Når en lager trehøvler er det mye som skal stemme overens, og det som skiller en nogenlunne brukbar høvel som til nøds gjør jobben fra et velbalansert verktøy som er vanskelig å legge fra seg fordi det er så gøy å bruke,er ofte de små, men vitige detaljene. For å lære mer om hvordan en får alle vinkler, åpninger, toleranser og former til å gå godt i hop og oppleves som en velballansert enhet, er det ofte lurt å studere gamle høvler. Ikke fordi de alltid er bedre enn nye, ganske ofte er de slitt og herjet med til et punt hvor de ikke leverer særlig gode resultater, men en kan lære mye av hva som ikke fungerer ved å se på feil i de gamle, en kan lære hvordan en får det til å fungere ved å bringe de gamle tilbake til brukbar stand, og en kan lære mye om hvordan det kan og bør gjøres ved å forsøke å lese spor i gammelt treverk for å forsøke å forstå hvordan høvelen er tenkt- for ganske ofte er tanken bak en gammel og liten høvel vel så god som noen ny, det er bare generasjon på generasjon med slitasje som har gjort at verktøyet har fått sin originale glans og ofte superbe ytelse skjult bak mange lag med støv , møkk og slitasje.

På samme vis som med mye annet verktøy, benevnes også mange av de forskjellige delene av en høvel med navn fra kroppen. Man snaker om tåa og hælen på sålen, skuldre som holder kila og ikke minst høveltanna. Men denne gangen er det munnen på høvelen det er snakk om.

Munnen, eller sponåpningen, er åpningen i sålen på høvelen som høveltanna (-stålet) stikker ut gjennom, og som fortsetter i svelget, eller sponrommet hvor de fine krøllete høvelspona ruller seg opp og kommer ut av høvelen. Som med forrige innlegg, lar nok dette også seg best beskrive videre gjennom bilder.

For å la spona unnslippe lettere, og gjøre det lettere å pirke ut det som eventuelt setter seg fast, kan en legge til en ekstra vinkel noen millimeter opp fra sålen.

Jon Anders