Som treskjærer graver man mye i gammelt kildemateriale, og leter høyt og lavt etter spennende kunstuttrykk, som en kan ha bruk for i ens arbeid, enten som inspirasjon, eller i spesifikke oppdrag, der man skal kopiere eller rekonstruere noe gammelt.
Og det som slår en er, hvor ofte, når man leter i gammel norsk kunst, at man støter på katten…
Det kan virke som menneskene har en medfødt disposisjon for å være fascinert av katten. Den er vår overmann, vi beundrer den.
Fra vikingtiden møter vi katten på vogna i Osebergfunnet. På en av vognas kortsider er det skåret ut et bilde av en hel haug med katter som ser ut som de sloss med ormer. Det sies om kvinnen som ble begravet i Oseberggraven at hun kanskje var en frøyaprestinne. Og det er mye på grunn av vogna, med dette bilde på. Frøya hadde selv en vogn som ble trukket, helt lydløst, av to hannkatter. Frøya var en fruktbarhetsgudinne i den norrøne mytologien. Hun var søsteren til Frøy, og de var begge vaner og ikke æser, men de kom til æsene i forbindelse med en fredsslutning mellom vanene og æsene. Begge to er fruktbarhetsguder, og det hevdes at de kanskje tilhørte en tidligere jordbrukskultus som ble fortrengt til fordel for åsatroen som dominerte i Norden i vikingtiden.
Katter i kamp med ormer og andre beist skåret i eik på vogna fra Oseberg. (foto Boni Wiik)
Fra sagaene…
I Eirik Raudes saga fra Grønland på 900-tallet, finnes en beskrivelse av en trollkyndig volve, og der står blant annet om hennes framtoning at:”På hodet har hun en svart lammeskinnslue, innvendig foret med hvitt katteskinn.” Og ” hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne…” Man kan jo bare lure på om hun hadde noen tilknytning til Frøyakulten. Fra Grønland på 1000-tallet finnes en rorkult, eller kanskje det er et armlene, fra en stol, og på det finner man vakkert utskårne katteansikter.
Katteansiktene fra Grønland, antakelig norsk arbeide fra 1000-tallet (foto: Boni Wiik)
Neste gang vi møter katten er i stavkirkene…
Portalløver fra Ål Stavkirke (foto: Boni Wiik)
Ofte sitter det to strenge katter på hver sin søyle ved inngangsdørene til stavkirkene, og skuler ned på oss. Ikke sjelden sitter de der og knasker i seg hvert sitt lille menneskekryp, som fortvilet titter ut mellom tennene på katten. Kapiteldyrene ble etter hvert også populære å ha på stabbursdører utover i middelalderen. På et lite stabbur i Berdal i Telemark sitter det også to små katter på hver sin søyle og vokter burets innhold. Det er nok meningen at de skal se fryktinngytende ut, men de er ganske søte egentlig. Også inni kirkene sitter katten og titter på oss. De høye midtromsstavene, som er de svære søylene som holder oppe takkonstruksjonen i stavkirkene ble ofte forsynt med morske masker som noen ganger lignet veldig på katter…
Ikke alltid så lett å se hva det forestiller… Maske fra midtromsstav i stavkirke fra Sigdal (foto: Boni Wiik)
Emne som var påbegynt i 1948, og ble fullført i 2008.
Å svare på hva som er et godt treskjæreremne er ikke enkelt. Man kan stort sett skjære i hva som helst, men det kommer an på verktøyet, og hva man skal skjære. De fleste tresorter en nogenlunde greie å skjære i, så lenge emnet er godt, selv gran kan være nydelig hvis man skal skjære noe smått i en skikkelig tettvokst grein for eksempel. Ofte når man velger emne er det også andre ting som spiller inn. Skal man lage noe som skal være ute, eller til sjøs, eller på andre måter utsettes for mye fukt, vær og vind, må man velge en tresort som tåler det godt. Det kan være eik, teak, mahogni, barlind eller furu. Eika og teaken er knallharde, mens furua er myk, barlinden er seig, og mahognien er sprø. Alle gjør de nytten i forhold til påkjenningene de skal tåle, men har altså hver for seg helt andre egenskaper i tillegg.
Hvis man tar for seg furua som jo er et yndet materiale til treskjæring i Norge, så kan man litt overfladisk si at det man ønsker er rettvokst virke med temmelig jevn årringsbredde. Idealet er som regel feit furu med skikkelig tette åringer, men det gjør den også hard, og det er ikke alltid man ønsker det heller. Men altså rettvokst, og helst radiært skåret. Slik at man får det man kaller «stående årringer» i emnet. Det gjør at formingen av treet blir jevn og homogen enten man skjærer dypt ned i emnet eller skjærer i overflaten. Flask derimot er vanskeligere å skjære i, nettopp fordi den blir det motsatte, ujevn og lite homogen i strukturen. I tillegg får man en uheldig estetisk følge av å skjære i flask, fordi årringene vil danne mønstre i treet som ikke følger det mønsteret du skjærer ut, og det du lager kan rett og slett bli utydelig og vanskelig å se på grunn av dette. Den andre klare fordelen med stående årringer er at emnet blir optimalt stabilt. Det muligjør også sammensetting av flere små lameller, uten at det synes nevneverdig, så fremt man er nøye med å plassere yta og margen hensiktsmessig. Ettersom vi holder mye kurs, har vi ofte bestillinger på treskjæreremner, både med ferdig utsaget ornamentikk, og rene «fjøler» som er tatt ut riktig av stokken og limt sammen til gode emner. Folk bestiller også emner til klokkekasser, kister, og andre møbler og da får de alle delene ferdig lagd, enten i flatpakke eller også sammensatt klart til å skjæres på.
Toppen av en fjøl skåret i furu av Eirik Bryn. Eksempel på godt treskjæreremne.
Vil du skjære slik, trenger du et emne som er hardt og tett i veden.
Til småting med mye detaljer er det ofte en fordel å ha en hard tresort med tett ved. Til knivskaft, små skrin ol. kan lønn, bøk, buksbom, og kristtorn være fint.
Ellers er bjørk og svartor flotte treskjærermaterialer. Den store fordelen med dem er at de har veldig lite tegninger i veden. Dvs. årringene synes ikke noe særlig. Bjørka er en typisk allround tresort. Hard nok til å lage møbler av men ikke så hard at du sliter deg ihjel med å forme den. Dens antiseptiske og smak/luktfrihet gjør den ideel til matrelaterte produkter.
Ute i skogen og henter emner.Noen ganger trenger man emner som har grodd i en spesiell fasong. Her til meiene på en vogge.
Alle tresorter har helt egne egenskaper som gjør dem bra eller dårlig til forskjellige formål. Har ikke tenkt å ramse opp alt mulig, men det er bare å spørre hvis man lurer på noe. Feks. Om forskjellige tresorter, tørking, hvordan ta emnet ut av stokken, oppbevaring osv. Eller hvis man ønsker å bestille emner ta kontakt med oss.
Grautamber i bjørk.klokkekasse i furu med mye skjæring.Emne der yteved og marg er blandet i hytt og pine. Spiller ingen rolle for skjæringa, men estetisk sett en katastrofe!
Under Nordisk treseminar denne våren, handlet treskjæringskurset om » triks og knep fra vikingtidens geometriske treskjæringsmønstre». Det vil si at det var en liten innføring i hvordan å skjære såkalt nettskjæring som det er funnet mye av på de utskårede gjenstandene fra Osebergfunnet. Dette er en meget dekorativ teknikk som er veldig anvendelig til bruk i andre typer treskjæringer også, når man ønsker å bryte opp flater eller lage strukturer i overflaten. Teknikken krever endel øvelse, men utføres kun med kniv. Hvis man ønsker å lære mer om dette kan man ta kontakt med oss, og vi kan arrangere kurs, hvis det er flere interesserte, eller man kan hospitere i verkstedet og lære teknikkene.
Hvis man ønsker informasjon om Nordisk treseminar, ta kontakt med Senter for bygdekultur på www.hjerleid.no
Mye av det som er de simpleste små gjenstander i våre dager, dagligdagse redskaper -gjerne i plastikk- og som overhodet ikke koster noe, var i tidligere tider de flotteste prydgjenstander. Og mange av dem var lagd i bein, utført med mye omhu og kjærlighet, av dyktige håndtverkere. Bein var et materiale man brukte når man trengte noe som var lite av størrelse, men allikevel veldig sterkt, eller hvis man trengte noe som var veldig glatt. Og ofte trengte man begge de egenskapene.
En kam for eksempel: En kam behøver mange tynne tenner, som er veldig sterke. Men siden de er så tynne er de også temmelig spisse, og da må de være mykt avrundet og helt glatte. Er de ikke det, vil det være vondt å gre seg med den, og det vil slite på håret.
Bein er et materiale mennesker har brukt så lenge de har vært mennesker, lenge før metallene kom i bruk. Fiskekroker, pilspisser og nåler av bein har folk lagd i uminnelige tider. Senere også, hvis metaller var umulige å oppdrive, eller veldig kostbare, har man tydd til bein der man vanligvis ville brukt jern, sølv, eller andre metaller. Og noen ganger har håndtverkere brukt bein simpelthen fordi det er et fantastisk vakkert materiale med unike egenskaper.
Bein har vært et materiale som menneskene alltid har hatt tilgang til, enten det man finner i naturen etter døde dyr, eller det beinet som blir igjen når middagen er spist opp. Bein har dessuten en del egenskaper som gjør det lett å forme. Det kan skjæres, files, sages, skrapes, og bores med letthet, ikke så lett som tre, men så er det da også mye sterkere enn tre.
Jeg har tenkt å vise et lite utvalg av enkle gjenstander som kan lages av bein, fra rene pyntegjenstander til nyttegjenstander som man kan ha glede av å bruke.Alle tar utgangspunkt i et flatt stykke bein, skåret ut, og slipt med fil eller sandpapir.
Det er ikke meningen at man må lage akkurat de tingene som her vises, men at man kan la seg inspirere, og lage sine egne ting. Det beste er jo hvis man kan lage noe man faktisk trenger, eller noe man har gått og ønsket seg, men ikke fått tak i.
Når jeg snakker om bein så innebefatter det forskjellige materialer som jeg her nevner i samme åndedrag fordi verktøyet man bruker, og arbeidsoperasjonene man utfører, er de samme.
Bein i denne sammenheng vil være:
Knokler fra store dyr (storfe, elg, hval, gris,osv.)
Tenner fra store dyr (hval, elefant, mammut, flodhest, osv.)
Gevir fra hjortedyr (elg, rådyr, rein, hjort, osv)
Bein er en naturressurs, som er fornybar, og som hvis man forvalter den rett, ikke lar noen lide under at man bruker den. Ethvert dyr som dør, etterlater seg et skjelett og tenner, man trenger ikke drepe for å få tak i det, og når det gjelder gevir fra hjortedyr, så blir disse felt en gang i året, så det er virkelig en fornybar ressurs. Truede dyrearter skal man selvsagt være forsiktig med bein fra, men gamle tenner og bein fra før de ble fredet, er uproblematisk å bruke, så lenge det kan dokumenteres at dyret ikke ble drept etter fredning ble innført. Hva mammuten angår, er den ikke lenger truet. Til de gjenstandene jeg her skal vise, trenger man kun å bruke knokler eller gevir.
Jeg skal ta for meg følgende gjenstander:
Amulett/hengesmykke
Beltespenne
Grindvev med skyttel
Verktøy
Jo mer verktøy man har, desto lettere går arbeidet -det er klart- men for å utføre de gjenstandene jeg har plukket ut trenger man ikke så veldig mye utstyr. Jeg beskriver her de enkelte prosessene fra det punkt hvor man sitter med ferdig utskårne plater av bein. Selve grovarbeidet med å komme fram til disse platene, krever selvsagt maskiner, hvis det skal foregå nogenlunde effektivt, men det lar seg også gjøre med enkelt håndverktøy.
1. Sag. Med sag mener jeg en løvsag. Enten den gode gammeldagse håndløvsagen, eller den motoriserte kontursagen. Løvsagen har tynne, fleksible sagblader som kan tres inn i huller og sage indre konturer så vel som ytre. Den manuelle løvsagen er krevende å bruke. I Firenze blir lærlingene i elfenbensarbeid satt til å sage enkle former med den i flere måneder, før de får sage noe ordentlig. For nybegynnere vil jeg anbefale den motoriserte, som ikke krever noe forkunnskap, og som gir nydelige resultater. Min favoritt er av merket ”Hegner”, den er veldig presis og pålitelig.
Hegner Multi-cut. «Rolls Roycen» blant kontursager.
Hegner multi-cut.
2. Bor. Bor er en forbruksvare. Man kan klare seg med ett bor av samme dimensjon som tykkelsen på naglene man bruker, hvis man er forsiktig. Men jeg vil anbefale å ha noen stykker av dem, og gjerne noen andre dimensjoner også hvis man ønsker å variere litt.Til boringen kan man bruke en hvilken som helst drill;elektrisk drill, hånddrill, søylebormaskin, osv. Det er gøy hvis man har tilgang til en pumpedrill, da dette er en av de gamle tradisjonelle måtene å bore på, særlig til punktsirkelornamentikk.(Dette er beskrevet i kapittelet om ornamentikk). Bor kan også lages av ståltråd som man banker og sliper en borespiss på.
3. Filer. Filer er veldig nyttige, og jo flere, jo bedre. Man burde hvertfall ha en stor fil, til filing av store flater og ytterkanter. Enten en vanlig flatfil, eller en karrosserifil, eller panserfil, som det også kalles. Et knippe nålefiler til filing av indre former og detaljer er også lurt.
4. Sandpapir er også nyttig. Det kommer i forskjellig korningsgrader, fra grovt(50-80) og finere og finere opptil 2500. Har man litt av hvert av alle gradene oppover, oppnår man utrolig flotte overflateresultater.
5. Kniv. En spiss og skarp kniv er det beste verktøy å ha for hånden. Med den kan man forme beinet, skrape overflaten glatt, og lage den flotteste ornamentikk.
6. Avbitertang. Denne skal brukes til å kappe metalltrådene som man bruker til å klinke sammen de forskjellige delene.
7. Hammer (helst kulehammer). Hammeren brukes til å forme og klinke naglene.
8. Skrustikke. Skrustikken brukes til å holde naglene når de formes, og som mothold, når naglene klinkes.
Gullsmedsag, kniver, og filer til beinarbeid.
Før du begynner:
Det kan være lurt å lime noen store flak av grovt sandpapir på flate treplanker før man starter opp. Disse kan spennes fast i arbeidsbenken, og man kan dra beinbitene med hånden over sandpapiret i store bevegelser, og temmelig fort lage flate biter.
Rensing av bein
Det finnes flere måter å rense beinet på før man begynner å arbeide med det. Man kan legge det i en maurtue en stund og la mauren gjøre jobben, eller grave det ned, men jeg vil allikevel anbefale koking, rett og slett fordi det er en rask og renslig metode. Kapp beinet på forhånd opp i så små stykker du bare tør, før koking, det vil forenkle prosessen. Ta i hvert fall av knokene så det bare er beinpipene igjen. Hvis man bruker bein fra middager, er som regel halve jobben gjort allerede.Men det er viktig å få ut alle blodrester, for de vil synes som skjemmende flekker på den ferdige gjenstanden. Når bein kokes, løser man opp gelatinen i beinet, så det gjelder å ikke koke det for lenge. Koker det for lenge, blir det sprøtt og porøst og ikke særlig egnet til å lage noe av. Så hva er den korrekte koketid? Det er individuelt fra bein til bein, men et par timer eller så skulle være bra. Kaustisksoda og krystallsoda brukes også for å rense bein. Det er viktig å la beinet tørke sakte etter kokingen, og ikke være utålmodig. Tørker beinet for fort, vil det oppstå sprekker og det blir ubrukelig. Det behøver egentlig ikke tørkes før man begynner å bearbeide det, men jeg nevner det, så man ikke legger det ut i sola, eller på ovnen eller noe, etter kokingen. På meg virker det som at beina fra tamdyr i våre dager er mystisk skjøre og porøse, uten at jeg har noe vitenskapelig belegg for å si det. Jeg foretrekker bein fra elg. De er store og kraftige. Indianerene i Nord Amerika bruker forleggen til hjortedyr, når de skal lage nåler, for de er visstnok veldig kraftig bygd, for å tåle hopp og sprett på steinete grunn, og splintrer ikke.
Den beste beinbiten jeg noensinne har jobbet med, hadde ligget mangfoldig hundre år i jorda, men var helt nydelig i konsistensen, dessverre vet jeg ikke under hvilke forhold den hadde ligget der. Når det gjelder gevir fra hjortdyr som er felt, er det tørt og fint og klart til bruk.Gevir fra dyr som er slaktet er fullt av blod, og vrient og få renset godt. Hvaltenner er greie og klare til bruk ettersom det ikke er noe blod i selve tanna.
Hvordan får man tak i materialer?
Veldig mange norske husstander har en hvaltann liggende på peishylla, eller på loftet, siden Norge engang drev stort med jakt på hval. Det er gjerne tenner etter Spermasetthvalen det er snakk om. Det er ”Moby Dick-hvalen”. Den har to rader med svære tenner i underkjeven som den bruker til å spise kjempeblekkspruter med på mangfoldig mange tusen meters dyp. Det er også den typen hval som man ofte hører om at strander forskjellige steder i verden.
Leggbein fra elg, er også noe som lar seg oppdrive. Det drives jo mye elgjakt i Norge, og leggbeinet gir jegerne som regel bare til hundene sine ute i skogen, for det er ikke noe særlig kjøtt på det. Man kan også være heldig å få fine elgbein hos en slakter. Slakteren kan stort sett forsyne deg med hva det skal være av bein fra husdyr ellers. Gevir er jo sånt man finner ute i naturen, eller ved å snakke med reineiere og fangstfolk.
Anheng i hvaltann.
Anheng
Et anheng kan være altmulig som man kan tre et kjede eller en snor igjennom, og henge rundt halsen. Fra alle kulturer rundt om på kloden har man funnet små smykker i bein. Her skal jeg gi eksempel på hvordan man kan lage et kors i bein. Men det kunne like gjerne vært en hvilken som helst annen form.
1. Først tegner man omrisset på beinbiten. Hvis det er vanskelig, kan man tegne på papir, som man limer på. Jeg tegner med mange hjelpelinjer, for å få det så rett som mulig.
. 2. Så sager man omrisset ut med sagen.
2. Deretter pusser, og filer man ned ujevnheter, og kanter.
3. Hull til opphenget borres.
4. Så kan man pynte anhenget med ornamentikk.
Kors vakkert saget ut og slipt. Det er ikke nødvendig med masse pynt og ornamenter, for at det skal bli fint. Korset på bildet er laget av Kristian Arntzen.
Beltespenne
To små beltespenner av oksebein.Stor beltespenne i elfenben.
Fra vikingtid er det funnet beltespenner i bein av forskjellige varianter. Jeg skal vise framgangsmåten for å lage en enkel type i to stykker bein. Ett som er selve spennen, og ett som er den bevegelige nålen.
Det går an å lage beltespenner med mange ledd og bevegelige deler, bare fantasien setter grenser. Beltespenner egner seg også bra til å utsmykke med forskjellig sorter ornamentikk , fordi de har et ganske stort flatt parti, som er den delen som klinkes fast i selve beltet .
Det mest krevende med å lage en god beltespenne er å bore hullet til naglen som holder nålen . Derfor gjør jeg alltid det så tidlig som mulig i prosessen.
1. Det første jeg gjør, er å tegne på omrisset av beltespennen på beinet.jeg bruker blyant, som er lett å gni vekk igjen, så det er mulig å korrigere og prøve seg fram med forskjellige utkast. Bruker man penn, kan den lage flekker som suger inn i beinet, og som man aldri får vekk igjen. Som regel er det beinbiten som er utgangspunktet, og jeg finner fram til en design som utnytter bitens egenskaper best mulig, men det hender også at jeg kommer på en design, som jeg vil lage, og så begynner jeg å lete etter en bit som har de egenskapene. Da kan man tegne den på et papir, som man limer rett på beinet, og bruker den tegningen til å sage og file etter. Jeg bruker alltid trelim.
2.
Det viktigste å huske når man lager en slik spenne er følgende: Der hvor naglen skal gå igjennom og holde nålen må det være nok gods! Det er det området som blir utsatt for mest påkjenning, og det er derfor viktig at det er dimensjonert for det. En spenne i hvaltann kan godt være tynnere i godset, enn en i bein eller gevir.
Det er også viktig og ta hensyn til selve beltet som skal ligge pent i spennen. Man må finne en design som fungerer praktisk .
Ikke bruk for tykt og stivt lær.
3. Når spennens omriss er tegnet på, sager man det ut. Både det innvendige og det utvendige.
4. Deretter borer man hullet for naglen. Hvis det skulle gå galt med boringen , har man i det minste ikke brukt all verdens tid på den, og det føles ikke for ille å måtte kassere den. Boringen er spesielt vrien og kritisk på denne typen spenner fordi plasseringen av hullet gjør at det må bores fra to sider om man skal bruke et ferdig laget bor med liten diameter. Det er veldig vanskelig å lage et veldig tynt bor som er langt. Det er som regel ikke så veldig pålitelig, når det er viktig å bore rett. Og det er viktig at hullet er rett, for at nålen skal kunne være bevegelig. Hvis man ønsker at akslingen på nålen skal være nær opptil bøylen på spennen, og det ønsker jeg som regel, kommer man altså ikke langt nok inn med boret til at det går tvers igjennom, og derfor må man bore fra begge sider. Det går som regel bra. Man må bare lukke øynene en liten stund, trekke pusten dypt, og finne roen. Som regel hjelper det å ta en opprydning i verkstedet rett før, sånn at alt er i orden og harmonisk riktig før man gjør boringen. Det er i dette håndverket, som i mange andre, at man har bare en sjanse, for hver ting man skal gjøre. Det nytter ikke å gå sakte fram, og gnage seg fram til resultatet, hvis det skal bli bra. Det kan være frustrerende, men så er opplevelsen når man får det til, desto mer tilfredsstillende. Og dette håndverket er ikke noe man driver med av andre grunner enn akkurat det.
Her er tegningen limt på, spennen saget ut, og hullet for naglen boret. Som regel foretrekker jeg å holde gjenstanden og drillen i hendene når jeg borrer. Marginene er så små, så hvis man spenner fast gjenstanden, og bruker søylebor, blir det ofte skjevt. Men om man holder tingene selv, vil man automatisk føle om man kommer skjevt ut, og justere deretter.
Jo mer tid og omhu man bruker på gjenstanden man lager, desto lenger varer den. Ikke bare fordi den rent praktiske kvaliteten blir bedre, men fordi jo vakrere den blir, desto lenger vil folk ta vare på den. Så jeg anbefaler alle å jobbe sakte, og nyte arbeidet, med alle sine små operasjoner, ta det med ro, og ikke være så fokusert på det å bli ferdig.
5. Når hullet til naglen er boret, finpusser man på omrisset, hvis det behøves. Enten med kniv, eller fil. Og man lager en liten fordypning på det sted der nålen ligger an med spissen sin på bøylen.
6. Deretter lager man nålen. Hvis beltelæret skal ligge pent i spennen bør nålen være svakt kurvet. Designen på hele spennen bestemmer hvilken utforming som er hensiktsmessig i hvert tilfelle. Nålen er fort gjort å lage, så man kan gjerne eksperimentere litt.
7. Når nålen er klar, legger man den på plass der den skal være, og borer hullet i den gjennom de andre hullene i selve spennen, slik at alle hullene blir liggende på linje, og er helt rette.
8. Deretter kan man klinke sammen spennen. Nå er tiden inne for å forsyne spennen med ornamentikk, hvis man ønsker det. I kapittelet om ornamentikk, skal jeg vise et utvalg av framgangsmåter.
Og når spennen er helt ferdig utført, med alskens ornamentikk og finpussing, er den klar til å klinkes på læret.
I middelalderen var det vanlig at beltene hadde et matchende endebeslag i andre enden av læret.Det var da en tynn plate som også var klinket på, på samme måte som spennen.
Beltespenne med st.Georgmotiv.
Klinking
Det er tre typer klinking vi skal innom: Festing av nål i beltespenne, festing av bein til lær, og festing av beinbiter til hverandre. De tre er ikke veldig forskjellige, de går stort sett ut på det samme. Eneste forskjellen er at når jeg klinker beinet fast til læret, liker jeg å bruke en tynn metallplate på baksiden av læret, for å få festet så sterkt som mulig. Til klinking bruker man en eller annen form for tynn metalltråd. Vikingene brukte stort sett jernklink på sine kammer. Jeg bruker for det meste messingtråd, fordi jeg synes det er vakrest, og står best mot beinet. Et mykt metall er lettere å klinke enn et hardt. Men i denne sammenheng er det så små dimensjoner at det spiller liten rolle. Ideelt sett burde man bruke gull, siden det ikke korroderer. Andre metaller vil jo etter hvert kunne misfarge beinet .
1. Først er det viktig å bore opp hullene med samme diameter som metalltråden man skal bruke.
2. Så tar man en liten bit av metalltråden, og filer den helt flat i en ende, og setter den godt fast i skrustikka med den flatfilede enden stikkende litt over kjeften på stikka. Deretter dunker man lett og forsiktig på den med en kulehammer, til den ligner hatten på en sopp. (se illustrasjon). Det er viktig å slå mange og lette slag. Slår man hardt, pakker man metallet for mye, og resultatet blir sprøtt metall, og heller ikke så pent.
3. Deretter trer man metalltråden inn i hullet til det lille hodet man har lagd butter mot enden av hullet. Skal man virkelig gjøre det fint, lager man en liten forsenkning i beinet til undersiden av hodet, så hodet ligger pent an mot beinet. NB: Ikke så stor forsenkning at hodets overflate ligger i flukt, eller under beinets, da klarer man ikke å få klinket det stramt. Så klipper man av metalltråden som stikker ut i andre enden, med en avbiter, så nærme beinet man klarer. Når man klipper av en metalltråd får bruddflaten utseende som tuppen på en meisel, denne må files flat, enten mens tråden ennå sitter i hullet sitt, eller man kan trekke den ut igjen og gjøre det mens den er løs. Når naglens ende er filt flat, skal enden stikke ørlite grann utenfor beinet, maks en tredjedels millimeter eller så.
4. Dermed er det klart for klinking. Så plasserer man naglehodet mot et stykke solid metall. Enten en ambolt eller et sted på skrustikka. Man må holde beinbiten med den ene hånden og være sikker på at den lener seg på naglehodet, og så kan man sette i gang, og med lette hammerslag klinke fast naglen.
Jeg pleier også å tynne den platen som skal klinkes på læret, så tynn som mulig på baksiden. Det gjøres greiest med en fil, med mindre man skal gjøre noe litt finurlig ut av det.
Grindvev med Skyttel
Grindveven er en eldgammel vev som finnes i hele Asia og Europa. Kalles også båndgrind. Den brukes til å veve bånd med. Som regel brukt til klær, men i seilskutetida, da tauverk var dyrt, brukte sjømennene å veve bånd på grindvev til å kle treverket med der tauene ble gnidd inntil og slitt, for å spare på tauene.
Grindvev laget ut av ett leggbein fra elg.
Jeg skal nå vise hvordan man lager en grindvev ut av ett bein. Et leggbein er som regel bortimot firkantet i tverrsnitt. Det vil si at når man sager det opp på langs, får man ut fire lange plater som man kan slipe flate. Denne grindveven skal bygges sammen av seks deler. To lange plater, som er selve veven, og fire korte skinner som holder den sammen.
Leggbein av elg.
1. Platene slipes flate på den ene siden.
2. De platene som skal ha samme tykkelse, limes ved siden av hverandre, med den flate siden ned, på et flatt stykke tre, med papir imellom treet og beinet. Dette er fordi det skal være lett å få dem av igjen etterpå.
3. Nå sliper man ned den andre siden av bitene, til de har den tykkelsen man ønsker. Bitene kan tas av trestykket med letthet, ved å stikke knivspissen inn i papiret.
4. De bitene som skal ha samme omriss, limes mot hverandre med papir imellom. For eksempel skinner som sitter på hver sin side av veven. Når de er limt, sager, eller filer man det ønskede omriss ferdig, slik at bitene blir nøyaktig like. Deretter borer man hullene for naglene, mens bitene ennå er flate og jevntykke. Dette fordi det er enklere å bore rett når bitene er flate. Så kan man bue overflaten deres hvis det ønskes. (Det tar seg som regel bedre ut). Og tilslutt tas de fra hverandre igjen og forsynes med ornamentikk, hvis man ønsker det. Da kan det være lurt og igjen lime dem på et stykke tre, som kan spennes fast, siden bitene nå er små og vriene å holde i hånden mens man arbeider med dem.
To og to biter er limt sammen med papir imellom.
To og to biter er limt sammen med papir imellom.
6. Boring av huller i hver ende av spaltene i veven. Man må lage en liten fordypning med knivspissen der boret skal entre.
7. Når hullene er boret risser man opp linjer som går fra det øvre hullets ytterkant, til det nedre hullets ytterkant. Her kan man bruke en linjal, eller et stykke bein, eller tre, som er helt rett. Risset gjøres med spissen på kniven. Det kan være lurt å dra linjen opp forsiktig noen ganger. I gevir holder det med ett riss, i bein ca tre, og i tann kanskje flere. Det er viktig og ikke bevege anlegget mellom hvert riss, da får man flere streker, som bare er forvirrende. Igjen gjelder dette med at man bare har en sjanse, for det perfekte resultat. Når rissene er gjort, gnir man over dem med fingeren, til de blir mer synlige. Det er adskillig enklere å sage etter et riss enn etter en blyantstrek. Når rissene er tydelige nok, trer man løvsagbladet gjennom et av hullene og sager langs innsiden av risset. Kryss aldri risset med sagsnittet, da blir det ikke rett.
8. Når alle delene er ferdig utformet hver for seg, er det klart for å sette dem sammen. Da legger man tverrskinnene oppå veven der de skal ligge, og merker opp naglehullene. Så borer man disse i vevdelene, og så limer man delene sammen, med et par nagler stående i noen av hullene, for å styre, så bitene blir liggende rett. Igjen anbefaler jeg vanlig trelim, men andre ting er sikkert vel så bra. Limingen er der egentlig bare for å holde ting på plass inntil alle naglene er ferdig klinket.
9. Da er det klart for klinking.Klink ivei…
Skyttel til grindvev
Skyttelen som her er avbildet, har formen av en garnnål. En slik som fiskerne bruker til å bøte garn med. Skytler kan ha mange slags utforminger. Samene lager sine skytler av takker fra reingeviret, så de er som regel lange og buede, og meget vakre. Skyttelens funksjon er å kunne få en ganske stor mengde av isletten gjennom renningen på veven på en enkel måte. Det vil si at den må spisse mot tuppen, og være veldig glatt og uten kanter og hakk som kan henge seg opp i renningstrådene, og den må være formet sånn at man med letthet kan vinne opp mye tråd på den, som holder seg der, og er lett og løse av igjen etter hvert som det er behov for det. Den kan også brukes til å slå med, og burde derfor ha en hensiktsmessig utformet langside. Egentlig er en skyttel en kunsthåndverkers drømmegjenstand å designe og utforme. Så enkel, med et så stort skjønnhetspotensiale.
Denne skyttelen er saget ut av et flatt stykke hvaltann, og siden er alle formene rundet med fil, og kniv.
Pynt og ornamentikk:
1. Punktsirkler.
Dette ornamentet finner man helt fra bronsealderen og fram til i dag. Det består av en prikk, omkranset av en sirkel. Det lages av et spesiallagd bor med to spisser. Den ene spissen på boret står i midten og lager prikken, og den andre spissen dreier rundt og lager sirkelen, som på en passer. Man kan lage et slikt bor av en ståltråd som man filer to spisser på, eller enda enklere, ved å ta en stoppenål, og kappe over øyet på nålen slik at det gjenstår to pigger. Den ene piggen må være litt lenger enn den andre, det er den som skal stå i midten. Jeg foretrekker å file dem ut av en ståltråd, for da kan jeg sørge for at den lengste piggen står midt i rotasjonsaksen til boret, og da er det lettere å styre. Dette er veldig gøy å gjøre med en pumpedrill.
Pumpedrillen fungerer ved at tauet tvinnes opp rundt stammen på drillen, og når man da presser treskaftet ned snurrer drillen rundt, og når skaftet er helt nede snurrer tauet seg opp igjen rundt stammen, og man presser det ned igjen. På den måten fortsetter boringen ved at man med en lett hånd pumper opp og ned med skaftet. Boret svirrer rundt begge veier. I eldre tider var borene skjeformet på tuppen, for å kunne skjære begge veier. Moderne bor har bare en skjæreretning. Etterpå fylles ornamentet med fargestoff.
Punktsirkler i storfebein.
2. Scrimshaw/kolrosing
Scrimshaw er et engelsk uttrykk for den typen bilder og ornamentikk som hvalfangere gjerne lagde på hvaltenner som de solgte som suvenirer. De tegnet ofte scener fra hvalfangsten som de graverte inn i tennene. Teknikken er å risse med en sylskarp kniv i en høyglanspolert overflate, for så å legge farge i strekene etterpå. Det går også an å prikke med en nål, for å oppnå skyggeeffekter. Jo tettere prikkene er, desto mørkere.
knivskaft i reinhorn med enkel scrimshaw.
På norsk kalles denne teknikken kolrosing, fordi man i gamle dager stort sett lagde blomsterornamenter, som man farget inn med kull etterpå. Rose eller rosing, handler om planter generelt, og ikke spesielt om roser. Akkurat som i ”rosemaling”. Man skjærer altså tynne streker i beinet så vidt ned i overflaten med tuppen av kniven. Kurvede linjer kan være ganske vrient å dra opp med en kniv, og det kan ofte være en fordel å bruke en gravørstikkel i stedet. Altså et verktøy som man skyver framfor seg. Hvis tuppen av din sylskarpe kniv brekker av, så har du en fin stikkel, helt til du sliper kniven din igjen.
Disse to typene ornamentikk krever at du fyller dem med et fargestoff, så mønsteret trer fram. Samene bruker disse teknikkene til sine utrolige geometriske mønstre, men tar det enda litt lenger, ved å skjære dypere, og skjære ut små trekantede biter, eller andre former. Det lar seg gjøre ganske enkelt i reingevir, for det er sånn sett det snilleste materiale å jobbe med. Og de fyller det inn med et fargestoff som framstilles av orebark. Barken fra svartor tygges, og gnis over beinet, til det har lagt seg i alle fordypninger. Det gir en nydelig rødbrun farge. Barken fra svartor smaker pyton. Den er helt forferdelig, så jeg rasper den heller opp med en grov fil, deretter koker jeg den, for så å blande den med bivoks løst i mye terpentin.
Ellers så sverger jeg til Generalsnus og fingerfett.
3. Linjeornamentikk.
Dette er en form for ornamentikk som kanskje ikke er brukt så mye helt for seg selv, men mer i sammenheng med andre typer, som kombinert med punktsirkler for eksempel. Den går ut på å lage linjer, rette og buede, som er kraftigere enn ved scrimshawkolrosing, og gjerne parallelle. Hvis man har risset opp en linje med knivspissen, kan man ved å sette knivspissen på tvers av linjeretningen, skrape et spor som blir dypere og større jo flere ganger man gjentar skrapingen. Hvis linjene blir kraftige nok trenger de ikke å farges inn, og resultatet blir mye mer voluminøst. En annen måte å lage slike linjer på er hvis man lager et lite meddrag. (illustrasjon). Med et sånt verktøy kan man bruke kanten av beinbiten som anlegg, og dra linjer som følger den kanten helt parallelt. Slike meddrag er lette å lage, og man kan lage en uendelighet av varianter. Denne teknikken krever heller ikke den superfine overflaten som du trenger hvis du skal anvende de ovennevnte teknikker.
Et meddrag er en liten trebit, eller liknende, med en kant på, og en liten spiss rett utenfor kanten. På bildet ser man et meddrag i horn, med en liten stålstift stukket igjennom. Dette har også en buet anleggskant, så det skal kunne følge kurver, og buede kanter.
4. Utskjæringer med kniv, eller treskjærerjern.
Dette er for de spesielt interesserte, og en utfordring. Bein lar seg altså forme på samme måten som tre gjør, men det er temmelig mye mer tidkrevende. Ikke bare fordi flisene man skjærer av er uhyre små, men også fordi det sløver verktøyet veldig fort, og man må kunne sette opp verktøyet ordentlig, for å kunne drive med det. Men hvis man tenker lurt, og kombinerer det med saging, så er det ikke umulig å få til flotte ting, selv for nybegynnere. Hvis man lager et ornament der alle omrissene er gjennombrutte og gjort med sag, mens utskjæringene handler om å runde kantene på disse, er det overkommelig, og jeg anbefaler alle å prøve.(ill. Se spenne med st.Georg-motiv.)
Spenne med forskjellige typer vikingetidsornamentikk skåret ut med kniv og treskjærerjern.
Finish og overflatebehandling.
Som regel ønsker man seg at finishen på den tingen man lager skal være så blank og fin som overhodet mulig. Høyglanspolert bein er veldig vakkert, og gjenstanden får med en gang et eksklusivt preg, hvis bare overflaten er blank nok. Her er noen råd og vink for å oppnå det. Hvis kniven din er ordentlig skarp, kan du skjære og skrape deg fram til en veldig blank overflate. Enhver kniv kan skrape i bein, men bare om den er kjempeskarp, får du en vakker overflate. En slik finish er jevngod med den det fineste sandpapir kan gi deg. Men hvis kniven bare er sånn passe skarp, må du etterpå gå videre med fint papir. Etter skraping kan du gå på med papir 600 eller 800, alt etter hvor god kniven var. Og så bare fortsetter du oppover i gradene. I en velutstyrt jernvarehandel har de i hvert fall papir opp til 2000. Knust pimpestein gir også en fin polering. Dette kan kombineres med det fine papiret. Det viktigste når man pusser, er å ikke være utålmodig, men gjøre seg helt ferdig med hvert papir. Det man gjør; er å pusse vekk alle striper etter det forrige papiret, med det nye, men hvis man gir seg for tidlig, og noen av stripene fra forrige papir står igjen, når man går over til et finere papir, vil de fortsette å være der. Det er derfor det er viktig å slipe seg trinnvis oppover, og helst ha så mange typer slipepapir som mulig. Helt tilslutt kan man runde av med å bruke et slikt poleringsverktøy som damer bruker til neglene sine. Det er en pinne med forskjellig poleringsgrader, som man får i parfymerier, det gir en fantastisk glans. Bein har ikke vondt av å utsettes for sollys, bare ikke veldig intenst, og over lang tid, da vil overflaten slites. Ellers så hjelper lyset til å holde beinet hvitt og fint. Noen setter beinet inn med ”Danish oil”, det har jeg selv ingen erfaring med.
I tidligere tider var det vanlig å bruke karslegras, eller skavgress, som det også heter, til å pusse ting med. Karslegras er en snelleplante som vokser på norske myrer. Den drar opp kisel fra bakken som sitter i stilken, og fungerer som sandpapir. Den ble mye brukt til å rengjøre kjørler med, men også til å polere.
Forslag til hva man kan lage av bein
Her følger en liste med forslag over gjenstander man kan lage av bein. På internett kan man finne fine illustrasjoner, så jeg vil anbefale å gå inn der og lete.
Spillebrikker: Sjakkbrikker, Backgammonbrikker, osv. Det finnes utallige eksempler på vakkert utformede brikker fra middelalderen.
Bokbeslag: Hvis man driver med bokinnbinding kan man lage flotte beslag på innbindingen, slik munkene gjorde på de illuminerte biblene i middelalderen.
Nåler: Nåler til å sy med, heklenåler, nålebindingsnåler, hårnåler, eller nåler til drakter. Indianere, inuitter, og alle mulige andre folkegrupper har lagd slike nåler. De finnes i en uendelighet av variasjoner.
Kam: Kammer har vært veldig vanlig å lage i bein, fordi beinet egner seg ypperlig til kammens beskaffenhet. Kammer kan være slike man grer håret med, eller slike man bruker til å sette opp håret i frisyrer med. Det er laget mange nydelige kammer i art noveau-stil rundt forrige århundreskifte, i elfenben.
Fiskekroker og harpunspisser: Helt fra steinalderen har det vært laget fangstredskaper i bein. Pilspisser er også en mulighet.
Stylus: Stylus er en skriveredskap som ble brukt for å skrive på vokstavler med, og den var gjerne lagd av bein. Den ligner en penn, og har en ganske skarp spiss i den ene enden, og en avrundet flate i andre enden, som ble brukt til å viske ut med.
Falsebein: Falsebeinet er den redskapen man bruker til å glatte ut papiret med når man driver med pappsløyd. Den ser ut omtrent som en brevkniv. Brevkniv er selvfølgelig også en mulighet.
Pren: Pren er en pinne med spiss som sjømenn bruker for å løse opp knuter med.
Skaft: Hvis man er glad i å lage kniver, er det gøy å prøve seg på beinskaft. Man kan også lage skaft til andre redskaper, som syl, ostehøvel, filer og rasper.
Redskaper til lærarbeid: Hvis man arbeider med lær, kan det være lurt å ha forskjellige verktøy av bein til å paute med, eller til å false kanter og lage streker. Beinets glatthet egner seg bra til dette.
Knapper: Knapper i bein er mye brukt. Enten kan man dreie dem, eller forme dem med fil og kniv.
Nålehus: Siden beinet er hult, lar det seg ganske enkelt gjøre å lage nålehus, eller andre små beholdere.
Fløyter: Helt fra steinalderen er det funnet fløyter lagd av beinpiper. Svanebein har vært brukt til tynne fløyter. Man trenger et stykke tre, eller voks til munnstykket, ellers er det nok med et bein med huller.
Skrin: Fra middelalderen finnes en del skrin som er laget av beinplater som er satt sammen til vegger, bunn og lokk. Dette krever metallbeslag.
Rustning: Hvis du er virkelig tålmodig kan du lage rustning, eller rustningsdeler av beinplater som settes sammen. Eller du kan hengsle sammen små plater til et helt belte.
Brikkevev: En brikkevev i beinplater, vil være veldig flott, beinets glatthet er igjen en fordel.
Dette er en liste over tradisjonelle gjenstander, som allerede finnes, og har vært lagd før, det er kanskje på tide å finne på nye bruksområder for beinet?
(Stor takk til lille Milo som tok bilder under arbeidet.)
Kunsten å gjøre snekring til en nytelse.
Snekring: Ingrid Gaarder Stigen
Tekst: Boni Wiik
Snekring er ofte noe man enten elsker eller hater. Det er som regel en nødvendighet,- man trenger å få bygget noe, og det må skje raskt og det må være billig,- men det behøver ikke være slik. Om man tar snekring på alvor vil man kanskje oppdage at snekring kan være en skjønn kunstart som ikke bare er en god opplevelse å gjennomføre, men som også kan være til stor glede gjennom kvaliteten i det arbeide man legger i det. Det ferdige produkt vil appellere til brukeren ved bruksverdien, men også intellektuelt ved at en kan se og føle hvordan snekkeren har brukt materialer og teknikker med innsikt, for å oppnå det beste resultat. Det å bruke eller betrakte en gjenstand som er godt snekret er en sann nytelse.
Det gjelder å holde fokus gjennom hele prosessen, og aldri glemme at hvert eneste lille trinn mot ferdigstillelse er like viktig og betydningsfullt. Klarer man det da er snekring en sann nytelse.
Mennesker er mennesker overalt og til alle tider. Når man graver i fortiden, som på et arkeologisk funnsted, finner man kanskje at vikinger ikke bare var vikinger som plyndret og herjet, men de var bønder, fiskere, kvinner, og barn. Og barn har alltid hatt leker, uansett hvor og når. Vi skal her lage en dukkeseng etter modell av en tysk dukkevogge fra 1300-tallet. Den er laget etter tidens idealer og hele konstruksjonen og utsmykningene på den er ren gotikk.
Dukkevogge under arbeid.
For å lage en slik vogge trenger man:
12mm tykke bjørkeplank
20x20mm bjørkelister
Grein eller stamme av lønn med litt sving i
Småbiter av Kristtorn eller annen hard tresort
Et stykke 4mm kryssfiner
Bor
Løvsag eller kontursag
Stemjern
Sag
Kniv
Dreiebenk hvis man ønsker det, men pluggene kan lages med kniv
Bivoks
I snekkerarbeider fra før renessansen ser man ofte at selve konstruksjonen, – sammenføyningen av de forskjellige trebiter,- med stolthet er vist fram og synliggjort. Man kan se hvordan den ene planken er festet i den neste, og hvordan tapper og plugger låser det hele. Og ofte er det gjort slik at sammenføyningene blir en del av ornamentikken, og av hele uttrykket til gjenstanden. Renessansesnekkerene, og de som kommer senere, gjør sitt ytterste for å skjule nettopp dette med fordekte sinkinger og listverk som ligger utenpå, eller finer som innkapsler alle konstruksjonens deler. Det er to forskjellige innfallsvinkler til det å skape en gjenstand, med hver sin sjarm. Vi skal se på den tidlige måten å gjøre det på. Den kan virke primitiv og forlede en til å tro at det er mindre dyktig håndverk, men det er snarere motsatt. For om du tør å vise all verden hvordan du har snekret noe sammen så må det være av ypperste kvalitet om det skal ha noen hensikt.
Vogga vår er en stolpekonstruksjon. Det vil si at i de fire hjørnene står en stolpe som veggene er festet til og disse står igjen på to meier som gjør at den kan rugges lett. Veggene er tappet inn i stolpene med gjennomgående ovale tapper som sitter i ovale hull, og i rett vinkel går en treplugg gjennom tappen og låser den fast i stolpen, samt at pluggen også går inn i endene på sidene som ligger bak, og forhindrer disse i å slå seg. Det er ikke brukt lim noe sted i denne konstruksjonen. Langsidene er forsynt med to tapper i hver ende og kortsidene har en tapp.
Det kan synes som lite, med kun en tapp i kortveggene, men de er jo støttet opp av pluggene ovenfor og nedenfor tappen. Det er alltid en fare for at planker i heltre vil kunne slå seg når de utsettes for forskjellige klimatiske forhold, derfor er denne metoden med å låse treet på mange punkter en veldig trygg sammenføyningsmetode. Regelen med at radiært skårede planker er mest stabile gjelder som alltid, og må være idealet om man ønsker rolige materialer.
Pluggene slås inn og låser konstruksjonen.
Å lage stramme tapper i stramme tapphull er alltid en utfordring enten man lager firkantede tapper eller ovale tapper. Lager man firkantede tapper, som for så vidt er ganske enkelt, med sag eller stemjern, ja så er det større utfordring å lage hullet som denne skal sitte i. Det må stemmes ut med stemjern eller lokkbeitel, og kan være krevende når tapphullet skal synes fra utsiden. Det er fort gjort at treverket river ut, eller at åpningen blir for vid slik at det blir slark.
Og skal man lage rektangulære tapper med avrundede ender, altså ovale, så er det en smal sak å lage hullet, som gjøres rundt i endene ved å bore, men desto verre å lage endene på selve tappen, som da må skjæres runde med stemjern, eller dertil egnet treskjærerjern.
Det ser ut til at de to metoder er brukt om hverandre selv innenfor samme gjenstand i middelalderen. I vikingtid kan det se ut som de nokså konsekvent har etterstrebet å lage firkantede hull der disse var synlige. Men det er umulig å si noe sikkert om slikt ettersom det er så lite materiale bevart fra denne tiden.
Skjønnheten i gode sammenføyninger.
Plugger
På denne vogga er det brukt dreide sylindriske plugger, som egentlig ikke har annen låsemulighet enn å låse ved friksjonen i en trang tilpassing. Det vanligste i eldre tider har vært koniske tilspikkede firkantede plugger som låser ved at hjørnene i firkanten skjærer seg inn i treverket i det runde hullet og sitter godt. De mest raffinerte plugger man kan finne er spikket slik at tverrsnittet utgjør en avlang rombeform der de lengste spissene i romben blir slått inn diagonalt i forhold til fibrene i trestykket de skal entre, slik at kreftene i trestykkets fibre bøyer kantene på pluggen og ikke bare låser ytterligere, men også danner et vakkert lite ornament.
Materialer
Det er viktig å bruke rett materiale til de forskjellige funksjonene delene skal ha for å få et best mulig resultat. Ved rett materialbruk kan man velge å gå ned på dimensjoner slik at delene blir lette og elegante. Hvis denne vogga skulle lages i furu måtte man kanskje doble bredder og tykkelser for å oppnå samme styrke.
I meiene er det her brukt lønn som er en hard og slitesterk tresort ettersom de skal tåle litt. De er også skåret ut av et emne hvor fibrene i treet følger samme fasong, for å få maksimal styrke. På den måten unngår man det som kalles avved. Det vil si at fibrene peker ut av siden av planken, slik man ofte opplever på masseproduserte kosteskaft og lignende, fordi fibrene ikke går i samme retning som skaftet, knekker de som ingenting med et diagonaltgående brudd. Lønn er også såpass likt bjørk av utseende, slik at det matcher resten av vogga som er laget av bjørk. Bjørka er passe hard til det meste og lett å bearbeide, og er homogen i strukturen med lite tegninger i veden som er en fordel når man skal skjære ornamentikk, eller som her, sage ornamentikk.
De små tappene som holder oppe bunnen i vogga er dreid i kristtorn, som er et ekstremt tettvokst og sterkt treverk, som passer ettersom dette er bitte små deler som skal tåle belastning. Brukbare materialer er overalt rundt oss og lett å få tak i hvis man følger med. Lønnetreet her ble rygget ned av en buss i Oslo, og kristtornen kommer fra en vedstabel i Mandal. Bjørka lå i en løe i Geiranger, og var kjøpt inn i 1926 av treskjæreren Einar Flydal. Det gir en ekstra positiv dimensjon til slikt arbeide å kunne resirkulere og ta i bruk verdifulle materialer som allerede finnes og som ellers går i ovnen eller på dynga. Finner man morsomme materialer er det lurt å tørke og oppbevare dem som halvkløyving. Det er et greit format for treet å tørke i, og man har muligheter senere til å få tykke stykker av tre å bruke, i stedet for å lage plank av det. Treverk trenger som regel ett år tørketid pr. tomme tykkelse
Fibrene i lønnestokken følger buen i meiene.
Ornamentikk
Ornamentikken på vogga er sagd ut med kontursag, det vil si en motorisert løvsag. Det vi finner her er typiske gotiske firpassformer, og spissbuevinduer.
Slik ornamentikk krever en viss stramhet, og må konstrueres med passer og linjal. Det er like greit å gjøre det direkte på arbeidsstykket.
Firpassform
Den gotiske firpassformen lages ved at man først konstruerer et kvadrat, for så å sette passerens stålspiss i kvadratets hjørner og slå like store sirkler der, som møter hverandre inn mot midten av kvadratet. Doble streker får man ved å utvide eller innsnevre passerens radius.
Sirkelformene rundt lages ved å slå sirkler fra kvadratets midtpunkt. Trepassform gjøres på samme måte, men med en likesidet trekant som utgangspunkt.
Den gotiske spissbue
Denne konstrueres ved først å tegne en linje fra punkt A til B. Deretter setter man passerens to ben i disse punktene og slår et sirkelslag opp fra B. Så gjør man det samme men lar passerens to ben bytte plass, og dermed møtes de to sirkelslag i punkt C midt over A og B. Vips: En gotisk spissbue!
Når ornamentikken er tegnet på, borer man huller i de felt som skal sages bort, slik at sagbladet kan tres igjennom arbeidsstykket.
Meiene med sine buer og stiliserte dyrehoder i endene sages også på kontursag.
Ornamentikken sages ut med kontursag.
Stolpenes utforming gjøres med kniv, og hakket som meiene skal felles inn i under stolpene lages med sag og stemjern, og meiene festes som alt annet med gjennomgående treplugger. Det er viktig å sjekke at alt er ferdig før man plugger det sammen. Når pluggene er slått inn, får man aldri vogga fra hverandre igjen.
Formen på stolpene skjæres med kniv.
Denne vogga ble til slutt overflatebehandlet med bivoks. Voksen påføres med en stiv pensel og smeltes inn i overflaten med hårtørrer. Deretter polerer man den opp med et stykke tøy.
Hadde denne vogga vært limt sammen med skjulte festeanordninger og simple materialer ville den vært temmelig trist og uinteressant. Men som den er nå med nydelig glød i treet og med vakre velformede sammenføyninger som er for vakker ornamentikk å regne, er den jammen en nytelse.
Jeg håper vogga kan være til inspirasjon for leserne, både de snekkerglade og de som synes snekring er skummelt. Fullstendig arbeidstegning kan man få ved å kontakte treskjererverksted@gmail.com . Nb: Dette er en dukkeseng, og de gjennombrutte ornamentene egne seg ikke på en vogge for barn, da det er mange små hull å sette fast fingre i.
Lykke til!
Kristtorn egner seg ypperlig til små solide deler.Tappene som holder bunnen blir først dreid, deretter blir hodene skåret flate.Voks påføres med stiv pensel.Treferdig, før bunnen er satt inn. Bunnen er 4mm bjørkefiner.
Da jeg var i Trondheim en tur, for en stund siden, så jeg en vakker liten sak på Vitenskapsmuseet, som jeg ikke siden har klart å få ut av tankene. ”Skjekrok” sto det på veggen ved siden av den lille pinnen, og det gjorde meg ikke mindre interessert, for jeg hadde ingen anelse om hva i all verden en skjekrok var. Men den møysommelig utskårede lille flisen, var så forseggjort, og hadde en så tydelig bestemt utforming at det ikke var noen tvil om at dette var en høyst spesialisert liten redskap. Den var laget av et tynt stykke tre, bare få millimeter tykt, og mest sannsynlig i sin helhet skåret ut med en skarp kniv. I den ene enden var den forsynt med et ørlite dyrehode, som fungerte som skaft, mens den i andre enden hadde noen krokformede anordninger som nok henspeilte på navnet skjekrok, tenkte jeg. Over hele gjenstanden var det skåret et mønster i en form for nettskjæring. Da jeg senere tok kontakt med museet, fikk jeg opplyst at den var funnet i Kjøpmannsgaten, og at den nok var fra tidsrommet 1175 til 1250.
Nesten alle voksne damer jeg har snakket med, har med største selvfølge kunnet fortelle meg hva en skjekrok brukes til. Det er en veveredskap til å fiske opp noen tråder som skal trekkes gjennom noen løkker av noen andre tråder osv osv… Men man må nok ha vevet litt for å begripe slikt. Jeg syntes gjenstanden var så flott at jeg ville prøve å lage en slik fritt etter slik jeg husker den.
Utgangspunktet er en tynn flis av en hard eller seig tresort. Harde tresorter som vil kunne passe fint er lønn, bøk, rogn, kristtorn, eller buksbom, som i eksempelet. Seige tresorter som kunne passe bra er barlind og einer. De viktigste egenskapene til emnet må være at det har nok spenst til ikke å knekke, selv om det er tynt, og at det er mulig å gjøre det helt glatt og fint, så ikke trådene i veven henger seg opp i fliser og kanter på vevskjeen.
Omrisset på skjekroken kan spikkes ut med en kniv, files og raspes, eller sages ut med løvsag (kontursag) .
Så skrapes skjekroken glatt med en sylskarp kniv. Mora snekkerkniv er utmerket til formålet. Den er billig, fåes i enhver jernvareforretning, og har kjempebra stål i eggen. Myke runde former er det man skal etterstrebe i det tynne trestykket. (Hvorfor en ikke må bruke sandpapir her, er fordi man etterpå skal skjære i overflaten med kniven, og den sløves av kornene fra pussepapiret.)
Rundt kanten løper det en konturlinje som risses inn med kniven. For det beste resultat risser man fra to sider i et V-snitt. Det er viktig at kniven er skarp til alle operasjonene i prosessen, så det er lurt å ta en tur på strykereima ofte.
Tilslutt kommer nettskjæringa. Da drar man bare opp linjer med knivspissen- i dette tilfellet doble linjer i kryss, og når det er gjort over det hele, bruker man simpelthen spissen på kniven til å vippe ut hjørnene i de små rutene som har oppstått i rutemønsteret.
Det finnes uendelig mange varianter av slik nettskjæring, som består av å først trekke opp et rutenett med kniven, for så å vippe ut hjørner i forskjellige kombinasjoner, men det kunne kanskje bli et eget kapittel en annen gang.
Voila! Vær så god ! Skjekroken er ferdig!
Skjekroken skrapes rund og glatt med kniv.Konturlinjen skjæres med kniv.Nettskjæring ferdig.
Rammen ferdig skåret og behandlet med renset parafin. Materiale: svartor
Billedramme
Av Boni Wiik
Jeg ble spurt om å lage en billedramme av den typen som man har på pianoet med bilder av familie, og begynte å tenke, hvordan skal det se ut, det som rammer inn bilder av det kjæreste vi har, nemlig hverandre…?
Når man går rundt i katolske kirker, og kikker i alle de små sidekapeller som ofte er der, ser man nydelige og påkostede små altere som inneholder relikvier av helgener som betyr mye for de troende, og man kan se hvordan de har gjort sitt ytterste for å presentere disse kjære eiendelene på den beste måte. Sånn burde en slik ramme se ut! Med snirklete utskjæringer, groteske masker, løveføtter, pomp og prakt, så den fremstår som et lite alter.
Denne rammen er ikke kopi av noe som eksisterer, men snarere et produkt av de bilder som oppstår i hodet når man lukker øynene og tenker at man vandrer rundt i en sval kirke i en liten landsby syd i verden.
Å komponere en gjenstand man skal lage er som komponere andre ting – en middag for eksempel. For at komposisjonen skal bli god må man sette sammen elementer til en helhet som framstår som gjennomtenkt og spennende. Litt søtt, litt surt, noe stort og bløtt og noe lite og hardt. En komposisjon skal få deg til å stoppe opp litt, og rette oppmerksomheten mot den en liten stund, og forhåpentligvis få en liten opplevelse. Poteter er godt, men man kan ikke ha bare poteter til middag, og skal man komponere en interessant treskjæring, må man legge inn akkurat så mye variasjon at betrakteren får lyst til å ta gjenstanden i nærmere øyesyn en liten stund. Jeg vil oppfordre til at man tegner selv, for da blir skapeprosessen en enda rikere opplevelse, ved å lage noe som ennå ikke fins i verden, men hvis noen ønsker tegning av rammen som her blir beskrevet, kan man skrive til treskjererverksted@gmail.com.
Emne.
Emne til denne rammen burde lages av rettvokst løvtre, med lite tegninger i veden, og med en viss hardhet. Her er brukt svartor som er ganske myk, men bjørk, lønn, bøk, rogn, og kristtorn vil gjøre nytten. Ettersom hele rammen skjæres ut av et nokså bredt stykke tre, kan det være lurt å sette sammen planken av flere små lameller for å forhindre at den slår seg. Man er aldri helt trygg, men er planken, eller lamellene, mest mulig radiært skåret ut av stokken, kan man føle seg betraktelig tryggere. Og tørt virke er selvfølgelig helt nødvendig. Jeg anbefaler å lime tegningen rett på emnet med et tynt lag trelim, slik slipper man den uungåelige forskyvningen av linjer som oppstår om man bruker, matpapir eller blåpapir. Linjene er viktige, spesielt omrissene som etterpå skal sages ut.
Hvis du må lime sammen deler til emne som har fargeforskjeller eller varierende struktur, så ikke lim i hytt og pine, men etterstreb symmetri eller andre virkninger som viser at det ligger en tanke bak det.
Saging og fresing.
Mens planken er hel og firkantet, borer man huller for sagbladet der det skal være gjennombrytninger, og sager alle disse ut med en kontursag. Kontursagen er et av de viktigste verktøy i et treskjærerverksted, men som med alt annet utstyr så gjelder det å ha en god utgave. Det er totalt bortkastet å kjøpe en billigvariant. Hullet som er selve omrammingen av bildet sages også ut nå.
Det neste som så må gjøres er å frese falsen på baksiden, som glasset og bildet skal ligge an mot. Det er for at fresen skal ha en stor trygg flate å stå på at man ikke sager ut de ytre konturene før etter at fresingen er gjort. Dernest freser man vekk treverket på forsiden mellom ornamentikken og det store hullet til bildet i ønsket dybde. Dette kan selvsagt gjøres for hånd, men her er fresens rolle i første omgang å sette an en jevn dybde, framfor å fjerne treverket som skal bort. Når man omsider skal sage ut den ytre konturen, er det viktig å huske å sette igjen noen strategisk plasserte ”broer”. Det vil si å la det stå igjen klosser her og der som gjør at du kan spenne emnet hardt fast mens du jobber på det. Det er ofte når man ser på intrikate kunstverk at man kan lure på hvordan de har klart å hogge ut tynne tynne ting som stikker ut i lufta, og svaret er som regel at de har bevart ”broer” som har støttet opp ting mens de arbeidet, og som kunstnerne har fjernet helt til slutt. Når alt dette er gjort begynner moroa- selve treskjæringen.
Her freses falsen på baksiden ut.
Skjæringen.
Det første man må gjøre nå er å stikke ned omrisset på all ornamentikken. Det vil si å skjære kantene loddrett ned mot bunnen, slik at både det utsagde omrisset, og det nedstukne er helt klart og tydelig, og presist. Nitti grader rett ned. Ikke innover og ikke utover. Hvis nedstikkingen går innover eller utover, vil man, i det øyeblikk man begynner å forme overflaten, miste de riktige linjene, og formene blir feil. Man legger jernene rett utenfor streken på tegningen, slik at streken blir stående igjen på papiret på toppen. I omrissetegningen ligger så å si all den informasjon du trenger videre for å forme riktig. Alle steder der bladformer eller kroppsdeler eller hva nå, danner omrisset kan man bare dra disse linjene inn igjen, og opp på formen etter hvert som man skjærer seg nedover i treverket.
Dette gjelder på todimensjonale utskjæringer slik som denne. Selv om man former mye nedover i dybden er det fortsatt en todimensjonal skjæring. Det har med hvilke synsaspekter den er ment for å gjøre. Den er ment å sees forfra, liksom bildet, og i det øyeblikk betrakteren beveger seg rundt gjenstanden, vil illusjonen briste, og han eller hun vil oppleve at den er avgrenset og har en forside, sider, og en bakside. En tredimensjonal treskjæring derimot har flere synsaspekter, og er ment å oppleves fra alle kanter. Den har kun en side, og det er utsiden. Men for slik skjæring gjelder andre prinsipper og fremgangsmåter.
Konturene på utskjæringen stikkes loddrett ned mot bunnen.Skal man skjære rette linjer, spenner man opp en rettvinklet planke som anlegg, og drar et stemjern sidelengs langs anlegget.
Så begynner formingen.
Fra nå av er tegningen som ligger pålimt oppå overflødig, og hele overflaten skal omsider skjæres bort, sånn at ingenting tilslutt er flatt slik som overflaten på planken. Det kan være lurt å danne seg ett visst bilde av hva som er de høyeste punktene, og hva som er de laveste, og prøve å tenke ut rekkefølgen på alle i mellom for å finne ut sånn cirka hvor ting skal være. Det som nå følger er grovformingen, og den er veldig viktig. Ofte kan treskjærere bli redde for å miste oversikten, og begynner å forme detaljer helt i overflaten, der tegningen er, men resultatet blir da en håpløs flat og livløs skjæring, derfor må man grovforme tingene først. Grave seg ned der det skal være dypt, og vri og vende på formene til de henger sammen slik som på tegningen, men også nedover i treet. Ingen detaljer på dette stadiet. Detaljene kommer senere.
Av og til kan man lure på hvorfor man arbeider i tre? Et så gjenstridig materiale, med motved og medved, endeved og kvist og jeg vet ikke hva, av ting som gjør livet vanskelig, for det er treet som er sjefen og som alltid bestemmer hva du skal få lov til å gjøre med det, men jo mer venn du blir med treet, jo mer tillater det deg å gjøre.
Detaljene tegnes på igjen etter grovforming.
Ferdig skåret.
Når det gjelder utsmykningene på denne rammen så er det en herlig blanding av amorfe menneskelige kroppsdeler blandet med planter, kruller, dyrekropper og arkitektoniske elementer som listverk og spir, og skal man sette en merkelapp på hva det er, så må det vel kunne kalles en form for nyrenessanse. I renessansen var det vanlig å blande ulike elementer på denne måten, og fra den epoken finnes det mange spennende kunstverk. Hvordan ting glir over i hverandre er viktig for det som er nevnt tidligere om at komposisjonen skal være spennende. Betrakteren må prøve å ordne de inntrykk han eller hun får, og blir nærmest tvunget til å måtte følge elementene etter hvert som de glir over i hverandre og danner helheten. Her er valgt morske gamle menn, som er atskillig enklere å skjære enn for eksempel vakre unge kvinner. Konturen på den ene morske mannens kropp kommer ut av hans ene øre, mens en annens hode vokser ut av en spiral som kommer fra en plantestilk.
Rent teknisk handler det om å få ting til å flyte godt inn i hverandre, og å gi inntrykk av en sammenheng, og alt dette gjøres i grovformingen. Når flyten er god og skjæringen er nogenlunde ren og pen, kan man begynne med finskjæring.
Finskjæring
Det er nå ansikter trer fram, og bladranker finner sin endelige plass. Her handler det om å legge ting i ulike nivåer slik at de forskjellige delene finner sin rette plass. I et ansikt for eksempel, er det nesen som stikker lengst fram, eller pannen eventuelt, hvis ansiktet lener seg litt nedover. Øynene kommer i et nivå litt lavere enn pannen, mens kinnbena kommer ørlitegrann lavere enn dem igjen. Ser man et ansikt i profil er det midten av ansiktet som står mest ut, det vil si neserygg, midten av pannen og midten av munnparti pluss hake, og sånn sett kan man som en start brekke begge sidene av ansiktet i en jevn bue ned fra denne midtlinjen. Akantusblader ser mest levende ut hvis man lar overflaten på dem bukte seg i en kombinasjon av konkave og konvekse flater som stråler ut fra stilken, og ender i bladflikene. Så til og begynne med skjærer man flater i forskjellige vinkler som man etterpå forsyner med de nødvendige konkave hulkiler, og de konvekse flater. Det vil bli for omfattende å gå inn på alle tekniske små detaljer innen skjæringen, som faser på kanter av blader, underskjæringer, øyelokk og så videre, men jeg håper bildene kan være til hjelp, og så finnes det kurs og utdanningsmuligheter for dem som måtte ønske det. Denne rammen ble behandlet med renset parafin til slutt for å gi treet glød, og for at skjæringen skulle komme tydeligere fram. For å støtte den opp, slik at den står litt på skrå, ble undersiden av løveføttene skråskåret, og en trehengsel i bjørk og kristtorn, ble gjort som en festeanordning for støttepinnen bak.
Verktøy. Det er i hovedsak brukt ni forskjellige jern på denne rammen, samt fres, kontursag, bor, dreiebenk og en spiss og sylskarp tollekniv. Man må ikke ha uendelig mye verktøy for å få til noe, det handler mest om hvordan man bruker det. Den er skåret ut av en planke, samt det dreide spiret som er satt på etterpå. Håper dette kan virke som inspirasjon for andre som er glad i å skjære i tre. Hvis man tenker litt på hvorfor man arbeider med slikt er det gjerne to likeverdige grunner: Den ene er at noen skal ha den ferdige gjenstanden etterpå, og bli glad i den, og ønske å ta vare på den, og den andre at prosessen med å lage den er så givende for håndverkeren at vedkommende har en stor opplevelse ved å lage den. Og disse henger sammen. Jo mer håndverkeren koser seg underveis, desto vakrere blir gjenstanden, og jo vakrere den blir, desto lengre vil folk ønske å ta vare på den. Man kan si at ved å lage en gjenstand for hånd, besjeler man den på en måte som en masseprodusert maskinelt framstilt gjenstand aldri kan oppnå, det er en form for magi…
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.