidenskapelig opptatt av detalj og perfeksjonering og arbeidene ble ofte stående ubehandlet i sin naturlig trehvite prakt når de var ferdig. Den Opdalske snekkerskole sine retninger innen interiør og dekorasjonsmaling forsvant mer og mer etter konkurranse fra Kongsberg og til vandrende Teler og Hallinger, som stadig ferdes oftere over fjellene etter arbeid spesielt etter 1820 og de økonomiske vanskene landet møtte, som fikk større virkninger i Telemark og Hallingdal en i Numedal.

Den mest kjente av de Uvdalske snekkerne er Amund Jonsen Sønstebøejet, han ble født 1751 og stammet fra en husmannsplass, men han ble regnet som en meget dyktig håndverker. Velstandsbøndene respekterte og anerkjente ham godt og han sto som fadder til flere storgårder. Denne mannen innredet flere stuer, slik som Enderud i Dagali som ble hans siste arbeid. For når han hadde gjort seg ferdig på gården, tokk han skiene fat over fjellet til sitt hjem i Opdal, men den 71 årlige Amund ble ikke funnet før til våren oppe på viden, hvor han hadde lagt seg ned etter utmattelse. Dette var ikke det eneste tragiske dødsfallet i denne familien, siden hans sønn Ole Amundsøn Sønstebøejet, en dyktig tømrer i bygda, døde som mange har gjort under tømmerfløtinga.

Halvor Persgård kom fra Uvdal og var snekker og middels maler. Han var en av flere som fortsatte videre på stilretningen til Amund J. Sønstebøejet, men dro stilen enda lenger mot empiren. Halvor Persgård hadde en lærling, Ola Olsøn Holden som var tømrer og snekker. Han kom fra dårlige kår på det lille bruket Sleppa i Dagali, men arbeidet seg opp og fikk et godt rykte som en holden mann, men på sinne eldre dager kom han i økonomiske vansker. Hans bror Knut Olsøn Holden var også håndverker og kjent som en dyktig treskjærer og skal ha skåret flere framskap.

Ola Olsøn Lien fra Skurdalen er den mest fremtredende maler i Numedal etter 1830 og har flere stue innredninger bak seg. Fra kirkeboken ved konfirmasjonen kan vi lese “Slett kunnskap, meget usselt fatigmannslegd, nummen i den ene side”, han har nok møtt mye tung motstand med sin dårlige helse, vonde barndom og sin defekte arm eller fot (nummen i den ene siden).

Ola O. Lien var bare den første av flere dyktige håndverkere fra Skurdalen, som kom til Numedal for arbeid. Tollev Naustedokken også kalt “Kongen” for sin storaktige personlighet. “Kongen” var både snekker og maler, han hadde to medarbeidere Asle smette og “målar-guten fra Kongsberg”. Han hadde en slektning Knut Naustedokken som også var snekker og maler, om han har det blitt fortalt “ Han Knut var go målar, men de gjekk nokko seint for han, særs avdi han va så mykkje te pratmaker” Han etter lot seg noen mindre arbeider i Opdal før han dro til sine barn i Amerika. “Målar-guten” var det motsatte av Knut Naustedokken, siden det sies at han hadde så god arbeidsmåte, at han var raskere til å male en sin mester og arbeidskollegaer. Det er uvisst hva som er hans navn og fødselsår, men han har gå som lærling i Kongsberg og arbeidet der en stund, siden det fines flere arbeider etter han der. Han kom opp til Uvdal hvor han bosatte seg resten av livet og levde av maleoppdrag.

Kongsbergmaleren og Kittil Olsson Haukjem

“Kongsbergmaleren” sitt verksted holt ganske åpenlagt til i Kongsberg, hans arbeider kan finnes i bygdene sør i Numedal (Rollag, Flesberg, Lyngdal og Svene). Han var en jevngod konkurrent til Thore S. Kravik fra Nore, de eneste forskjellene som skiller dem er teknisk utførelse og tegningens utformning. Han er mest sannsynlig tysk eller fra nærliggende områder som brukte tysk. Han hadde en lærling Kittil Olsson Haukjen fra Rollag født 1774. Han ble som 14 åring tatt in som lærling hos “Kongsbergmaleren” og ble en fremragende maler. Fra 1793 var han uten jevngode konkurrenter fra Kongsberg til Veggli. Han var ikke bare etterspurt som maler men også som tømrer og peismurer. Han ble gift, men hadde et barnløst ekteskap og hadde ingen sønner å føre håndverket videre på, så maler arbeid i sør Numedal ble nå overlatt til reisende Teler og Hallinger.