Fra arkivet

Veslemøys bord.

Det begynte som en ide noen fikk, i en kolonihage i Oslo, over noen glass vin, om et lite bord som var formet utifra en tanke om noe flytende organisk, som var frodig og saftig, men samtidig elegant, som bandt sammen orientalsk estetikk og klassisk møbelkunst. Siden vandret ideen videre til Treskjærerverkstedet, hvor vi fikk i oppdrag å få tankene til å materialisere seg…

Vi satte oss ihop, lærlingene og jeg, og prøvde å fange ideene og sette dem ned på papiret som skisser. Vi lagde lange buede linjer som fløt, og vred seg rundt formene, vi brøt de samme linjene opp med poenger som strittende livsbejaende vinløv. Vi studerte hvordan bladstilkene smyger seg opp fra baksiden og inn i bladet, vi kjøpte bugnende drueklaser som vi skar modeller av. Og etter en stund følte vi at vi hadde noe som muligens kunne falle i smak. Dette med å la ornamentikken ligge utenpå formene er en krevende øvelse, men som så absolutt burde være på treskjærerens reportoir, de tynne linjene og underskjæring av bølgende løvverk gjør ikke livet lettere det heller, men det er gjennom utfordringer man blir en dyktig håndverker. Det er ingen som har lagt lista og definert hvor bra treskjæring skal være, den lista må vi selv legge og strekke oss opp mot hele tiden. Det er treverket som er sjefen og har makta, men jo nærere venn man blir med treverket, dess mer lar det deg få gjøre med det.

For at et fag skal leve er man avhengig av at det finnes utøvere som driver profesjonelt på et høyt faglig nivå. Og for at disse utøverne skal leve, er de avhengig av å være så allsidige og faglig dyktige, at de til enhver tid kan møte de utfordringer og oppgaver de stilles overfor. Den brede kunnskapen, og den fleksibiliteten som denne gir, er helt essensiell. Treskjærerfaget i Norge har i de siste generasjoner hatt fokus på å lære opp de nye treskjærerne i å mestre en enkel lokal stil til det fullkomne, med et litt misforstått håp om at det holder liv i tradisjonen. Fokuset har vært på å repetere tidligere mesteres arbeider, men politikken har vært feilslått. Stilen har gått av moten for generasjoner siden, og håndverkerne klarer ikke leve av dette, og faget sykner hen. Å arbeide i en tradisjon handler ikke om å kopiere tradisjonen, det handler om å være i den, høste fra den, og tilføre ditt eget til den. En tradisjon er ikke noe statisk, den skal bevege og forandre seg uopphørlig, da er den levende…

En ørliten detalj……

Jobben ble gjort av Ingrid Gaarder Stigen, Are Eeg, Asbjørn Hjerpeton Svehaugen, Eirik Bryn, Even Hansen og Boni Wiik. For et team!!!!!!

Nok engang har vi vært så heldige å få lov til å lage et prosesjonskors til en kirke; denne gangen Hval kirke i Hallingby.

Vi har tidligere lagd kors til Lademoen, Dovre, og Ormøya, og vi er nå igang med ett nytt til Viker kirke, men altså; det som nettopp ble overrakt og avduket var korset til Hval kirke!

Da prosjektet skulle beskrives, forfattet vi denne teksten   »

Formatet er lite, og korset og stavens størrelse er tilpasset slik at et barn såvel som en voksen kan bære det med en lett stolthet, og korset, med alle sine vinkler og bevegelser skal strebe utover og på en måte sprenge formatet.»

Det er tegna av  Øystein Lønvik og Boni Wiik, Skåret av Øystein, og malt og forgylt av Nadine Huth.

Vi skrev mye om arbeidet med utsmykkingene på vikingskipet «Draken Harald Hårfagre» da vi arbeidet med det, men så kollapset dessverre bloggen vår.  Drakehodet til båten skulle ikke på før mange år etter at skipet var ferdig, og det har vi visst glemt å nevne. Det er litt tungt å dra fram så gamle jobber, så her kommer kun en liten presentasjon av endel bilder funnet på nettet.

Hodet er gjort i eik av et svært rotkne, og ornamentikken er designet i en slags «Jellingestil-revival» laget spesielt for dette skipet…

The figurehead is made from a large oak root, and the design is especialy made in a «Jellinge revival style» for this ship.

For en tid siden fikk verkstedet en bestilling fra Sarah B. Eggens forgyllerverksted på noen reservedeler til et gammelt speil i rokokkostil fra 1700-tallet. Speilet var en del av et matchende par, hvorav den ene et stykke tilbake i historien var blitt utsatt for en mindre heldig reparasjon med pappmasje og bronsemaling.. Her er blomstene som ble skåret som en erstatning for den forkastede tidligere reparasjonen, og prosessen med å lage dem basert på det best bevarte av de to speilene.

Tekst og foto Jon Anders Fløistad

Et nydelig dekorert hus på en gård i Telemark, trengte å få skiftet ut sine mønespir. Originalene finnes altså fortsatt, men har etterhvert blitt så medtatt at de fortjener å bli pensjonert. Vi lagde kopier av de gamle og kompletterte de manglende delene, samt gjorde grundige fargeundersøkelser for å finne tilbake til den originale fargesetting de hadde hatt. Noe av ornementikken var gjort med et spesielt bor, og et slikt lagde vi for at de skulle bli identiske med de gamle.