Paleontologisk museum i Oslo har fossilet ”Ida”, Louvre i Paris har ”Mona Lisa”.Mange museer har en ”Juvel” i samlingen sin som de er spesielt stolte over og vet å bruke for å profilere museet. En slik skatt har Sjøfartsmuseet i Bergen også, men jeg tror ikke de vet hvor verdifull den er. De har to halvferdige stevnemner som ble funnet i en myr på Tysnes fra engang i middelalderen. Antakelig lagt ned i myra for lagring av båtbyggeren, og glemt. Det spesielle med disse emnene er at de har utskårne dragehoder i toppen. Det ene er riktignok nærmest bare risset inn, mens det andre er mer ferdig utformet. Stevnene er ikke store, antakelig til færinger eller så. De er datert stilmessig til 1100tallet, og det er mulig de er fra den tiden, for hodene ligner dyr som er skåret fra denne tiden, men de bærer ikke veldig markante stiltrekk, og kunne nesten egentlig være fra nårsomhelst. Jeg vet ikke om det er gjort andre undersøkelser som tidfester dem. Men det flotte og unike med dem er at det faktisk er stevner med utskårne hoder! Illustrasjoner og skrevne kilder forteller masse om hvordan båter var utsmykket i middelalderen, og noen andre arkeologiske funn kaster litt lys over denne praksis, men at småbåter også bar den slags pryd er temmelig ukjent. At stevnhodet åpenbart var det første som ble til i prosessen med å bygge en båt er også ganske tankevekkende. At disse dragehodene er såpass forbigått i litteraturen synes jeg er synd, så her altså: en liten hyllest til dem!!!
Her en liten kane inspirert av de morsomme stevnene fra Tysnes. En kane er et båtformet drikkekar som nok er ment å forestille en båt. Til rituell øldrikking har båten hatt en symbolsk betydning. Kanen må ikke forveksles med sin ofte mer elegante «søster» kjenga. Hun er rundere i formen med høyreiste hoder og haler, og er mer et dyr enn en båt.
Jeg håper alle som er i Bergen, og som setter pris på slikt, stikker innom og ser på stevnene.
Det foregår alltid mye rart, og det er så fort gjort å glemme å dokumentere alt, men her er litt…
Lots of fun stuff are going on, and its so easy to forget to take photos, but here are some…..
Boni is doing repairs on a boat now and then. Its a «Koster boat»….
Njål and Valdemar are working on an art-treehouse-project at Koster in Sweden….
Kristian and Karina are working on te sterns for the Kristina ship…..
The dog is crawling out of the log…
Boni is teaching «Cartlidge baroque» at the woodcarving school this week…
Ellers så er Karina, Kristian og Jon Anders godt igang med en døromramming til Nasjonalgalleriet.
En «Portal» inn til eventyrsalen på galleriet, som er basert på en billedramme som Teodor Kittelsen skar til et selvportrett han malte, og som henger i denne salen.
This is gonna be a portal in to the «Fairy tale» room at the National Gallery in Oslo, based on a picture frame carved by Teodor Kittelsen, the artist that gave us our common perception of trolls…..
I love 13th -century carving!!!
The guys making it happen. Karina Børven, Jon Anders Fløistad, and Kristian Tonnem. Stupid shades are a must in this kind of work….
Om å skape rom og form der det ikke er rom og form, er mye det det handler om på dette prosjektet. Få ting til å velte seg og bukte ut av og rundt en nokså tynn planke. Ikke bare bare, og man må holde tunga rett i munnen…
Its all about creating shape and space where there are no shape and space. Make things bulge and move out of, and around, a very thin plank of wood…
Midt oppi alt båtstresset har gjengen i tillegg klart å bli ferdig med Kittelsenportalen.
In the middle of all the boat stress, they managed to finish off the Kittesen portal as well…
Treskjæring er et så dumt ord på det vi driver med. Det gir assosiasjoner til at vi driver å skjærer i den gjenstanden man har foran seg. Det er slett ikke tilfelle. Vi skjærer, ja, men vi skjærer bare bort det som ikke skal være der. Vi graver fram gjenstanden som ligger inni treet. Det værste jeg ser er når noen skjærer i gjenstanden, man skal skjære rundt den, få vekk alt som er i veien for at den skal komme fram….
Det begynner å svinge skikkelig i Evens møbelsnekkeravdeling. Jobbene tikker inn og de lekreste møbler går ut. Spesiallagde rariteter som skal passe inn på skeive rare steder, og oppussing av gamle møbler.
Kristian dro til Tønsberg i vinter og hjalp til med Osebergvogna som Osebergstiftelsen holder på med der nede. Ingerid tok også en tur ned og skar ornamentikk på et av dragene.
Ellers så er vi igang med å lage utsmykking til «Kristinaskipet» som de bygger der nede for tiden. Prinsesse Kristina var datter av Håkon Håkonsson, og ble bortgiftet til Kong Alfonsos bror i Spania på 1250-tallet. Hun dro nedover i en oppjazza snekke som det nå lages en moderne utgave av. Den moderne er riktignok en god del mindre, men skal bygges som en slik båt kunne vært på 1200-tallet. Midten av 1200-tallet er en spennende epoke i norsk kunsthistorie. Gotikken er godt grunnfestet her på den tiden, og blander seg med den mer lokale romanske tradisjonen. det finnes ikke stevnpryd bevart på noen båt fra denne tiden, men en haug med nedtegninger og skriftlige kilder. Det man ser og får høre om er hovedsaklig dyrehoder, men det ønsket ikke kunden, så vi går for den type skjæring vi finner i stavkirkene fra denne tiden. Nesland kirke, som dessverre ikke finnes lengre, har heldigvis noen rester av en portal bevart, og denne kirken ble reist på samme tiden, og kan gi oss et clue om hvordan det kan ha sett ut. Der finnes også en avbilding av en båt på den ene pilasteren!
1. desember . Her kommer et must for alle som driver med treskjæring , eller snekring. Dette er en gummibelagt velproposjonert og balansert kneppert, som du kan stå og slå med uke ut og uke inn, lange dager, uten problemer. Gummilaget gjør at du får gode slag, og i tillegg er det umulig å slå knepperten istykker. Den er og skånsom mot verktøyenes håndtak. Den fåes i forskjellige vektklasser, og er produsert av Wood is good.com . Min veier 420 gram, og er lettvekteren. Den har jeg dæljet med i 14 år, da fikk jeg den brukt fra en annen, og den ser fortsatt ubrukt ut. For et verktøy!!!
Nb: Vi får ikke prosenter av salget, vi bare digger dette verktøyet, og vil spre det glade budskap!
2.Desember. Her kommer en av de råeste redskapene til forming av store flater og kurver. Det er en Stanley skjøve, som vi bare kaller Harley Davidsonskjøva. Fordi man føler litt at man kjører stor sykkel når man bruker den!
3. Desember. Dette er en gammel tysk stikkøks. Den er i praksis et gigantisk stemjern, som man dytter med hendene i stedet for å slå på det, altså et verktøy som fungerer som en blanding av en øks og en høvel, og som kommer til på de rareste steder. Jeg glemmer aldri den gangen vi sleit med å komme til for å lage en finurlig tilpasning mellom stevntoppen, og det svære dragehodet på skipet «Harald Hårfagre». Ingen verktøy ville liksom gjøre den jobben,- helt til Njål dro fram stikkøksa til Boni, og med den skar en perfekt kurve inn i undersiden på hodet, som stemte nøyaktig til den indre formen på stevnen! Vanskelig å forklare, men tro meg, det var en fryd og se den store bondesønnen føre dette vidunderverktøyet så elegant.
4. Desember. I følge gamle tradisjoner og skikk, er dette dagen for grumsete bilder, så også her vil vi feire det.
5. Desember. Når man skal meddra en kant holder det ofte å bare bruke fingerene til å skape den avstanden man trenger sånn cirka, og dra en blyantstrek, eller bruke et enkelt strekmått. Men hvis det virkelig gjelder, og du må ha en dønn presis strek, til for eksempel helt perfekte sammenføyninger, når selv en tynn blyantstrek blir for slurvete, da må du bruke denne:
6. Desember Idag skal vi feire denne lille godbiten. Det er en liten bronseskjøve av enkleste sort, den er tja, 5-6cm lang, og kommer derfor til nesten overalt. Stålet er festet enkelt og greit med en skrue og en skive. Skjøven finnes i en to tre varianter der sålen har forskjellig bue, eller er helt flat. Denne har plassen blant de åtte ti verktøyene jeg alltid har med meg på oppdrag. Enjoy!
7.Desember. Helle Viking.
Denne fikk jeg da jeg var ti år, og den har så og si hengt og dinglet på hofta mi siden dengang. «Helle Viking» heter den, og er altså lagd av Helle fabrikken. Den var egentlig en kniv Arne Emil Christensen designet til Ragnar Torseths mannskap dengang «Saga siglar» skulle gjøre sin jordomseiling. Helle ville masseprodusere den, og gav den det knivbladet som du ser her, som muligens var noe de hadde fra før av, for denne har smal nakke, og er sånn sett ikke den ideelle spikkekniv, men dette var noe de gjorde noe med, og etterhvert kom den med bred nakke. Den er så herlig enkel og minimalistisk, med sitt enkle treskaft som er klinka i bakkant, og slira med samiskaktig oppheng. Læret i slira kunne nok vært stivere, for jeg er redd om jeg setter den opp ordentlig vil den skjære seg tvers gjennom slira. Men uansett: En glimrende brukskniv! Ujålete og god.
8. Desember Her er enkel men god teknologi! Den er utformet akkurat som en pizzaskjærer, bare litt mindre, og den skjærer papir, papp og ikke altfor tykt lær med stor presisjon.
9.Desember. Her skal vi presentere verdens beste investering.
Den lille Mora snekkerkniven, som leveres med straight bjørkeskaft og plastslire er en uvurderlig redskap. Den har meget god stålkvalitet, og med sitt laminerte blad, kan den slipes ekstremt spiss og enormt skarp, og fortsatter klingen så seig at den ikke knekker. Den er det ultimate verktøy til å få ut flis på de minste og dypeste steder, og derfor et selvfølgelig supplement til de vanlige treskjærerjerna, men også i seg selv en spikkekniv som kan forme det meste. Kjempebillig, og kjempegod!
10. Desember. Kan et ordentlig bra verktøy gå ut på dato? Det er et interessant filosofisk spørsmål. Om det er virkelig bra skulle det vel ikke være mulig. En god håndverker i steinalderen klarte sikkert med en riktig bra steinøks, å få til akkurat det han ønsket, skulle jeg tro. Men er ikke en god Mustadøks bedre? Her kommer en gammel dame som uansett fortjener heder. Hun er ikke i daglig bruk på verkstedet, men hun var den eneste kontursaga jeg hadde da jeg startet opp som treskjærer, og hun gjorde nytten. Enkel mekanikk, nydelig design, og tydeligvis også høy kvalitet, siden hun fortsatt funker bra mer enn hundre år etter at hun ble lagd.
11. Desember.
Med denne kan du bokstavelig talt bygge deg et helt hus. Den er stor og tung nok, når det er nødvendig, og den er liten og lett nok når det er et poeng. Skaftet er gjort av bjørk, tatt ut så lang ute mot barken som mulig av en svær stamme.
Dette er en «Mustad tømmermannsbile»!
12. Desember.
På oppfordring fra elleville lesere kommer denne igjen:
13. Desember. Se på denne!
14. Desember. Stanley no 55 heter denne og er en god skjøve når du må lage et rundholt kjapt. Nb: men ikke bruk den om du ikke kan høvle et rundholt fra før av….Jeg bruker den som regel når jeg skal tilpasse juletreet i juletrefoten også…
15. Desember.
16. Desember.
Billigste japansaga hos Claes Ohlson. Fantastisk verktøy. Den buede tuppen gjør at du kommer til nesten overalt.
17. Desember
18. Desember
Av og til er det deilig å ta fram et svært jern, så det går litt unna…
‘
19. Desember.
Denne her er også veldig kjekk. Gammelt verktøy har som regel gammeldagse skruer til justeringer, og festemekansimer, og da trenger man jo gammeldags skrutrekker. Gjør jo ikke noe om skrutrekkerne i tillegg er vakre og fiffige…
20. Desember. Når vi først snakker om skrutrekkere…..
En slik en er det eneste verktøy som med letthet kan trekke ut en svær gammal bronse eller stålskrue som sitter bom fast. Veldig hendig ved restaureringsarbeid. Man kapper en vanlig skrutrekker og fester den i borvinna. Trikset er å stramme skruen ørlitegrann, før man sakte og stødig trekker den ut. Njål synes fargen er litt ubehagelig på akkurat denne, en østeuropeisk søttitallsdrill.
21. desember. Denne er alltid med meg. Den ser unseelig ut og den er i høyeste grad masseprodusert og forenklet mest mulig for å få den billig, vil jeg tro, men det har bare vært til dens fordel, og den går alle andre støthøvler en høy gang…
Den er malt slik at den ser ut som militært materiell, noe den kanskje er, og det eneste som vitner om dens herkomst er «Made in USA», som er støpt inn i skroget. Den har et ypperlig stål, og en enkelt veldig solid stilleskrue, som gjør at når den er stilt inn, så holder den denne innstillingen i årevis, uansett påkjenninger ved bruk. Den er lett, noe som gjør høvling hengende i rare stillinger komfortabelt, og den blir så og si aldri sløv. Som sagt, den er alltid med meg på jobb…
22. Desember.
Noe av det mest tilfredstillende man kommer borti i denne bransjen, er når man finner et gammelt klenodie, som i hundre, kanskje to hundre år, har blitt glemt bort og ikke forstått, kanskje havnet i et uthus eller ødelagt på grunn av mangel på kunnskap, kanskje slipt feil og sånn blitt ubrukelig. En gammel sliter som virkelig fikk jobbene gjort i de riktige hender, og som har utrettet formidable jobber i sin tid. Og så, forsiktig børste bort rust, skjefte om på nytt, en tur på slipesteinen og litt kjærlighet er kanskje det som skal til. Så tar man det siste draget med det fineste av alle brynene og hvisker forsiktig: » Våkn opp, det er på tide å jobbe igjen…»
Ikveld lagde vi det sagnomsuste pigmentet elfenbenssort, som vi skal bruke til å male svarte konturlinjer i ornamentikken på dragehodet til «Harald Hårfagre».
Vi tenkte vi skulle prøve å lage både beinsort og elfenbenssort, for å se om det stemmer at elfenbenssort er av en mye høyere kvalitet, enn den andre.
Nå skal kullet knuses, og rives, og da er pigmentet forhåpentlig ferdig til bruk. Fortsettelse følger……………
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.