Her er historien om en liten fyr som har sittet på toppen av et kirkespir i kanskje 163 år.
Ruiner er fascinerende saker. Ved første møte er det alltid noe sørgelig og litt ynkelig ved dem, men så, etterhvert som man tar dem nærmere i øyesyn, og begynner å studere dem, gir de hint om hemmeligheter som ligger skjult bak det forvitrede ytre, og den gamle verdigheten kommer tilbake. Slik er det nesten alltid, og slik var det også under arbeidet med «Knerten». Da han kom til verkstedet gav han inntrykk av å være en temmelig primitiv sak, som nærmest kom rett fra vedstabelen,- en rot med en artig fasong som minnet om en liten fyr, men det viste seg å være mer ved ham.
Emnet var definitivt fra et rotkne. Overkroppen hans var stammen i treet, mens føttene var gjort ut av en av rotforgreiningene, så første del av kopieringsarbeidet var å finne et tre som kunne ha omtrent samme form. Der var vi heldige og fant et rotveltet tre som lignet veldig, og hvor harpiksen nærmest sprutet da vi satte jernene i emnet. God kjerneved av furu er ekstremt holdbart, det ser vi jo på stavkirker og andre byggverk som har stått i vær og vind i nærmere tusen år.
Overflaten på «Knerten» var svært forvitret, og det var tidvis vanskelig å forstå hvordan han kunne ha vært da han var ny, men det man med sikkerhet kan si er at han er en liten fyr med en forunderlig hatt på hodet, og mest sansynlig har han kun et lendeklede eller skjørt rundt livet. Ved skuldrene har han merker etter innfestning for armer, og muligens også vinger.
Etterhvert som vi målte ham opp kom det fram at han hadde en ganske tydelig og markert anatomi, som ikke var så dårlig utformet. Man kunne kjenne brystmusklatur og det lille søkket innover i korsryggen som man jo får når man sitter rett i ryggen. Lårene var velformede, knærne godt markert, og leggmusklaturen var naturtro. Lendekledet fulgte nyansene i kroppstillingen, det ene låret litt høyere hevet enn det andre, og det var flortynt. Så da han skulle få nye armer var det et poeng å prøve å få dem stilmessig til å følge den anatomien figuren hadde. Han skulle spille trompet også,-slik noen voksne mennesker i bygda husket han hadde gjort før, og han skulle få vinger.
Hvis man skal søke å finne en eller annen kunsthistorisk parallell til den lille fyren, er det nærliggende å tenke på slike små tykke basunengler man finner sittende opp på flankene på 1600-talls altertavler. Små tykke puttier med vinger og trompet. Kan «Knerten» ha vært en slik før han fikk jobben som værhane oppe i spiret? Mest sannsynlig ikke, men han kan godt vært gjort utifra en slik ide. Så vingene han fikk er utformet slik en kan se dem nettopp på slike figurer.
Det var en fin historie og en artig liten fyr!
Dere driver med mye forskjellig – så bra at Knerten har fått nytt liv, og kan sitte på spiret i 100 år til… 😀