For en tid siden fikk verkstedet en bestilling fra Sarah B. Eggens forgyllerverksted på noen reservedeler til et gammelt speil i rokokkostil fra 1700-tallet. Speilet var en del av et matchende par, hvorav den ene et stykke tilbake i historien var blitt utsatt for en mindre heldig reparasjon med pappmasje og bronsemaling.. Her er blomstene som ble skåret som en erstatning for den forkastede tidligere reparasjonen, og prosessen med å lage dem basert på det best bevarte av de to speilene.
Grovforming..
Gammel reparasjon som måtte skiftes ut..
Ny og gammel..
Nesten ferdige blomster
Forbilde for småblomster
Emne til småblomster.
Blomstene ble beholdt som en del av en større kloss for å gjøre det enklere å spenne dem fast for å skjære.
Et nydelig dekorert hus på en gård i Telemark, trengte å få skiftet ut sine mønespir. Originalene finnes altså fortsatt, men har etterhvert blitt så medtatt at de fortjener å bli pensjonert. Vi lagde kopier av de gamle og kompletterte de manglende delene, samt gjorde grundige fargeundersøkelser for å finne tilbake til den originale fargesetting de hadde hatt. Noe av ornementikken var gjort med et spesielt bor, og et slikt lagde vi for at de skulle bli identiske med de gamle.
Huset med noen av sine fabelaktige dekorasjoner. foto: Jon Anders Fløistad
Rester av bemaling blir undersøkt. Foto: Boni Wiik
Malingsrester på baksiden av ett av spira.
Fargeskisse
Underveis i kopieringsarbeidet. Foto: Jon Anders Fløistad
En mann hadde en visjon om å få laget hele Peer Gynt- skuespillet skåret ut i svære trerelieffer, med dimensjoner som får en til å føle at man er tilskuer til selve teaterstykket. Digre tablåer med nøye regisserte scener som gjennom intensitet og detaljrikdom formidler historien på en litt annerledes måte enn i boka eller på teateret. En slags teateroppsetting frosset i tid, der man som betrakter, kan vandre fra tablå til tablå og oppleve hele stykket samtidig og i sitt eget tempo. Et rom fylt med disse bildene på alle vegger, slik at man selv står midt inne i dramaet.
Han engasjerte treskjæreren og teatermannen Oddvin Parr til arbeidet, og Oddvin skar fem relieffer i serien før han dessverre døde. Vi på Treskjærerverkstedet ble spurt om vi ville fullføre syklusen, og sånt sier man ikke nei til. Om det er hopping etter Wirkola, eller hva det nå er, så er ihvertfall arbeidet igang. Utformingen på ideplanet gjøres i tett samarbeid med oppdragsgiver. Han har tydelige meninger og oppfatninger om hva som skal med og hvordan ting skal presenteres, og ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Første relieffet ut var en modifisering av Oddvin Parrs allerede utformede «Mor Aases død»
Billedkunsten har jo ingen begrensninger på hvordan man kan fortelle historier. Her er Peer og Mor Aase i den lille stua, Peers fabuleringer males ut på en svært skinn som rulles ut og bretter seg over moderens sengeende. Her ser man stua plutselig sett utenifra, hesten som drar sleden med mor Aase og Peer gjennom vinterlandskapet, og mot perleporten som åpnes av en skjønn engel, og der er St. Peter som ønsker velkommen til Soria Moria som skinner i gull i det fjerne.
Det er spennende å få lov å arbeide med andre kunstneres tanker og ideer, og det er spennende å tilføre sitt eget.
Det føles helt galt å prøve å kopiere stilen til Oddvin Parr og forsøke å jobbe i denne for oss, det vil neppe bli bra videre i prosjektet, så vi gjør det på vår måte. Hvis man skal si noe enkelt om de to innfallsvinklene til formidlingen, så er det kanskje rett og si at der Oddvin arbeider mot det naturalistiske uttrykk, så jobber vi mer mot det karikerte og eventyraktige.
Det kan sies så mye om skuespillet «Peer Gynt», og det er gjort og gjøres av flinkere folk enn meg, så det lar jeg ligge, men jeg kan heller prøve å si noe om relieffet som kunstuttrykk.
Relieffet er underlagt sine helt egne lovmessigheter, og krever den største velvilje fra betrakteren for å fungere.
Det eksisterer midt i mellom «skulpturen» som formmessig er «virkeligheten», og tegningen, som er den «absolutte illusjon».
Det «lave» relieff er kanskje det ypperste, der en former minimalt i dybden, men allikevel skaper en voldsom illusjon av form og rom. (Gjerne mot en flat bakgrunn) Som Kongeportrettet på en mynt. Dybden på formingen er knapt målbar, allikevel trer Kong Haralds portrett fram som om han er virkelig.
Det «høye» relieff nærmer seg den fulle skulptur men allikevel henger det fast i bakgrunnen, med underkutt som gir illusjonen av at det vokser ut og tar del i rommet utenfor.
Spillet mellom høyt og lavt relieff kan også brukes for å få fram en illusjon av dybde.. Når et lavt relieff som det i Soria Moria her spilles opp mot en vesentlig kraftigere modellering i forgrunnen kan slottet oppleves som fjernt og litt «disig».
Spillet mellom høyt og lavt relieff kan også brukes for å få fram en illusjon av dybde.. Her er skogen modellert i lavt relieff bak et kraftig formet hustak for å forsøke å øke den opplevde avstanden. (Grovskårne trær til venstre, ferdige lengre mot høyre)
For at et relieff skal fungere trenger det en betraktningsvinkel og aller helst en betraktningsavstand. Det er når tilskueren står akkurat der, at illusjonen er fullkommen. Sett fra dette stedet, vil alle perspektiviske triks funke og man vil kunne oppleve det som om det har en endeløs dybde til tross for at man snakker om noen skarve centimeter med treverk. Man kan også operere med flere betraktningsvinkler for for eksempel ulike deler av motivet.
Når relieffet blir stort i format blir man nødt til å vri litt på formene slik at man bevarer illusjonene så godt som mulig selvom betrakteren beveger seg og følger formene rundt med øynene.
Men som sagt, så kreves den største velvilje fra tilskuerne om det skal fungere. For i det øyeblikk man har vandret for langt vekk fra det optimale betraktningspunkt, så er alt plutselig forvridd, flatt og absurd.
Relieffene skjæres i lind, som er en myk og lett tresort, de fargesettes for å skape stemninger, og for å imitere de ulike teksturer og materialer.Dermed bringes maleriet også inn i skulptursfæren. Skygger og fargelegging understreker dybder og former, det er teatermaleri…..
Neste relieff ut heter «Men å gjøre det….» som omhandler den unge gutten som kapper av seg fingeren for å slippe militærtjeneste da Danmark/Norge mobiliserer til krig mot Sverige tidlig på 1800-tallet. Gutten kapper fingeren av med en sigd på toppen av en skigardstav mens han er ute og slår til dyra. Peer er skrekkslagent øyenvitne til dette, da han selv er i skogen i nærheten for å felle trær til huset han skal bygge. Utenfor åskammen ser vi sesjonsscenen der gutten blir sendt skamfull på dør av en brysk kaptein og en hånende forsamling unggutter. Denne scenen er fra «prestens tale ved graven» mot slutten av skuespillet, der presten taler i begravelsen til ham som engang var denne unge gutten.
Treskjærerverkstedet fikk for en liten stund siden inn ett nett lite sybord med behov for litt puss og stell. Blant det som trengte utbedring var etpar innebygde trådsneller dreid i en slags mahogny, hvor det var knekt av biter av kanten.
For å få montert trådsnellene i dreiebenken ble det dreid to plugger i lønn, hver med en tapp som passet i senterhullet i trådsnellene og med hull til medbringeren og senterspissen i dreiebenken. Et lite stykke mahogny ble felt inn som erstatning for det som var knekt av på trådsnellene, og snellene deretter spent opp i dreiebenken på plukkene som var forberedt.Mahognyspunsen ble deretter dreid ned til dreiejernet såvidt skavet av halve lakktykelsen på hver side av spunsen, med dreiebenken på høyeste turtall og lunskarpe dreiejern for å fjerne ethvert behov for pussing.Resultatet av reparasjonene. To biter er felt inn i trådsnellen til venstre, en til høyre. Litt lakkering og innfarging gjenstår, men den spennende delen av trearbeidet er ferdig.
Verkstedet leverte i fjor en rekonstruksjon av madonnafiguren som før sto i Balke kirke, og det ble i den forbinnelse laga en hylle som kopien kunne stå i i kirka.
Hele hylla, som madonnaen, ble snekra i eik. Her limes emne til bakveggen.
Hylla skulle snekres så den passer til madonnaen stilmessig, basert på eksempler på gamle baldakiner som det figuren kan ha stått i tidligere, og samtidig passe til madonnafigurens moderne rolle i kirkerommet og la den komme til sin rett. På toppen av det hele måtte den være tilnærmet bombesikker, og helst enkel å henge opp og ta ned..
Sokkelen snekres.
Gjennomgående tapper støtta med en nakking i bakkant for støtte for størst mulig styrke uten å innføre teknikker eller estetiske detaljer som ikke hører hjemme i middelaldersnekring.
Sidestykke til toppen.
Selv om resultatet skulle være mest mulig troverdig og middelalder-esque, ble enkelte moderne hjelpemidler benyttet til grovforminga. Her både elektrisk sag, høvel og fres…
Hyppig prøving underveis bidrar til et godt resultat
Prøvemontering av toppen, for å se at snekringa funker før alle flater skal bearbeides og profiler skjæres og bli fine.
Middelalderprofiler med enklest mulig verktøy
Alle synlige flater ble derimot skåret eller bearbeidet helt manuelt med nogenlunne autentiske verktøy for å gi et mest mulig riktig uttrykk og en «levende» overflate.
Den mest komplekse sammenføyningen på prosjektet.. Gjennomgående tapper med nakking og kiler for å holde sammen ramma i sokkelen, en liten svalehale for å holde søyla på siden på plass, den er forøvrig også sikret på den andre siden av bunnen som går i et spor i søyla, ryggen på hylla har en fjær som går i et spor på siden av sokkelen, og er også sikra med noen gode plugger. .
Alle sammenføyninger ble gjort slik at de holder helt utmerket selv om limet skulle svikte, og limt med hudlim slik at om det blir behov for reparasjoner lar ting seg lime på nytt uten problemer. Her er hjørnet satt sammen med gjennomgående tapper med nakking, og sikra med kiler…
Navaren på bildet er nok ikke langt unna å kunne ha vært brukt på tolvhundretallet. Tvingene derimot….
..Her er det en slags not og fjør sikra med koniske plugger og lim..
Ikke bevisst produktplassering, men et ganske godt lim likevel.
og her er det bakplata som plugges fast mellom to fjøler med kraftige koniske plugger med kontrakile. Verdt å merke seg at de ytre plugghullene i selve bakplata er gjort ovale for å ta høyde for krymp.
Merking av omrisset av sommerfuglen
Litt lim ble brukt for å holde sommerfuglen på plass for oppmerking
Utsparing for sommerfugl hogges ut
Hudlim
Den utstikkende delen av sommerfuglen skjæres vekk..
…og slettes med sikling.
Her er det plata som skal bli himling i toppen, den er limt sammen av to smalere stykker, og limfugen sikra med en slags nøkkel, eller sommerfuglskjøt som det også er kjent som. Om de er vanlige i middelaldersnekring er jeg usikker på, men det er ingenting som tilsier at en av middelalderens snekkere ikke kunne fått det til.
Bunnplata ligger i et notspor, men er limt i front for å hindre at den beveger seg for mye.
Halvferdige hylledeler prøves på den nesten ferdig polykromerte madonnaen for å fastslå den endelige høyden og se at delene passer også estetisk.
Søylene er, til tross for en form som innbyr til dreiing, høvla og skåret til form. Det åpner for sisteliten-justeringer av form og tykkelse som her.
Ferdig hylle, røyka i salmiakkdamp for å tone ned fargen litt og gi et inntrykk av elde. Den lyse stripa midt på bakplata er geitved/yteved på eika, men vil skjules av madonnaen.
En himling full av stjerner….
Todelt list til oppheng, den øvre halvdelen er fast på hylla, og den nedre skrus til veggen. Den øvre, med hylle på, tres ned på to messingbolter som sitter i den nedre.
For en liten stund siden fikk vi bestilling fra Christopher Nielsen på en håndfull masker tegna av kunstneren sjæl, som skulle monteres i hjørnene på noen av rommene i Misfornøyelsesbaren han jobber med å bygge i Oslo. Noen bilder fra skjæringa av enkelte av maskene under.
Zelda Fitzgerald
Hårklipp
Sigmund Freud
Sigmund Freud
The Mad Hatter
Galskapens mange ansikt
Atrig utfordring igrunnen å få til en passe gjenkjennelig karikatur, gjerne med et humoristisk tilsnitt, og som lar seg gjøre å montere i et hjørne..
Ferdig malt av kunstneren. Bilde lånt fra Christopher Nielsen. Sylvia Plath, Charles Manson, Vincent van Go, Sigmund Freud, Zelda Fitzgerald, Arnold Juklerød og the Mad Hatte
Link til barens FB-side: https://www.facebook.com/groups/1506726136316497/
Det kom en kunde innom for en tid siden med en artig, rosemalt lysestake i tre som hadde fått et litt for nært møte med lyseflammen.. på alle fem armene. Det ble raskt besluttet at det brente virket måtte skjæres vekk, og erstattes av en spuns/innsats.
Emne til innsats i bjørk som skal erstatte det brente materialet dreies til form. «Off camera» ble klossen dreid ut til den originale diameteren på hullene på lysestaken, og blir holdt mellom to trepropper i dreiebenken.
En av innsatsene ferdig tilpassa. Det originale hullet er stukket ut med treskjærerjern til en fire millimeter større diameter enn originalt for å komme ned på friskt treverk, og resten av det svidde materialet skåret bort i en konisk form tilsvarende den på innsatsen. I etterpåklokskapens lys kunne denne delen av prosessen vært gjort enda mer presist for å spare arbeid senere.
Alle innsatsene limt.
En av innsatsene skåret jamnt med den originale toppen.
Montert og skåret til, klart til litt nennsom sparkling og maling.
Støpemodell til et skuffehåndtak laget i lønn, som skal støpes i messing i trettitre eksemplarer til et kjøkken. Laget etter tegninger vi utformet etter ønske og bilde fra kunden.
Tegning, emne og dreieverktøy.
Dreiing av føttene som skal festes inn mot skuffen-
Dreiing av emne til selve håndtaket. Detaljene på midten dreies, mens resten formes på høvelbenken. Siden emnet er en tynn planke montert langt ut av senter får det en slags propelleffekt mens en dreier.
Ferdig dreid og klar til utsaging.
En liten skjøve gir god kontroll når det firkanta emnet gjøres først åttekanta, deretter sekstenkanta og trettito osv. helt til det er rundt.
Tilpassing av føttene til håndtaket.
Skjæring av hulkil mellom håndtak og fot
Føttene limes på med varmt hudlim, som gjør at de kan plasseres nøyaktig og trykkes på plass med fingrene, uten behov for tvinger.
Linjene strammes opp og formen mellom de pålimte føttene og håndtaket renses opp.
Ferdig håndtak. Alle bilder (c) Jon Anders Fløistad
I slutten av februar fikk vi en forespørsel om vi kunne lage nye knotter til ett par skuffer fra ett skap i rokokko stil. Heldigvis var det en original igjen som vi kunne ta mål av og kopiere.
Vi skulle også lage nøkkelbeslag til en skuff fra ett sybord. Originalen var blitt borte, så der ble det komponert ett nytt beslag i stil med bordet.
Foto: August Horn
Bein til knotter og beslag har vi heldigvis mer enn nok av, så det eneste problemet var å finne biter som var passende og store nok til beslag og knotter.
Deretter bar det til dreiebenken.
Foto: August Horn
Det var litt vanskelig å få festet emnet i dreiebenken, men etter litt prøving og feiling, fikk jeg festet det godt.
Foto: August Horn
Bein viste seg å være ett overraskende behagelig materiale å dreie.
Foto: August HornFoto: August Horn
Etter en stund med veldig nøyaktig dreiing (og ett par forsøk) ble jeg endelig ferdig med to knotter som kunne brukes på skuffene. De ble veldig hvite i forhold til originalen, men over hundre år med bruk gir en patina som er vanskelig å kopiere.
Foto: August HornFoto: August HornFoto: August Horn
Deretter begynte jeg på nøkkelbeslaget. Her ble det tegnet mange skisser før vi kom frem til en som hadde riktig stil og utseende.
Beslaget ble først sagd ut på kontursag, deretter ble det mange timer filing og pussing.
Foto: August HornFoto: August Horn
Dette var en artig liten jobb som vi gjerne skulle hatt flere av. Vi er opptatt av at gamle møbler blir vedlikeholdt og reparert, i tillegg til brukt, så det var godt å se at selv om det manglet knotter og nøkkelbeslag ble det fortsatt brukt. Ikke minst at møblet var verdsatt nok til at de ville utbedre manglene.
Før jul kom det en bestilling på en pilegrimsstav med litt katolske, middelalderaktige utskjæringer. Det ble en Olavsfigur på ene siden, og litt gotikkifisert kvist og kvas rundt navnet på mottakeren på andre siden.
Faste lesere vil kanskje legge merke til at ornamentet har enkelte fellestrekk med en æresvandrestav det ble skrevet om for et drøyt halvår siden på denne bloggen. (link her) Dette er ikke tilfeldig, men et resultat av at kunden hadde lest om den staven, og likte ornamentene. Dermed var det bare å finne fram gamle tegninger og «flytte» ornamentet en tre-fire hundre år bakover i kunsthistoria.
Olav ble etter ønske fra kunden utstyrt med kappe og sverd, eller var det kors? Dualismen er tiltenkt, og kombinasjonen av kors, sverd og krone speiler mye av det st. Olav er kjent for. Så får det heller være at øks er et mer vanlig attributt for Olav. Økser gjør seg ikke like godt som kors.
Etter vår vanlige høye standard ble toppen elegant skåret og lett pusset godt og elegant rund, og for å begrense slitasjen i bruk ble den skodd med en nøye tildreid og -filt messinghylse. Noen bilder til slutt av prosessen.
Tegning.
Stikking og start på skjæring.
Første forming.
Detaljer kommer på plass.
-Jon Anders
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.