Kategoriarkiv: kirkekunst
Kjerkegjengere
Her i forrige uke fikk vi et lite reparasjonsoppdrag i Dovre kyrkje.
På mandag var det en liten ekskursjon til kjerka for å se hva som måtte repareres, og vi fikk tegnet av biter som manglet o.l.
Følgende trengte en fiks:
– en akantus-«s» under prekestolen var brekt, og måtte limes på
Ferdig resultat:
– Toppen på inngangsportalen til prekestolen hadde også brekt, og måtte limes på på nytt:
Ferdig resultat:
Måtte lage en liten bit
Det trengtes også et par nye deler på alterringen, så da blei det laga nye deler som blei spikka til å passe,
og Are malte dem så de passa sånn ca inn med resten av alterringen! Er mørkt i kjerka, så er ingen som ser at det er litt forskjell!
Skipet som henger i taket trengte også en liten limings, da flaggstanga hadde detti av.
Det var veldig ålreit å jobbe der i kjerka, alltid kult med feltarbeid, spesielt når man får holde på i gamle tøffe bygninger!
Are
Bruskbarokk.
Bruskbarokken er egentlig en av de morsomste stilartene vi har fra vår historie, med sin overflod av pussige former og innfall, men dessverre er det ikke ofte det er oppdrag der kunden ønsker slikt, men det hender jo, spesielt ved restaurering.
Treskjæring.
Lyst til å bli treskjærer?
Har du lyst til å kjenne følelsen av at et sylskarpt jern skjærer seg gjennom treverk og bryter vekk flis slik at du med stor presisjon kan forme uttrykksfulle øyne, eller luftige englevinger, kroppers bevegelse under tekstiler, eller frodige planteranker som bukter og vrir seg, ut og inn i endeløse ornamenter? Har du lyst å forskjønne verden med vakre gjenstander til høytid og til hverdags, og har du lyst til å lære deg å beherske verktøy og material, slik at du kan uttrykke akkurat det du ønsker i tre, bein, horn og andre skjærbare materialer?
Treskjæring er i praksis et håndverksfag, dvs. for å lære faget tar man en håndverksutdannelse lik innen andre håndverk. Man gjennomgår en tid som lærling og når denne er over, avlegger man en svenneprøve, og man er da profesjonell treskjærer.
Under opplæringen får man grundig innføring i de teknikker man må beherske for å kunne arbeide som treskjærer, og man får også god kjennskap til materialer og verktøy. Men dette er også et fag som skiller seg ut fra andre håndverksfag ved at det ligger nært opp til det vi i dag kaller kunstneriske fag. Man er også nødt til å lære seg å bli kunstner, -men gjennom håndverksmåten å lære det. Det er et vanskelig fag å lære seg, men betyr det at det ikke passer for alle? Det er mange som i møte med imponerende treskjæring sier, ”nei det kunne jeg aldri fått til, jeg er altfor utålmodig”, men jeg tror selv det å være utålmodig er en styrke innen et slikt fag. Det gjør deg bevisst i problemløsning underveis i arbeidet, og gjør deg rustet til å gyve løs på store kompliserte oppgaver. Variasjonen innen faget er så stor at du vil møte på nye problemer som må løses på nye måter hele tiden, og det er i seg selv veldig tilfredsstillende.
Det eneste som trengs for å bli en god treskjærer er at du må elske faget. Og det er ikke vanskelig å lære seg. Du må elske duften av terpentin og nyhøvlede bord, du må elske å se hvordan former og materialer kan forskjønne en gjenstand, og du må elske genialiteten i århundrer gammel kunnskap om spesialredskaper som kan hjelpe deg å forme akkurat det du vil. Og du må elske skjønnhet. For det er det som er treskjærerens virkeområde. Det er ikke alltid vi oppnår den i alle arbeider, men det er den vi streber etter hele tiden, det er den som er målet.
Men det er også noe annet som skiller treskjæring litt fra andre fag, og det er at bruken av håndverktøy er så viktig i arbeidet, og også i det ferdige produktet. Det er selve essensen i faget. Den «besjeling» som treskjæreren gir gjenstanden han lager er den som gjør gjenstanden interessant. Det ligger litt åndsverk i det. Håndverket i treskjæring er altså det viktigste. Hvis du leier en fyr for å komme å grave ut for den nye garasjen du skal bygge, håper du for guds skyld at han har med seg en maskin, men om du bestiller et skap fra en treskjærer, vil du at han på død og liv ikke skal bruke masse maskiner, men gjøre mest mulig for hånd. Et pussig paradoks.
Som treskjærer lærer man mye om nærliggende fag. Treskjæreren med sin unike evne til å forme tre, ved siden av evnen til å bygge og konstruere i dette materiale kan gjøre ting som ikke andre trearbeidere kan få til. Og det er vanlig at treskjæreren samarbeider med møbelsnekkere, tømrere, båtbyggere, instrumentmakere og andre håndverkere.
Treskjerarverkstaden kan i utgangspunktet ta inn lærlinger uten bakgrunn fra faget, men det er selvsagt en fordel om man har erfaring innen snekring eller en eller annen type formgiving, men det er ikke absolutt nødvendig. Vanligvis anbefaler vi et år ved Handverksskolen på treskjæring, men som sagt, er det ikke nødvendigvis det som gjør deg til en god treskjærer. Engasjementet teller mest. Læretiden justeres etter bakgrunnen. Har man bakgrunn fra snekring, dreiing, tømring, instrumentmaking, båtbygging, tegning, etc er treskjæring en ypperlig videreutdanning, men det kan også være et springbrett for senere å bli noe av dette, eller kunstner, billedhugger osv.
Ta kontakt hvis du føler du muligens har en treskjærer i magen.
Tlf: 930 95 470
Halleluja hipp hurra, eller forbannelse…
Her er den altså, kimen eller starten på det som for noen fortoner seg som selve frelsen for norsk treskjæring. Akantusen fra Oslo Domkirke. De ambisiøse norske treskjærerne i Norge på begynnelsen av 1700-tallet tok den til sitt bryst og brukte den til å smykke ut kirkeinteriørene rundt om. Og den slo rot i folkekunsten, og har på mange måter blitt værende der lenge lenge…
Trondenes kirke
I november i fjor var vi i Trondenes kirke i forbindelse med restaureringsarbeider der, og skar en rekonstruksjon av en gotisk søyle i et alterskap av Arnt von Kalkar.
Det er få ting som er så inspirerende som å jobbe i felten med, og blant, verker av gamle mestere, og det er få ting man lærer så mye av. I Trondenes er det tre store flotte gotiske Nordtyske alterskap, blant annet en av de få sikre av Bernt Notke.
Prosesjonskors Dovre kirke.
Prosesjonskors til Dovre kirke.
(Bildene her er til tider noget impressionistiske og snåle, men vi håper at det ordner seg når lærlingene er tilbake fra ferie.)
Ideen bak korset
Boni Wiik
Den estetiske tanken bak utformingen av prosesjonskorset er at det skulle passe godt inn i kirkerommet i Dovre kirke, og harmonere med resten av interiøret. Dovre kirke er en tømret korskirke fra 1700-tallet, som mange andre kirker i Gudbrandsdalen, med et trivelig kirkerom, med god atmosfære, som rommer en mye lenger og mangslungen historie, enn selve bygningens. I kirken finnes bygningselementer og liturgiske gjenstander fra mange forskjellige tidsepoker og innenfor en hel del stilarter, helt tilbake til 1100-tallet. Kirkerommet slik det framstår nå oppleves som et helstøpt interiør der alt passer godt sammen, og derfor var det fristende å inkorporere mange av de flotte kunstuttrykkene som er der, i korsets utforming, slik at det kommuniserer med hele rommet. På denne måten er dette korset spesiellt tilpasset denne kirken, ved å være bygd opp rundt akkurat de uttrykk, og den historie som finnes nettopp her, og kan nærmest fungere som en kunsthistorisk guide gjennom Dovre kirke.
På korsets ene side er det hentet karveskurdsornamentikk fra den romanske klebersteinsdøpefonten som står i koret, og fortsatt er i bruk. Denne kommer antakelig fra den tidligere stavkirken som sto på Dovre, og som ble revet da den nåværende kirken ble reist, eller muligens fra et enda eldre kirkebygg. Presis og skarp geometrisk ornamentikk er hugget inn i den grove Gudbrandsdalskleberen, og var et selvsagt valg til utsmykking av korset. Korset er i et adskillig mindre format enn døpefonten, så til dette ble radiært skåret eik,- høvlet litt på skrå, valgt for å få fram kleberens grovhet i mindre målestokk, der porene i eika representerer steinens røffe overflate, og margstålene illuderer glimmerinnslagene i bergarten.
På den andre siden av korset har vi brukt en ranke hentet fra den eneste bevarte portalplanken fra Dovre stavkirke, som nå befinner seg i våpenhuset. Som middelalderportaler flest er den tjærebredd og værbitt etter århundrer ute i blesten, men gjort av den bestandigste furu, har den en vakker mørk grov overflate. og for å «imitere» denne overflaten i liten skala, har vi igjen brukt eik, slik at porene gir det værbitte uttrykket, og denne gangen behandlet den med jernoksid som reagerer med garvesyra i eika, og farger den med en mattsvart overflate som ligger nær opptil den som furua får etter sekler med tjære og vær. For at dette ornamentet ikke skulle bli for dystert og tungt, lagde vi ornamentikken gjennombrutt, bakskåret, og med en bunn av bladgull som lyser opp. Rundt korsets armer ligger fire forgylte akantusornamenter og danner en skinnende glorie. Denne ornamentikken er hentet fra orgelfasaden.
Karveskurd
Eirik Bryn
På døpefonten i kykja fant me to forskjellige karveskurdsornamenter me syntes det kunne bli fint å ta med på korset. Døpefonten er frå 1100-talet og i klebestein. Steinen er høyst sannsynleg ifrå dalen her. Me tenkte ei stund på kva treslag me skulle bruke for å imitere kleberstein mest mogleg. Valget falt på speilskåret eik, for etterpå å behandle overflata med aske. Men etter å ha skjært ornamentet ferdig, vart me alle einige om ikkje å behandle den med noko, fordi det var nok kontrast til den omliggjande bjørka, og ornamentet fekk ein nydeleg overflate som trekvit.
Eika ble tilpassa, og ornamentikken ble merkt opp veldig nøysamt. For å få meir effekt og uttrykk, fasetterte vi de firkanta feltene, såleis at dei stend ut i været lik små pyramidar.
Karveskurdornamentikk hentet fra døpefonten.
Vignettene:
Ingrid Gaarder Stigen
Ornamentene på orgelet i kirka er skåret i gudbrandsdalsakantus for omkring 40 år siden. Vi hentet ut et av disse ornamentene, tegnet det litt om, og tilpasset det størrelsen på korset. Vignettene skal ses foran, bak og fra siden, så vi skar åtte stykker, og sagde ut to og to sammen sånn at de etter skjæring og bakskjæring kunne limes nøyaktig sammen til én bit. Før vi limte sammen ble de malt inni; én med grønn og én med rød, og disse fargene kan man finne på prekestolen i kirka. Fargene vises ikke veldig godt, men når man vet om det kan man se dem! Siden de fire vignettene skal danne en slags glorie rundt korset, ble de forgylt med blad- gull. Å forgylle er både tidskrevende og vanskelig, men mye finere enn gullmaling.
Stavsnekring
Are Eeg
Staven er limt sammen av fire lange bjørkestaver for å få en stabil stav som ikke ville vrenge og vri seg.
For at staven ikke skulle få en rett, kjedelig og lite appellerende form, fant vi stavens gylne snitt og fant ut at rundt der måtte det skje noe. Stavens diameter oppe ved toppen var 3 cm, og samme i bunnen av staven. Så da gjorde vi det så enkelt at vi på det gylne snitt gikk opp til 3,8 cm, og lot diameteren slakke av til topp og bunn. Det blei en snasende fin form!
Formen blei tegna på den kvadratiske stokken, sagd ut og så lagt på høvelbenken.
Der ble den lagt under kommando av et ganske så artig verktøy for å merke av åttekant-strekene.
Dette verktøyet består av en lang, slak pinne, med to tapper festa i, og mellom tappene er det to spiker med nøyaktig den avstanden vi skulle ha for å få åttekant på det tykkeste. Denne dras så langs staven, med tappene alltid inntil kanten av staven for å styre. Strekene vil da bli tynnere og tykkere alt ettersom staven blir tynn og tykk.
Etter at strekene var på, starta høvlinga. Det blei brukt både pusshøvel og sjøve(boksjeis, skavhøvel), og til slutt var stokken åttekanta. Da var det bare å få den 16-kantet. Etter noen timer med høvling til 64-kantet stav, begynte pussing. Da blei det pusset med veldig grovt papir for å få staven helt rund, og så var det å gå alle gradene opp til ganske fint papir. Staven måtte ha en ganske fin overflate da den skulle males.
Kapitelet:
Ingrid Gaarder Stigen
Kapitelet er hentet fra altertavla, som ble skåret av Johannes Skraastad rundt 1675. Det finnes også øverst på søylene i kirka, og disse ble skåret omtrent 250 år senere av Per Haugen. Skjæringa på kapitelet til korset er gjort ut i fra disse, mens malinga er inspirert av Skraastads originale kapiteler. Stilen kalles bruskbarokk, og er fra andre halvdel av 1600- tallet. Bruskbarokk har ranker, noen ørebruskaktige ornamenter (derav navnet), og ornamenter som kan minne om kongler eller belger.
Kapitelmysteriet
Are Eeg
Kapitelet på staven er hentet fra altertavla til J.Skraastad og de nyere kopiene fra søylene i kjerka skåret av Per Haugen.
Etter at skjæring på kapitelet var ferdigstilt, begynte den store utfordringen; nemlig å overflatebehandle denne lille søyletoppen. Det ble satt i gang undersøkelser av både de gamle altertavlekapitelene og de nye søylekapitelene, og etter fram og tilbake, om og men, blei vi enig om å være mest mulig tro mot de eldste. I og med at skjæringa var mest lik den nye stilen, fikk oss blanda både gammalt og nytt!
Når vi studerte noen bilder av de lekre søyletoppene på altertavla fikk vi øye på noen rare ”strips” på bladverket og stilkene. ”Dette må være hvitmaling” tenkte vi, og la så på vei til kjerka for å ta noen bilder som gav oss litt mer detaljer. Bildene var gode, og blei studert nøye. Litt etter litt åpenbarte det seg for oss at detta ikke i det hele tatt var hvitmaling; men gull!
Eller noe i den duren. Da bar det atter en gang bort i kjerka, forstyrre kyrkjetenern enda en gang, og få undersøkt virkelig nøye, med andre ord gå etter Skraastad i skjæra. Kamera og lommelykt var med, gardintrapp på plass og spenningen steg minutt for minutt… Vi klatra opp i tavla, og var vel ti centimeter unna bladverket. Bilder ble tatt og muligheter diskutert. Kunne det være at det var gull på all skjæringa når den var ny, for siden å ha blitt malt over? Kanskje noen, under siste oppsetning av tavla, hadde tukla litt med kapitelene og skrapt bort felter for å finne ut hva som var under? Eller var det bare rett og slett striper som var lagt på for utseendets skyld? Vi endte opp med å bli enige om det siste, og var ganske fornøyd med oss sjøl, for detta hadde ingen notert i noen bok før! Vi var rett og slett de første til å oppdage det!(tror vi)
Stripene ligna på ”gullplaster” som var klipt til i fasongen og limt på, for alle kanter var så skarpe at å få det til med pensel ikke kan ha vært noe de gamle mesterne tok seg tid til, da det bare var for å skape en effekt som like gjerne kunne gjøres på en enklere måte.
Men, hva var så detta stoffet som var limt på? Var det gull? Slagmetall? Bare juks?
Vi forhørte oss med noen eksperter,en forgyller og en malerikonservator. Forgyllern mente at dette var gull/slagmetall som var lagt på oljegrunn, samme som er gjort på vignettene på korset. Malerikonservatoren mente at det kunne være noe som kalles stormgull; gull på tynt, tynt papir, lettere å arbeide med enn bare gull. Da alt dette syntes å være både fullt mulig og oppnåelig på den tida altertavla ble laget, konstaterte vi rett og slett at det må ha vært en type gull( slagmetall eller stormgull) lagt på oljegrunn. Det var eneste måten å få kantene så skarpe og fine på. I tillegg til at det ikke var gull på hele kapitelet.
På grunn at liten tid, og et ønske om straks å bli ferdig, bestemte vi oss for å kjøre i et lignende spor, men ta oss den friheten å kunne improvisere over temaet ”gullstriper på stilk og bladverk”.
Resultatet ble at vi blandet gullpulver i perlemor-lasurolje, og fikk en sølvete bronse-glans.
Bunnmaling på kapitelet er to strøk med oransje. Så blei det lagt på perlemorsølv på stilker, og ut på bladene, og på de bladene i midten.
Perlemoren dekka ikke helt, så man fikk et transparent lag som gav en helt sinnsykt rå gammeltids-look. Så ble det lagt en hvit ytterlinje på begge sider av stilkene, for å forsterke effekten.
Og effekt blei det! Fytterakkern så lekkert! Får lyst til å eta det opp!
Marmorering av staven
Asbjørn Hjerpeton Svehaugen
Vi valgte å marmorere staven for å bruke om igjen elementer fra kirkeinteriøret som er rikt marmorert, og denne type bemaling er vanlig å finne i trekirker. Etter å ha studert marmoreringene fra de ulike epokene, og de forskjellige malernes hånd, besluttet vi å bruke de eksisterende fargene, men heller lage et eget uttrykk, som vil passe bedre på en rund og ikke minst så slank form. Det første som ble gjort var å legge en hvit grundering for å dekke trevirke, men også for at marmormotivet skulle kunne feste seg lettere på staven. En hvit lasurolje ble deretter lagt oppå, for lettere å arbeide fargene inn i hverandre. Deretter ble det lagt på et blått undermotiv, og så et mørkere blått hovedmotiv oppå der igjen
Tynne sorte streker ble lagt inn i motivet, for å etterligne sprekker i marmoren.
Helt til slutt ble det lagt et lag med lakk, for å beskytte malingen mot slitasje.
Koffert
Ingrid Gaarder Stigen
Prosesjonskorset leveres i en spesialtilpasset koffert – en så verdifull og relativt skjør gjenstand må kunne fraktes trygt! Kofferten er laget i bjørk som er gjort svart, og inni er det treklosser kledt med svart fløyel.
Sokkelen
Boni Wiik
Korsets sokkel, eller fot, er tenkt visuelt som en understøttelse og forlengelse av korsets egne materialvirkninger og linjeføringer, og består av fire oppadstrebende ben som hver for seg er utsmykket med evangelistenes symboler, slik det er vanlig å se dem rundt det hellige kors. Alle er de bevingede, Markus med løven, Johannes med ørnen, Lukas med oksen, og Matteus med engelen. Sokkelen er i likhet med korset, laget i bjørk.
Sokkel under arbeid.
Et prosesjonskors bæres gjennom rommet, og skal oppleves fra alle synsvinkler av alle som er tilstede, og har derfor ikke en forside og en bakside, men kan mer betraktes som en rundskulptur.
Prosesjonskors ferdig.
Idag kan vi puste lettet ut, etter at vi endelig har fått ihop de mer enn femti forskjellige delene som tilsammen utgjør det nye prosesjonskorset til Dovre kirke. Det føles veldig bra. Dette kommer det mer stoff om senere. Man kan også se innslaget på nett-tv som det ligger link til lenger ned på denne siden, hvis man vil vite mer.
Even setter opp prosesjonskorset i sin helhet for første gang.
Boni Wiik
Prosesjonskors i Lademoen kirke
Fra arkivet: Her kommer en artikkel som ble skrevet i forbindelse med oppdraget vi hadde for Lademoen kirke i Trondheim.
Treskjæring – mer enn akantus
Lærebedriften i treskjæring på Dovre fikk i oppdrag å lage et prosesjonskrusifiks til Lademoen kirke i Trondheim. Oppdraget lød som følger: Lag et krusifiks i tre som er nyskapende og ikke ligner på tidligere krusifikser, men som allikevel er lett gjenkjennelig og tiltalende.
Av Boni Wiik
Et perfekt oppdrag for en institusjon som har satt seg som mål å utdanne de beste og mest allsidige treskjærerne i vår tid. Et slikt oppdrag krever at treskjæreren har god innsikt i krusfiksframstillinger fra alle tider og alle verdenshjørner, og en forståelse av hva et slikt krusifiks skal brukes til.
Prosesjonskrusifikser er små framstillinger av Kristus på korset som er festet på toppen av en stav og bæres gjennom kirkerommet ved forskjellige liturgiske seremonier. Det som kreves, er en lett gjenkjennelig figur som visuelt skal oppleves av alle som er til stede i kirkerommet, uansett hvor de befinner seg, og dette mens figuren beveger seg rundt i kirken. Andre krusifikser er vanligvis for kontemplasjon, og henger som regel mot en vegg eller i korskillet, og er ment å ha kun en betraktningsvinkel – nemlig forfra.
Den store utfordringen for treskjærerne på Dovre var å klare å lage et krusifiks som fra alle vinkler og kanter hadde spennende konturer og silhuetter, som tydelig og klart kan gjenkjennes av hele menigheten, mens krusifikset vandrer gjennom rommet. Dette ble løst ved å gi Kristusfiguren en ganske kraftig vridning i kroppen, slik at magen peker i en retning, hofta i en annen, lår, legger, og føtter, skyter ut i forskjellige vinkler osv.
Kristusfiguren ble skåret i lind, staven den er festet på, ble mesterlig utskåret som snodd tauverk i bjørk, korset ble til av resirkulert teak fra fullriggeren Christian Radich, og Kristusfiguren ble naglet til korset med nagler av kristtorn. Og innfelt i korset ligger to glorieringer i messing, som kranser rundt Jesu ansikt og overkropp. Prosjektet ble gjennomført som et samarbeid mellom studenter ved Handverksskolen, lærlinger ansatt ved Lærebedriften i Senter for bygdekultur og veileder. De som var med på prosjektet: Student Geir Dalene fra Porsgrunn, student Jon Ole Steig fra Sør Fron, lærling Harald Bye fra Vestby og treskjærerlærer Boni Wiik fra Oslo.
Det var en lang prosess med mange forskjellige utkast, og tett dialog med oppdragsgiver. I våre dager opereres det ofte med et unaturlig skille mellom kunst og håndverk, der noe betraktes som kunstnerens oppgaver, og noe som håndverkerens, men i treskjæringen smeltes dette uatskillelig sammen. Det er viktig at treskjæreren vet hva hun eller han skjærer, i alle de oppgaver en treskjærer har. I akantusen: hva er blader, og hva er kronblader? Hva er stengel og i hvilket stadium er knoppene som skyter ut? Eller i dyreornamentikken slik vi ser den i stavkirkene: Man må forstå og kjenne anatomien i dragene som snor seg, og hvorfor snor de seg slik og sånn? Dette gjør at treskjærerfaget er et ekstremt krevende fag, og det er gjennom de utøvende treskjærere vi bevarer denne kunnskapen og holder den i live.
Norge er i en særstilling med hensyn til mengde utskårede gjenstander som er bevart fra forskjellige historiske tider og bruksområder.
Bevaringsforholdene for treverk er gode i forhold til andre steder i verden der klima gjør at det er mye mer sopp, insekter og andre mikroorganismer som tærer på treverket, men også her gnager tidens tann jevnt og trutt. Vi har de store gravfunnene fra vikingtid med skip, sleder, vogn, og en rekke andre utsmykkede gjenstander, vi har stavkirkene, og også en mengde utskåret kunst fra hele middelalderen, og også fra etterreformatorisk tid. Slik sett kan man si at det historiske utskårne materiale som vi fortsatt har bevart er ikke bare vår kulturarv, men gjenstander fra den felles europeiske arven.
Treskjærerkunsten har vært holdt på et høyt nivå også, fordi treet som materiale har hatt en status i vår kultur, og ofte vært det foretrukne materiale framfor andre. Det finnes eksempler fra forskjellige tidsepoker der norske treskjærere har imitert arbeider gjort i metall, stein eller andre materialer. for eksempel de utskårne arkivoltene på noen stavkirkeportaler, som er ren skinnarkitektur, og i vikingtidens gjenstander der man kan fornemme imitasjoner av gullsmedteknikker som filigran, granulering etc.
Vår bevissthet om treskjæringskulturen i Norge er i stor grad preget av den Nasjonalromantiske tankegang om bondekulturen som med egne idealer framodlet kunsten til sine formål, og det er vel og bra, men da glemmer man alt det andre fantastiske som er utført etter smak og moter fra den felleseuropeiske kulturen. Kirkekunsten, og også fantastiske møbelstykker gjort av de profesjonelle verkstedene i byene, og knyttet til bispesetene, er viktige overleveringer fra fortiden.
Det er dette som er virkeområdet for treskjærere i dag. Treskjærerens oppgave i samfunnet er å bevare og videreføre all denne kunnskapen gjennom sitt virke. Det er ingen andre i samfunnet som kan ivareta denne oppgaven, så det er viktig med en så høy grad av profesjonalitet som mulig innen utdanningen, slik at vi klarer denne oppgaven.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.