Kniv må man lage av og til. Ingenting er så herlig begrensende som god form på et knivskaft. Spesielt når en bruker kniv selv daglig blir man veldig oppmerksom på hvor små marginene er før et skaft ikke lenger er funksjonelt og brukbart. Så utfordringen når man skal begynne å pynte på skaftene er å aldri, ALDRI, la pynten gå på bekostning av at skaftet skal være godt. Det er stor visdom som kan overføres på veldig mange andre ting også. Den dyrehodestolpen fra Osebergfunnet som kalles «Akademikeren» har en forunderlig sjarm, og mange har et spesielt forhold til dette barbariske men vakre dyrehodet. Og ganske ofte vil folk ha en kniv basert på dette dyrehodet. Her er enda en utgave fra vårt verksted under arbeid.
En ørliten kvinnekniv, denne gangen i kristtorn. (Foto: Boni Wiik)(Foto: Boni Wiik)
bitteliten bikkjekniv i kristtorn. (Foto: Boni Wiik)Variasjon over temaet, men her i bein. (Foto: Boni Wiik)
Skaft med griffehode på toppen. (Foto: Boni Wiik)Griff med kule i nebbet. (Foto: Boni Wiik)
Kjære alle dere som leter på internett etter mønster til treskjæring.
Det er ikke så mye der ute å finne av mønstre som man kan printe ut, og sette igang å skjære. Det burde sikkert være det, og jeg har mange ganger vært inne på tanken å bare rett og slett legge ut tegninger. Men det har seg slik at det er som regel en god del arbeid med å lage en bra tegning. Og de fleste som gjør det, vil gjerne beholde copyrighten på det arbeidet, slik at de kan få betalt for det. Eller de føler at det er deres åndsverk og vil ikke at andre skal tukle med det. -Forståelige ting begge deler. Selv blir jeg bare beæret om noen vil bruke en tegning jeg har laget, og synes det er stas, men problemet er jo for oss som lever av dette, eller er ansatt for å gjøre det, at vi kan ikke gi bort arbeidet vårt i hytt og pine. Men hvis man kommer på kurs, eller hospiterer på verkstedet, så pleier man å få drøssevis av tegninger, hos oss, men det må liksom etableres en kontakt først. Så hvis du ønsker å komme inn i treskjærerverdenen, så er du hjertelig velkommen til å besøke oss, for kortere eller lengre perioder. Vi har ukeskurs, mange ukerskurs , og vi syr sammen spesialopplegg når det trengs. Man kan komme til oss og få rettledning og tilgang på verksted for å lage helt spesielle møbler, eller arbeide med helt spesielle stilarter, lære å slipe, ja hva som helst innenfor treskjæreruniverset. De fleste som er innom får seg en opplevelse for livet, og de og vi har som regel masse glede av hverandre og knytter uslitelige kontaktbånd. Hvis man gløder og brenner for håndverk, er det ingenting som er så deilig som å møte likesinnede.
Ta kontakt på post@hjerleid.no eller treskjererverksted@gmail.com
Det er ikke god butikk å lage kniv, – for kniver må, hvis de skal bli fine , bli brukt mye tid på. man må finpusse på alle detaljer og all den tiden og kjærligheten kan ikke vi som lever av det vi lager legge i kniven, for det får vi ikke betalt for. Så det må stort sett overlates til amatørene, som gjør det bare for nytelsen av å gjøre godt arbeid. Men det er ikke noe problem, for det finnes fantastiske hobbyknivmakere der ute, som gjør de mest vidunderlige ting. Men det er vanskelig å la vær å lage kniv, -og for min del har det endt opp i en pussig form for minimalisme, der alt strippes ned og forenkles, til ukomplisert linjeføring og ørsmå poenger. Akkurat nok til å gi kniven eksklusivitet og stil, uten at det tar for mye tid.
En på forhånd fastsatt pris er spillerommet man har, og så prøve å fylle det til bristepunktet.
Slira oljes...
Den absolutte ubegrensede kreativiteten er jo på mange måter idealet man ønsker å arbeide under, men det at ytre faktorer av og til setter betingelser, og begrensninger, kan også være stimulerende, og det medfører andre måter å utfolde det kreative. Men er det av den grunn mindre kreativt?
Den ferdige kniv..
Når man velger slike yrker, så er det jo fordi man elsker prosessen, det er den som er målet, og man skulle ønske den aldri endte. Men prosessen er større en den enkelte gjenstand, den bare fortsetter å gå og gå.
Zeina var her hovedsaklig for å lære om tradisjonell norsk knivmaking, men vi fikk dratt henne med på mye annet også.
Ordningen med hospitanter,- eller gjester på verkstedet,- ruller videre med stor suksess. Det er så koselig, og ikke minst inspirerende og ha folk her, som kommer med nye innfallsvinkler til faget og arbeidet vi driver med. Selv om høstsemesteret bare så vidt er i gang, har vi allerede hatt besøk av Zeina fra Libanon, Kristian fra Oslo, og Waldemar, som fortsatt er her.
Isolering av laft med mose var noe av det Zeina fikk med seg her oppe.Kristian var her for å bygge seg en bokhylle. Her konstruerer han kurver i sidevangene.Waldemar kom med et Sæterdalenskap som han skulle fikse, men han er en altmuligmann som kan brukes til alt. Her mekker han på bilen til Boni.
(ps: Han lille fyren som er med på nesten alle bildene er ikke en ordinær hospitant).
Som treskjærer graver man mye i gammelt kildemateriale, og leter høyt og lavt etter spennende kunstuttrykk, som en kan ha bruk for i ens arbeid, enten som inspirasjon, eller i spesifikke oppdrag, der man skal kopiere eller rekonstruere noe gammelt.
Og det som slår en er, hvor ofte, når man leter i gammel norsk kunst, at man støter på katten…
Det kan virke som menneskene har en medfødt disposisjon for å være fascinert av katten. Den er vår overmann, vi beundrer den.
Fra vikingtiden møter vi katten på vogna i Osebergfunnet. På en av vognas kortsider er det skåret ut et bilde av en hel haug med katter som ser ut som de sloss med ormer. Det sies om kvinnen som ble begravet i Oseberggraven at hun kanskje var en frøyaprestinne. Og det er mye på grunn av vogna, med dette bilde på. Frøya hadde selv en vogn som ble trukket, helt lydløst, av to hannkatter. Frøya var en fruktbarhetsgudinne i den norrøne mytologien. Hun var søsteren til Frøy, og de var begge vaner og ikke æser, men de kom til æsene i forbindelse med en fredsslutning mellom vanene og æsene. Begge to er fruktbarhetsguder, og det hevdes at de kanskje tilhørte en tidligere jordbrukskultus som ble fortrengt til fordel for åsatroen som dominerte i Norden i vikingtiden.
Katter i kamp med ormer og andre beist skåret i eik på vogna fra Oseberg. (foto Boni Wiik)
Fra sagaene…
I Eirik Raudes saga fra Grønland på 900-tallet, finnes en beskrivelse av en trollkyndig volve, og der står blant annet om hennes framtoning at:”På hodet har hun en svart lammeskinnslue, innvendig foret med hvitt katteskinn.” Og ” hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne…” Man kan jo bare lure på om hun hadde noen tilknytning til Frøyakulten. Fra Grønland på 1000-tallet finnes en rorkult, eller kanskje det er et armlene, fra en stol, og på det finner man vakkert utskårne katteansikter.
Katteansiktene fra Grønland, antakelig norsk arbeide fra 1000-tallet (foto: Boni Wiik)
Neste gang vi møter katten er i stavkirkene…
Portalløver fra Ål Stavkirke (foto: Boni Wiik)
Ofte sitter det to strenge katter på hver sin søyle ved inngangsdørene til stavkirkene, og skuler ned på oss. Ikke sjelden sitter de der og knasker i seg hvert sitt lille menneskekryp, som fortvilet titter ut mellom tennene på katten. Kapiteldyrene ble etter hvert også populære å ha på stabbursdører utover i middelalderen. På et lite stabbur i Berdal i Telemark sitter det også to små katter på hver sin søyle og vokter burets innhold. Det er nok meningen at de skal se fryktinngytende ut, men de er ganske søte egentlig. Også inni kirkene sitter katten og titter på oss. De høye midtromsstavene, som er de svære søylene som holder oppe takkonstruksjonen i stavkirkene ble ofte forsynt med morske masker som noen ganger lignet veldig på katter…
Ikke alltid så lett å se hva det forestiller… Maske fra midtromsstav i stavkirke fra Sigdal (foto: Boni Wiik)
Berdalskjettene. (foto: Signe Magnus)
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.