Sprangvev

I våres lagde vi noen sprangvever til Middelaldermarked på Hamar. Det er kopier av en sprangvev fra osebergfunnet.
Sprangmetoden kjennes helt tilbake til bronsealderen, og det blei blant annet finni et hårnet i et eikekistefunn fra Borum Eshøi, vest for Århus.

Utklipp fra Osebergfundet bind II:
<< Denne teknik maa nærmes betegnes som en slags fletning. Den bestaar i en sammenslunigning av traader og er forsaavidt beslegtet med knipling. Arbeidet utføres paa følgende maate. I en ramme utspændes lodret paraleltløpende traader som rendingen i en væv. Rammen kan være en enkelt træramme (f. eks. en gammel vindusramme) som støttes mot gulvet eller den sittende arbeiderskes knær. Eller den kan staa selvstændig ved at være forsynt med en fot saaledes som den her her avbildede sprangramme i dr. STØRENS samling i Meldalen.
Traadene som er sammenhængende, fæstes gjerne kun ved at lægges om en horisontal, i rammen utspændt traad oventil og en tilsvarende traad nedentil. Arbeidet utføres ved efter bestemte regler som gir forskjellige  mønstre at slynge traadene om haanden. Man arbeider  oventil nærmest den øvre vandrette traad fra den ene side over de utspændte traaders hele bredde, til den anden side, gaar dernæst tilbake over hele bredden o.s.v. og arbeider sig saaledes for hver gang længer nedover. Efter en eller flere omganger slaaes fletningen sammen med en pinde, der maa være længer end arbeidet er bredt til. Man faar den samme fletning nedentil paa traadene som oventil. Nedentil blir en eller flere ounger efteer sammenslagningen liggende forat fletningen under arbeidet ikke skal rakne op. Eftersom traadene slynges sammen, strammes de. Avstanden mellem den øvre og den nedre vandrette traad maa derfor under arbeidet kunne forminskes. Dette kan opnaaes ved at de plugger eller stifter, hvortil den ene av de to vandrette traader er fæstet, kan stilles ind i forskjellige huller i rammeværket.  Naar arbeidet er fuldført, klippes de traader hvormed fletningen er utført av paa midten og fæstes ved at bindes sammen ved knuter. De løse traadender kan benyttes til haandklæsprang. Som det bil forstaaes, faar man to helt identiske stykker et øvre og et nedre. Er det gjort en feil i det øvre, gjenfindes samme feil i det nedre stykke.( Sl. Fataburen 1915 s. 18 fig. 9.)  >>

Det endelige resultatet! (Foto: Are Eeg)

Gammelt oppdrag. (Fra arkivet)

Her fant vi noen bilder av et framskap som noen begynte på en gang på 40-tallet, men som aldri ble fullført før lærlingene her skar ornamentikk og malte skapet for et par år siden.

Framskap fra Gudbrandsdalen.
Gudbrandsdalsakantus.
Endestykke på kollen.

De som var med på å skjære var, Even Nævdal Hansen, Ragnhild Borgen Hauge, Harald Bye,  og  Hans Petter Haldorsen.

Bostkast igjen.

 Mon tro om cd-hyller og stereobenker får en renessanse lenge etter at cd-er og stereoanlegg har gått ut av bruk en gang i framtiden? Møbler er egentlig ganske artig, de er som regel veldig spesialiserte i forhold til den praktiske bruken de er ment for. De er underlagt noen prinsipper og faste regler som man ikke uten videre kan forandre på før de blir noe helt annet. Og i tillegg til de fastlagte normer kommer de estetiske føringene som gjør møbler til sannhetsvitner fra de forskjellige tider de er lagd og ment for. De forteller oss en hel del om mennesker. Her i Gudbrandsdalen er møbler store. De er lagd på stedet de skal stå, de fyller rommet, fra gulv til tak og er på ingen måte tiltenkt å noensinne flyttes. Det blir nesten som innredningen i en båt, montert rett inn og veggfast. Hva sier det om kultur og levesett i dalen? Hva sier det om folks perspektiv på livet og historiens gang? Men ett av unntakene er jo bostkastet. Det lille toalettskapet som hører med i tradisjonell Gudbrandsdalsinnredning. Dette er det tredje bostkastet bestilt fra vårt verksted på relativt kort tid, og basert på et av våre tidligere bostkast, igjen etter kundens ønske.

Foto: Even Nævdal Hansen.

Bordet til Veslemøy del 3.

Arbeidet fortsetter med det lille bordet, til tross for massivt mannefall på verkstedet for tiden. Utplasseringer og pappapermisjoner, og jeg vet ikke hva. Men Ingrid er fortsatt på plass, og vi har fått inn tusenkunstneren Even Nævdal Hansen til å hjelpe oss. Vi prøver stadig ut ting for å se om det funker.

Tidlig versjon av claw and ball.
Smådetaljer må finjusteres og optimaliseres.
Smilefjes på druene var et av forslagene som ble forkastet.

Treskjæring.

Lyst til å bli treskjærer?

Har du lyst til å kjenne følelsen av at et sylskarpt jern skjærer seg gjennom treverk og bryter vekk flis slik at du med stor presisjon kan forme uttrykksfulle øyne, eller luftige englevinger, kroppers bevegelse under tekstiler, eller frodige planteranker som bukter og vrir seg, ut og inn i endeløse ornamenter? Har du lyst å forskjønne verden med vakre gjenstander til høytid og til hverdags, og har du lyst til å lære deg å beherske verktøy og material, slik at du kan uttrykke akkurat det du ønsker i tre, bein, horn og andre skjærbare materialer?

Foto: Boni Wiik

Treskjæring er i praksis et håndverksfag, dvs. for å lære faget tar man en håndverksutdannelse lik innen andre håndverk. Man gjennomgår en tid som lærling og når denne er over, avlegger man en svenneprøve, og man er da profesjonell treskjærer.

Under opplæringen får man grundig innføring i de teknikker man må beherske for å kunne arbeide som treskjærer, og man får også god kjennskap til materialer og verktøy. Men dette er også et fag som skiller seg ut fra andre håndverksfag ved at det ligger nært opp til det vi i dag kaller kunstneriske fag. Man er også nødt til å lære seg å bli kunstner, -men gjennom håndverksmåten å lære det. Det er et vanskelig fag å lære seg, men betyr det at det ikke passer for alle? Det er mange som i møte med imponerende treskjæring sier, ”nei det kunne jeg aldri fått til, jeg er altfor utålmodig”, men jeg tror selv det å være utålmodig er en styrke innen et slikt fag. Det gjør deg bevisst i problemløsning underveis i arbeidet, og gjør deg rustet til å gyve løs på store kompliserte oppgaver. Variasjonen innen faget er så stor at du vil møte på nye problemer som må løses på nye måter hele tiden, og det er i seg selv veldig tilfredsstillende.

Det eneste som trengs for å bli en god treskjærer er at du må elske faget. Og det er ikke vanskelig å lære seg. Du må elske duften av terpentin og nyhøvlede bord, du må elske å se hvordan former og materialer kan forskjønne en gjenstand, og du må elske genialiteten i århundrer gammel kunnskap om spesialredskaper som kan hjelpe deg å forme akkurat det du vil. Og du må elske skjønnhet. For det er det som er treskjærerens virkeområde. Det er ikke alltid vi oppnår den i alle arbeider, men det er den vi streber etter hele tiden, det er den som er målet.

Men det er også noe annet som skiller treskjæring litt fra andre fag, og det er at bruken av håndverktøy er så viktig i arbeidet, og også i det ferdige produktet. Det er selve essensen i faget. Den «besjeling» som treskjæreren gir gjenstanden han lager er den som gjør gjenstanden interessant. Det ligger litt åndsverk i det.  Håndverket i treskjæring er altså det viktigste. Hvis du leier en fyr for å komme å grave ut for den nye garasjen du skal bygge, håper du for guds skyld at han har med seg en maskin, men om du bestiller et skap fra en treskjærer, vil du at han på død og liv ikke skal bruke masse maskiner, men gjøre mest mulig for hånd. Et pussig paradoks.

Som treskjærer lærer man mye om nærliggende fag. Treskjæreren med sin unike evne til å forme tre, ved siden av evnen til å bygge og konstruere i dette materiale kan gjøre ting som ikke andre trearbeidere kan få til. Og det er vanlig at treskjæreren samarbeider med møbelsnekkere, tømrere, båtbyggere, instrumentmakere og andre håndverkere.

Treskjerarverkstaden kan i utgangspunktet ta inn lærlinger uten bakgrunn fra faget, men det er selvsagt en fordel om man har erfaring innen snekring eller en eller annen type formgiving, men det er ikke absolutt nødvendig. Vanligvis anbefaler vi et år ved Handverksskolen på treskjæring, men som sagt, er det ikke nødvendigvis det som gjør deg til en god treskjærer. Engasjementet teller mest. Læretiden justeres etter bakgrunnen. Har man bakgrunn fra snekring, dreiing, tømring, instrumentmaking, båtbygging, tegning, etc er treskjæring en ypperlig videreutdanning, men det kan også være et springbrett for senere å bli noe av dette, eller kunstner, billedhugger osv.

Ta kontakt hvis du føler du muligens har en treskjærer i magen.

treskjererverksted@gmail.com

Tlf: 930 95 470

Førjul på Dovre.

Tæla går to meter ned i bakken. Vannet blir borte på gård etter gård bortover her i bygda. Studentene på Handverksskolen driver med skulpturoppgaven sin, mens Anneli, Asbjørn og Ingrid forbereder julemessa på Andgard til helgen. Ute er det minus 28 for øyeblikket, inne pluss ni.

Vidar er klassens Messerschmidt.

Karina og Njål skjærer hoder...

 

 

Nisseverksted i treskjerarverkstaden.

Bordet til Veslemøy.

Finert bordplate

Mellom all nissespikkinga og engleproduksjonen her for tiden, prøver vi også å få fullført det morsomme salongbordet vi har fått i oppdrag å utvikle og skape. Det er et bord som lenge har svirret rundt på ideplanet i mange hoder, og som vi nå prøver å konkretisere på en vakker og smakfull måte. Det krever endel tenking, tegning, testing etc, før vi er ferdig. Foreløpig er det tidlig i prosessen, men her er ihvertfall noen bilder av hva vi jobber med, og håper det kan være spennende å følge med etterhvert som det utvikler seg.

Utkast til formen på sargen.
To utkast til svung på bordbeina.
Eirik skar en dummy på en drueklase.
Ingrid skar en dummy til vinbladene i rankene som skal slynge seg rundt sargene.

Ideen bak bordet er et bord med myke organiske former, forsynt med vindrueranker som slynger seg rundt. Smakfullt barokk.  Det kommer mer bilder etterhvert. (Mer interessant stoff om dette kan man finne på  www.geisfus.blogspot.com )