Elevene på Handverksskolen er ikke borte vekk når det gjelder treskjæring. Her arbeider de med en kopi av et hode fra Eggedal stavkirke. Dette er en øvelsesoppgave i å kopiere en tredimensjonal modell uten tegning, målene tas rett fra modellen.
I helga som var hadde oss stand på Jørungard middelaldersenter under NM i historisk bueskyting.
Er så fantastisk at vi har mulighet til å ta med det store teltet over alt og være skikkelige vikinger.
Vikingfolk har en tendens til å være veldig interessert i treskjæring, og da er det jo godt og ha oss der!
Bilder fra stedet;
Tunet på garden er perfekt til viking/middelaldermarked!
Blei ingenting solgt, men er alltid bra med reklame 🙂
Are
Som treskjærer graver man mye i gammelt kildemateriale, og leter høyt og lavt etter spennende kunstuttrykk, som en kan ha bruk for i ens arbeid, enten som inspirasjon, eller i spesifikke oppdrag, der man skal kopiere eller rekonstruere noe gammelt.
Og det som slår en er, hvor ofte, når man leter i gammel norsk kunst, at man støter på katten…
Det kan virke som menneskene har en medfødt disposisjon for å være fascinert av katten. Den er vår overmann, vi beundrer den.
Fra vikingtiden møter vi katten på vogna i Osebergfunnet. På en av vognas kortsider er det skåret ut et bilde av en hel haug med katter som ser ut som de sloss med ormer. Det sies om kvinnen som ble begravet i Oseberggraven at hun kanskje var en frøyaprestinne. Og det er mye på grunn av vogna, med dette bilde på. Frøya hadde selv en vogn som ble trukket, helt lydløst, av to hannkatter. Frøya var en fruktbarhetsgudinne i den norrøne mytologien. Hun var søsteren til Frøy, og de var begge vaner og ikke æser, men de kom til æsene i forbindelse med en fredsslutning mellom vanene og æsene. Begge to er fruktbarhetsguder, og det hevdes at de kanskje tilhørte en tidligere jordbrukskultus som ble fortrengt til fordel for åsatroen som dominerte i Norden i vikingtiden.
Fra sagaene…
I Eirik Raudes saga fra Grønland på 900-tallet, finnes en beskrivelse av en trollkyndig volve, og der står blant annet om hennes framtoning at:”På hodet har hun en svart lammeskinnslue, innvendig foret med hvitt katteskinn.” Og ” hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne…” Man kan jo bare lure på om hun hadde noen tilknytning til Frøyakulten. Fra Grønland på 1000-tallet finnes en rorkult, eller kanskje det er et armlene, fra en stol, og på det finner man vakkert utskårne katteansikter.
Neste gang vi møter katten er i stavkirkene…
Ofte sitter det to strenge katter på hver sin søyle ved inngangsdørene til stavkirkene, og skuler ned på oss. Ikke sjelden sitter de der og knasker i seg hvert sitt lille menneskekryp, som fortvilet titter ut mellom tennene på katten. Kapiteldyrene ble etter hvert også populære å ha på stabbursdører utover i middelalderen. På et lite stabbur i Berdal i Telemark sitter det også to små katter på hver sin søyle og vokter burets innhold. Det er nok meningen at de skal se fryktinngytende ut, men de er ganske søte egentlig. Også inni kirkene sitter katten og titter på oss. De høye midtromsstavene, som er de svære søylene som holder oppe takkonstruksjonen i stavkirkene ble ofte forsynt med morske masker som noen ganger lignet veldig på katter…
I november i fjor var vi i Trondenes kirke i forbindelse med restaureringsarbeider der, og skar en rekonstruksjon av en gotisk søyle i et alterskap av Arnt von Kalkar.
Det er få ting som er så inspirerende som å jobbe i felten med, og blant, verker av gamle mestere, og det er få ting man lærer så mye av. I Trondenes er det tre store flotte gotiske Nordtyske alterskap, blant annet en av de få sikre av Bernt Notke.
Prosesjonskors til Dovre kirke.
(Bildene her er til tider noget impressionistiske og snåle, men vi håper at det ordner seg når lærlingene er tilbake fra ferie.)
Ideen bak korset
Boni Wiik
Den estetiske tanken bak utformingen av prosesjonskorset er at det skulle passe godt inn i kirkerommet i Dovre kirke, og harmonere med resten av interiøret. Dovre kirke er en tømret korskirke fra 1700-tallet, som mange andre kirker i Gudbrandsdalen, med et trivelig kirkerom, med god atmosfære, som rommer en mye lenger og mangslungen historie, enn selve bygningens. I kirken finnes bygningselementer og liturgiske gjenstander fra mange forskjellige tidsepoker og innenfor en hel del stilarter, helt tilbake til 1100-tallet. Kirkerommet slik det framstår nå oppleves som et helstøpt interiør der alt passer godt sammen, og derfor var det fristende å inkorporere mange av de flotte kunstuttrykkene som er der, i korsets utforming, slik at det kommuniserer med hele rommet. På denne måten er dette korset spesiellt tilpasset denne kirken, ved å være bygd opp rundt akkurat de uttrykk, og den historie som finnes nettopp her, og kan nærmest fungere som en kunsthistorisk guide gjennom Dovre kirke.
På korsets ene side er det hentet karveskurdsornamentikk fra den romanske klebersteinsdøpefonten som står i koret, og fortsatt er i bruk. Denne kommer antakelig fra den tidligere stavkirken som sto på Dovre, og som ble revet da den nåværende kirken ble reist, eller muligens fra et enda eldre kirkebygg. Presis og skarp geometrisk ornamentikk er hugget inn i den grove Gudbrandsdalskleberen, og var et selvsagt valg til utsmykking av korset. Korset er i et adskillig mindre format enn døpefonten, så til dette ble radiært skåret eik,- høvlet litt på skrå, valgt for å få fram kleberens grovhet i mindre målestokk, der porene i eika representerer steinens røffe overflate, og margstålene illuderer glimmerinnslagene i bergarten.
På den andre siden av korset har vi brukt en ranke hentet fra den eneste bevarte portalplanken fra Dovre stavkirke, som nå befinner seg i våpenhuset. Som middelalderportaler flest er den tjærebredd og værbitt etter århundrer ute i blesten, men gjort av den bestandigste furu, har den en vakker mørk grov overflate. og for å «imitere» denne overflaten i liten skala, har vi igjen brukt eik, slik at porene gir det værbitte uttrykket, og denne gangen behandlet den med jernoksid som reagerer med garvesyra i eika, og farger den med en mattsvart overflate som ligger nær opptil den som furua får etter sekler med tjære og vær. For at dette ornamentet ikke skulle bli for dystert og tungt, lagde vi ornamentikken gjennombrutt, bakskåret, og med en bunn av bladgull som lyser opp. Rundt korsets armer ligger fire forgylte akantusornamenter og danner en skinnende glorie. Denne ornamentikken er hentet fra orgelfasaden.
Karveskurd
Eirik Bryn
På døpefonten i kykja fant me to forskjellige karveskurdsornamenter me syntes det kunne bli fint å ta med på korset. Døpefonten er frå 1100-talet og i klebestein. Steinen er høyst sannsynleg ifrå dalen her. Me tenkte ei stund på kva treslag me skulle bruke for å imitere kleberstein mest mogleg. Valget falt på speilskåret eik, for etterpå å behandle overflata med aske. Men etter å ha skjært ornamentet ferdig, vart me alle einige om ikkje å behandle den med noko, fordi det var nok kontrast til den omliggjande bjørka, og ornamentet fekk ein nydeleg overflate som trekvit.
Eika ble tilpassa, og ornamentikken ble merkt opp veldig nøysamt. For å få meir effekt og uttrykk, fasetterte vi de firkanta feltene, såleis at dei stend ut i været lik små pyramidar.
Karveskurdornamentikk hentet fra døpefonten.
Vignettene:
Ingrid Gaarder Stigen
Ornamentene på orgelet i kirka er skåret i gudbrandsdalsakantus for omkring 40 år siden. Vi hentet ut et av disse ornamentene, tegnet det litt om, og tilpasset det størrelsen på korset. Vignettene skal ses foran, bak og fra siden, så vi skar åtte stykker, og sagde ut to og to sammen sånn at de etter skjæring og bakskjæring kunne limes nøyaktig sammen til én bit. Før vi limte sammen ble de malt inni; én med grønn og én med rød, og disse fargene kan man finne på prekestolen i kirka. Fargene vises ikke veldig godt, men når man vet om det kan man se dem! Siden de fire vignettene skal danne en slags glorie rundt korset, ble de forgylt med blad- gull. Å forgylle er både tidskrevende og vanskelig, men mye finere enn gullmaling.
Stavsnekring
Are Eeg
Staven er limt sammen av fire lange bjørkestaver for å få en stabil stav som ikke ville vrenge og vri seg.
For at staven ikke skulle få en rett, kjedelig og lite appellerende form, fant vi stavens gylne snitt og fant ut at rundt der måtte det skje noe. Stavens diameter oppe ved toppen var 3 cm, og samme i bunnen av staven. Så da gjorde vi det så enkelt at vi på det gylne snitt gikk opp til 3,8 cm, og lot diameteren slakke av til topp og bunn. Det blei en snasende fin form!
Formen blei tegna på den kvadratiske stokken, sagd ut og så lagt på høvelbenken.
Der ble den lagt under kommando av et ganske så artig verktøy for å merke av åttekant-strekene.
Dette verktøyet består av en lang, slak pinne, med to tapper festa i, og mellom tappene er det to spiker med nøyaktig den avstanden vi skulle ha for å få åttekant på det tykkeste. Denne dras så langs staven, med tappene alltid inntil kanten av staven for å styre. Strekene vil da bli tynnere og tykkere alt ettersom staven blir tynn og tykk.
Etter at strekene var på, starta høvlinga. Det blei brukt både pusshøvel og sjøve(boksjeis, skavhøvel), og til slutt var stokken åttekanta. Da var det bare å få den 16-kantet. Etter noen timer med høvling til 64-kantet stav, begynte pussing. Da blei det pusset med veldig grovt papir for å få staven helt rund, og så var det å gå alle gradene opp til ganske fint papir. Staven måtte ha en ganske fin overflate da den skulle males.
Kapitelet:
Ingrid Gaarder Stigen
Kapitelet er hentet fra altertavla, som ble skåret av Johannes Skraastad rundt 1675. Det finnes også øverst på søylene i kirka, og disse ble skåret omtrent 250 år senere av Per Haugen. Skjæringa på kapitelet til korset er gjort ut i fra disse, mens malinga er inspirert av Skraastads originale kapiteler. Stilen kalles bruskbarokk, og er fra andre halvdel av 1600- tallet. Bruskbarokk har ranker, noen ørebruskaktige ornamenter (derav navnet), og ornamenter som kan minne om kongler eller belger.
Kapitelmysteriet
Are Eeg
Kapitelet på staven er hentet fra altertavla til J.Skraastad og de nyere kopiene fra søylene i kjerka skåret av Per Haugen.
Etter at skjæring på kapitelet var ferdigstilt, begynte den store utfordringen; nemlig å overflatebehandle denne lille søyletoppen. Det ble satt i gang undersøkelser av både de gamle altertavlekapitelene og de nye søylekapitelene, og etter fram og tilbake, om og men, blei vi enig om å være mest mulig tro mot de eldste. I og med at skjæringa var mest lik den nye stilen, fikk oss blanda både gammalt og nytt!
Når vi studerte noen bilder av de lekre søyletoppene på altertavla fikk vi øye på noen rare ”strips” på bladverket og stilkene. ”Dette må være hvitmaling” tenkte vi, og la så på vei til kjerka for å ta noen bilder som gav oss litt mer detaljer. Bildene var gode, og blei studert nøye. Litt etter litt åpenbarte det seg for oss at detta ikke i det hele tatt var hvitmaling; men gull!
Eller noe i den duren. Da bar det atter en gang bort i kjerka, forstyrre kyrkjetenern enda en gang, og få undersøkt virkelig nøye, med andre ord gå etter Skraastad i skjæra. Kamera og lommelykt var med, gardintrapp på plass og spenningen steg minutt for minutt… Vi klatra opp i tavla, og var vel ti centimeter unna bladverket. Bilder ble tatt og muligheter diskutert. Kunne det være at det var gull på all skjæringa når den var ny, for siden å ha blitt malt over? Kanskje noen, under siste oppsetning av tavla, hadde tukla litt med kapitelene og skrapt bort felter for å finne ut hva som var under? Eller var det bare rett og slett striper som var lagt på for utseendets skyld? Vi endte opp med å bli enige om det siste, og var ganske fornøyd med oss sjøl, for detta hadde ingen notert i noen bok før! Vi var rett og slett de første til å oppdage det!(tror vi)
Stripene ligna på ”gullplaster” som var klipt til i fasongen og limt på, for alle kanter var så skarpe at å få det til med pensel ikke kan ha vært noe de gamle mesterne tok seg tid til, da det bare var for å skape en effekt som like gjerne kunne gjøres på en enklere måte.
Men, hva var så detta stoffet som var limt på? Var det gull? Slagmetall? Bare juks?
Vi forhørte oss med noen eksperter,en forgyller og en malerikonservator. Forgyllern mente at dette var gull/slagmetall som var lagt på oljegrunn, samme som er gjort på vignettene på korset. Malerikonservatoren mente at det kunne være noe som kalles stormgull; gull på tynt, tynt papir, lettere å arbeide med enn bare gull. Da alt dette syntes å være både fullt mulig og oppnåelig på den tida altertavla ble laget, konstaterte vi rett og slett at det må ha vært en type gull( slagmetall eller stormgull) lagt på oljegrunn. Det var eneste måten å få kantene så skarpe og fine på. I tillegg til at det ikke var gull på hele kapitelet.
På grunn at liten tid, og et ønske om straks å bli ferdig, bestemte vi oss for å kjøre i et lignende spor, men ta oss den friheten å kunne improvisere over temaet ”gullstriper på stilk og bladverk”.
Resultatet ble at vi blandet gullpulver i perlemor-lasurolje, og fikk en sølvete bronse-glans.
Bunnmaling på kapitelet er to strøk med oransje. Så blei det lagt på perlemorsølv på stilker, og ut på bladene, og på de bladene i midten.
Perlemoren dekka ikke helt, så man fikk et transparent lag som gav en helt sinnsykt rå gammeltids-look. Så ble det lagt en hvit ytterlinje på begge sider av stilkene, for å forsterke effekten.
Og effekt blei det! Fytterakkern så lekkert! Får lyst til å eta det opp!
Marmorering av staven
Asbjørn Hjerpeton Svehaugen
Vi valgte å marmorere staven for å bruke om igjen elementer fra kirkeinteriøret som er rikt marmorert, og denne type bemaling er vanlig å finne i trekirker. Etter å ha studert marmoreringene fra de ulike epokene, og de forskjellige malernes hånd, besluttet vi å bruke de eksisterende fargene, men heller lage et eget uttrykk, som vil passe bedre på en rund og ikke minst så slank form. Det første som ble gjort var å legge en hvit grundering for å dekke trevirke, men også for at marmormotivet skulle kunne feste seg lettere på staven. En hvit lasurolje ble deretter lagt oppå, for lettere å arbeide fargene inn i hverandre. Deretter ble det lagt på et blått undermotiv, og så et mørkere blått hovedmotiv oppå der igjen
Tynne sorte streker ble lagt inn i motivet, for å etterligne sprekker i marmoren.
Helt til slutt ble det lagt et lag med lakk, for å beskytte malingen mot slitasje.
Koffert
Ingrid Gaarder Stigen
Prosesjonskorset leveres i en spesialtilpasset koffert – en så verdifull og relativt skjør gjenstand må kunne fraktes trygt! Kofferten er laget i bjørk som er gjort svart, og inni er det treklosser kledt med svart fløyel.
Sokkelen
Boni Wiik
Korsets sokkel, eller fot, er tenkt visuelt som en understøttelse og forlengelse av korsets egne materialvirkninger og linjeføringer, og består av fire oppadstrebende ben som hver for seg er utsmykket med evangelistenes symboler, slik det er vanlig å se dem rundt det hellige kors. Alle er de bevingede, Markus med løven, Johannes med ørnen, Lukas med oksen, og Matteus med engelen. Sokkelen er i likhet med korset, laget i bjørk.
Sokkel under arbeid.
Et prosesjonskors bæres gjennom rommet, og skal oppleves fra alle synsvinkler av alle som er tilstede, og har derfor ikke en forside og en bakside, men kan mer betraktes som en rundskulptur.
Nåler til nålebinding, er små verktøy med helt spesielle krav til kvalitet og utforming. Denne modellen her i bein er ca 10 cm lang og har et hull som måler 7-8mm i lengderetningen. Hullet smalner framover og følger nålens form. Den er ikke for spiss, og tverrsnittet er linseformet. Beinet som er brukt er leggbein fra elg. Elgens leggbein er langt og veldig rett, så det er ypperlig til lange flate gjenstander. I følge indianere i Nord-Amerika, skal nåler gjøres av leggbein fra forbeina på hjortedyr, ettersom dette skal være spesielt sterk beinstruktur som ikke splintrer så lett. Fordelen med å bruke bein er at det kan poleres opp til det er veldig glatt, og det fliser seg ikke på samme måte som treverk, men nålebindingeksperter sier at barlind er et ypperlig materiale også, ettersom det er spenstig og seigt. Det kan og poleres opp en god del.
Formen på disse beinnålene er den samme som en nål funnet i Athen fra antikken, men denne var ca 7 cm lang.
Ettersom vi ikke er nålebindere selv er vi helt avhengig av tilbakemeldinger fra brukere for å optimalisere redskapen vi lager.
Boni Wiik
Beinarbeid
Mye av det som er de simpleste små gjenstander i våre dager, dagligdagse redskaper -gjerne i plastikk- og som overhodet ikke koster noe, var i tidligere tider de flotteste prydgjenstander. Og mange av dem var lagd i bein, utført med mye omhu og kjærlighet, av dyktige håndtverkere. Bein var et materiale man brukte når man trengte noe som var lite av størrelse, men allikevel veldig sterkt, eller hvis man trengte noe som var veldig glatt. Og ofte trengte man begge de egenskapene.
En kam for eksempel: En kam behøver mange tynne tenner, som er veldig sterke. Men siden de er så tynne er de også temmelig spisse, og da må de være mykt avrundet og helt glatte. Er de ikke det, vil det være vondt å gre seg med den, og det vil slite på håret.
Bein er et materiale mennesker har brukt så lenge de har vært mennesker, lenge før metallene kom i bruk. Fiskekroker, pilspisser og nåler av bein har folk lagd i uminnelige tider. Senere også, hvis metaller var umulige å oppdrive, eller veldig kostbare, har man tydd til bein der man vanligvis ville brukt jern, sølv, eller andre metaller. Og noen ganger har håndtverkere brukt bein simpelthen fordi det er et fantastisk vakkert materiale med unike egenskaper.
Bein har vært et materiale som menneskene alltid har hatt tilgang til, enten det man finner i naturen etter døde dyr, eller det beinet som blir igjen når middagen er spist opp. Bein har dessuten en del egenskaper som gjør det lett å forme. Det kan skjæres, files, sages, skrapes, og bores med letthet, ikke så lett som tre, men så er det da også mye sterkere enn tre.
Jeg har tenkt å vise et lite utvalg av enkle gjenstander som kan lages av bein, fra rene pyntegjenstander til nyttegjenstander som man kan ha glede av å bruke.Alle tar utgangspunkt i et flatt stykke bein, skåret ut, og slipt med fil eller sandpapir.
Det er ikke meningen at man må lage akkurat de tingene som her vises, men at man kan la seg inspirere, og lage sine egne ting. Det beste er jo hvis man kan lage noe man faktisk trenger, eller noe man har gått og ønsket seg, men ikke fått tak i.
Når jeg snakker om bein så innebefatter det forskjellige materialer som jeg her nevner i samme åndedrag fordi verktøyet man bruker, og arbeidsoperasjonene man utfører, er de samme.
Bein i denne sammenheng vil være:
Knokler fra store dyr (storfe, elg, hval, gris,osv.)
Tenner fra store dyr (hval, elefant, mammut, flodhest, osv.)
Gevir fra hjortedyr (elg, rådyr, rein, hjort, osv)
Bein er en naturressurs, som er fornybar, og som hvis man forvalter den rett, ikke lar noen lide under at man bruker den. Ethvert dyr som dør, etterlater seg et skjelett og tenner, man trenger ikke drepe for å få tak i det, og når det gjelder gevir fra hjortedyr, så blir disse felt en gang i året, så det er virkelig en fornybar ressurs. Truede dyrearter skal man selvsagt være forsiktig med bein fra, men gamle tenner og bein fra før de ble fredet, er uproblematisk å bruke, så lenge det kan dokumenteres at dyret ikke ble drept etter fredning ble innført. Hva mammuten angår, er den ikke lenger truet. Til de gjenstandene jeg her skal vise, trenger man kun å bruke knokler eller gevir.
Jeg skal ta for meg følgende gjenstander:
Amulett/hengesmykke
Beltespenne
Grindvev med skyttel
Verktøy
Jo mer verktøy man har, desto lettere går arbeidet -det er klart- men for å utføre de gjenstandene jeg har plukket ut trenger man ikke så veldig mye utstyr. Jeg beskriver her de enkelte prosessene fra det punkt hvor man sitter med ferdig utskårne plater av bein. Selve grovarbeidet med å komme fram til disse platene, krever selvsagt maskiner, hvis det skal foregå nogenlunde effektivt, men det lar seg også gjøre med enkelt håndverktøy.
1. Sag. Med sag mener jeg en løvsag. Enten den gode gammeldagse håndløvsagen, eller den motoriserte kontursagen. Løvsagen har tynne, fleksible sagblader som kan tres inn i huller og sage indre konturer så vel som ytre. Den manuelle løvsagen er krevende å bruke. I Firenze blir lærlingene i elfenbensarbeid satt til å sage enkle former med den i flere måneder, før de får sage noe ordentlig. For nybegynnere vil jeg anbefale den motoriserte, som ikke krever noe forkunnskap, og som gir nydelige resultater. Min favoritt er av merket ”Hegner”, den er veldig presis og pålitelig.
Hegner multi-cut.
2. Bor. Bor er en forbruksvare. Man kan klare seg med ett bor av samme dimensjon som tykkelsen på naglene man bruker, hvis man er forsiktig. Men jeg vil anbefale å ha noen stykker av dem, og gjerne noen andre dimensjoner også hvis man ønsker å variere litt.Til boringen kan man bruke en hvilken som helst drill;elektrisk drill, hånddrill, søylebormaskin, osv. Det er gøy hvis man har tilgang til en pumpedrill, da dette er en av de gamle tradisjonelle måtene å bore på, særlig til punktsirkelornamentikk.(Dette er beskrevet i kapittelet om ornamentikk). Bor kan også lages av ståltråd som man banker og sliper en borespiss på.
3. Filer. Filer er veldig nyttige, og jo flere, jo bedre. Man burde hvertfall ha en stor fil, til filing av store flater og ytterkanter. Enten en vanlig flatfil, eller en karrosserifil, eller panserfil, som det også kalles. Et knippe nålefiler til filing av indre former og detaljer er også lurt.
4. Sandpapir er også nyttig. Det kommer i forskjellig korningsgrader, fra grovt(50-80) og finere og finere opptil 2500. Har man litt av hvert av alle gradene oppover, oppnår man utrolig flotte overflateresultater.
5. Kniv. En spiss og skarp kniv er det beste verktøy å ha for hånden. Med den kan man forme beinet, skrape overflaten glatt, og lage den flotteste ornamentikk.
6. Avbitertang. Denne skal brukes til å kappe metalltrådene som man bruker til å klinke sammen de forskjellige delene.
7. Hammer (helst kulehammer). Hammeren brukes til å forme og klinke naglene.
8. Skrustikke. Skrustikken brukes til å holde naglene når de formes, og som mothold, når naglene klinkes.
Før du begynner:
Det kan være lurt å lime noen store flak av grovt sandpapir på flate treplanker før man starter opp. Disse kan spennes fast i arbeidsbenken, og man kan dra beinbitene med hånden over sandpapiret i store bevegelser, og temmelig fort lage flate biter.
Rensing av bein
Det finnes flere måter å rense beinet på før man begynner å arbeide med det. Man kan legge det i en maurtue en stund og la mauren gjøre jobben, eller grave det ned, men jeg vil allikevel anbefale koking, rett og slett fordi det er en rask og renslig metode. Kapp beinet på forhånd opp i så små stykker du bare tør, før koking, det vil forenkle prosessen. Ta i hvert fall av knokene så det bare er beinpipene igjen. Hvis man bruker bein fra middager, er som regel halve jobben gjort allerede.Men det er viktig å få ut alle blodrester, for de vil synes som skjemmende flekker på den ferdige gjenstanden. Når bein kokes, løser man opp gelatinen i beinet, så det gjelder å ikke koke det for lenge. Koker det for lenge, blir det sprøtt og porøst og ikke særlig egnet til å lage noe av. Så hva er den korrekte koketid? Det er individuelt fra bein til bein, men et par timer eller så skulle være bra. Kaustisksoda og krystallsoda brukes også for å rense bein. Det er viktig å la beinet tørke sakte etter kokingen, og ikke være utålmodig. Tørker beinet for fort, vil det oppstå sprekker og det blir ubrukelig. Det behøver egentlig ikke tørkes før man begynner å bearbeide det, men jeg nevner det, så man ikke legger det ut i sola, eller på ovnen eller noe, etter kokingen. På meg virker det som at beina fra tamdyr i våre dager er mystisk skjøre og porøse, uten at jeg har noe vitenskapelig belegg for å si det. Jeg foretrekker bein fra elg. De er store og kraftige. Indianerene i Nord Amerika bruker forleggen til hjortedyr, når de skal lage nåler, for de er visstnok veldig kraftig bygd, for å tåle hopp og sprett på steinete grunn, og splintrer ikke.
Den beste beinbiten jeg noensinne har jobbet med, hadde ligget mangfoldig hundre år i jorda, men var helt nydelig i konsistensen, dessverre vet jeg ikke under hvilke forhold den hadde ligget der. Når det gjelder gevir fra hjortdyr som er felt, er det tørt og fint og klart til bruk.Gevir fra dyr som er slaktet er fullt av blod, og vrient og få renset godt. Hvaltenner er greie og klare til bruk ettersom det ikke er noe blod i selve tanna.
Hvordan får man tak i materialer?
Veldig mange norske husstander har en hvaltann liggende på peishylla, eller på loftet, siden Norge engang drev stort med jakt på hval. Det er gjerne tenner etter Spermasetthvalen det er snakk om. Det er ”Moby Dick-hvalen”. Den har to rader med svære tenner i underkjeven som den bruker til å spise kjempeblekkspruter med på mangfoldig mange tusen meters dyp. Det er også den typen hval som man ofte hører om at strander forskjellige steder i verden.
Leggbein fra elg, er også noe som lar seg oppdrive. Det drives jo mye elgjakt i Norge, og leggbeinet gir jegerne som regel bare til hundene sine ute i skogen, for det er ikke noe særlig kjøtt på det. Man kan også være heldig å få fine elgbein hos en slakter. Slakteren kan stort sett forsyne deg med hva det skal være av bein fra husdyr ellers. Gevir er jo sånt man finner ute i naturen, eller ved å snakke med reineiere og fangstfolk.
Anheng
Et anheng kan være altmulig som man kan tre et kjede eller en snor igjennom, og henge rundt halsen. Fra alle kulturer rundt om på kloden har man funnet små smykker i bein. Her skal jeg gi eksempel på hvordan man kan lage et kors i bein. Men det kunne like gjerne vært en hvilken som helst annen form.
1. Først tegner man omrisset på beinbiten. Hvis det er vanskelig, kan man tegne på papir, som man limer på. Jeg tegner med mange hjelpelinjer, for å få det så rett som mulig.
. 2. Så sager man omrisset ut med sagen.
2. Deretter pusser, og filer man ned ujevnheter, og kanter.
3. Hull til opphenget borres.
4. Så kan man pynte anhenget med ornamentikk.
Kors vakkert saget ut og slipt. Det er ikke nødvendig med masse pynt og ornamenter, for at det skal bli fint. Korset på bildet er laget av Kristian Arntzen.
Beltespenne
Fra vikingtid er det funnet beltespenner i bein av forskjellige varianter. Jeg skal vise framgangsmåten for å lage en enkel type i to stykker bein. Ett som er selve spennen, og ett som er den bevegelige nålen.
Det går an å lage beltespenner med mange ledd og bevegelige deler, bare fantasien setter grenser. Beltespenner egner seg også bra til å utsmykke med forskjellig sorter ornamentikk , fordi de har et ganske stort flatt parti, som er den delen som klinkes fast i selve beltet .
Det mest krevende med å lage en god beltespenne er å bore hullet til naglen som holder nålen . Derfor gjør jeg alltid det så tidlig som mulig i prosessen.
1. Det første jeg gjør, er å tegne på omrisset av beltespennen på beinet.jeg bruker blyant, som er lett å gni vekk igjen, så det er mulig å korrigere og prøve seg fram med forskjellige utkast. Bruker man penn, kan den lage flekker som suger inn i beinet, og som man aldri får vekk igjen. Som regel er det beinbiten som er utgangspunktet, og jeg finner fram til en design som utnytter bitens egenskaper best mulig, men det hender også at jeg kommer på en design, som jeg vil lage, og så begynner jeg å lete etter en bit som har de egenskapene. Da kan man tegne den på et papir, som man limer rett på beinet, og bruker den tegningen til å sage og file etter. Jeg bruker alltid trelim.
2.
Det viktigste å huske når man lager en slik spenne er følgende: Der hvor naglen skal gå igjennom og holde nålen må det være nok gods! Det er det området som blir utsatt for mest påkjenning, og det er derfor viktig at det er dimensjonert for det. En spenne i hvaltann kan godt være tynnere i godset, enn en i bein eller gevir.
Det er også viktig og ta hensyn til selve beltet som skal ligge pent i spennen. Man må finne en design som fungerer praktisk .
Ikke bruk for tykt og stivt lær.
3. Når spennens omriss er tegnet på, sager man det ut. Både det innvendige og det utvendige.
4. Deretter borer man hullet for naglen. Hvis det skulle gå galt med boringen , har man i det minste ikke brukt all verdens tid på den, og det føles ikke for ille å måtte kassere den. Boringen er spesielt vrien og kritisk på denne typen spenner fordi plasseringen av hullet gjør at det må bores fra to sider om man skal bruke et ferdig laget bor med liten diameter. Det er veldig vanskelig å lage et veldig tynt bor som er langt. Det er som regel ikke så veldig pålitelig, når det er viktig å bore rett. Og det er viktig at hullet er rett, for at nålen skal kunne være bevegelig. Hvis man ønsker at akslingen på nålen skal være nær opptil bøylen på spennen, og det ønsker jeg som regel, kommer man altså ikke langt nok inn med boret til at det går tvers igjennom, og derfor må man bore fra begge sider. Det går som regel bra. Man må bare lukke øynene en liten stund, trekke pusten dypt, og finne roen. Som regel hjelper det å ta en opprydning i verkstedet rett før, sånn at alt er i orden og harmonisk riktig før man gjør boringen. Det er i dette håndverket, som i mange andre, at man har bare en sjanse, for hver ting man skal gjøre. Det nytter ikke å gå sakte fram, og gnage seg fram til resultatet, hvis det skal bli bra. Det kan være frustrerende, men så er opplevelsen når man får det til, desto mer tilfredsstillende. Og dette håndverket er ikke noe man driver med av andre grunner enn akkurat det.
Her er tegningen limt på, spennen saget ut, og hullet for naglen boret. Som regel foretrekker jeg å holde gjenstanden og drillen i hendene når jeg borrer. Marginene er så små, så hvis man spenner fast gjenstanden, og bruker søylebor, blir det ofte skjevt. Men om man holder tingene selv, vil man automatisk føle om man kommer skjevt ut, og justere deretter.
Jo mer tid og omhu man bruker på gjenstanden man lager, desto lenger varer den. Ikke bare fordi den rent praktiske kvaliteten blir bedre, men fordi jo vakrere den blir, desto lenger vil folk ta vare på den. Så jeg anbefaler alle å jobbe sakte, og nyte arbeidet, med alle sine små operasjoner, ta det med ro, og ikke være så fokusert på det å bli ferdig.
5. Når hullet til naglen er boret, finpusser man på omrisset, hvis det behøves. Enten med kniv, eller fil. Og man lager en liten fordypning på det sted der nålen ligger an med spissen sin på bøylen.
6. Deretter lager man nålen. Hvis beltelæret skal ligge pent i spennen bør nålen være svakt kurvet. Designen på hele spennen bestemmer hvilken utforming som er hensiktsmessig i hvert tilfelle. Nålen er fort gjort å lage, så man kan gjerne eksperimentere litt.
7. Når nålen er klar, legger man den på plass der den skal være, og borer hullet i den gjennom de andre hullene i selve spennen, slik at alle hullene blir liggende på linje, og er helt rette.
8. Deretter kan man klinke sammen spennen. Nå er tiden inne for å forsyne spennen med ornamentikk, hvis man ønsker det. I kapittelet om ornamentikk, skal jeg vise et utvalg av framgangsmåter.
Og når spennen er helt ferdig utført, med alskens ornamentikk og finpussing, er den klar til å klinkes på læret.
I middelalderen var det vanlig at beltene hadde et matchende endebeslag i andre enden av læret.Det var da en tynn plate som også var klinket på, på samme måte som spennen.
Klinking
Det er tre typer klinking vi skal innom: Festing av nål i beltespenne, festing av bein til lær, og festing av beinbiter til hverandre. De tre er ikke veldig forskjellige, de går stort sett ut på det samme. Eneste forskjellen er at når jeg klinker beinet fast til læret, liker jeg å bruke en tynn metallplate på baksiden av læret, for å få festet så sterkt som mulig. Til klinking bruker man en eller annen form for tynn metalltråd. Vikingene brukte stort sett jernklink på sine kammer. Jeg bruker for det meste messingtråd, fordi jeg synes det er vakrest, og står best mot beinet. Et mykt metall er lettere å klinke enn et hardt. Men i denne sammenheng er det så små dimensjoner at det spiller liten rolle. Ideelt sett burde man bruke gull, siden det ikke korroderer. Andre metaller vil jo etter hvert kunne misfarge beinet .
1. Først er det viktig å bore opp hullene med samme diameter som metalltråden man skal bruke.
2. Så tar man en liten bit av metalltråden, og filer den helt flat i en ende, og setter den godt fast i skrustikka med den flatfilede enden stikkende litt over kjeften på stikka. Deretter dunker man lett og forsiktig på den med en kulehammer, til den ligner hatten på en sopp. (se illustrasjon). Det er viktig å slå mange og lette slag. Slår man hardt, pakker man metallet for mye, og resultatet blir sprøtt metall, og heller ikke så pent.
3. Deretter trer man metalltråden inn i hullet til det lille hodet man har lagd butter mot enden av hullet. Skal man virkelig gjøre det fint, lager man en liten forsenkning i beinet til undersiden av hodet, så hodet ligger pent an mot beinet. NB: Ikke så stor forsenkning at hodets overflate ligger i flukt, eller under beinets, da klarer man ikke å få klinket det stramt. Så klipper man av metalltråden som stikker ut i andre enden, med en avbiter, så nærme beinet man klarer. Når man klipper av en metalltråd får bruddflaten utseende som tuppen på en meisel, denne må files flat, enten mens tråden ennå sitter i hullet sitt, eller man kan trekke den ut igjen og gjøre det mens den er løs. Når naglens ende er filt flat, skal enden stikke ørlite grann utenfor beinet, maks en tredjedels millimeter eller så.
4. Dermed er det klart for klinking. Så plasserer man naglehodet mot et stykke solid metall. Enten en ambolt eller et sted på skrustikka. Man må holde beinbiten med den ene hånden og være sikker på at den lener seg på naglehodet, og så kan man sette i gang, og med lette hammerslag klinke fast naglen.
Jeg pleier også å tynne den platen som skal klinkes på læret, så tynn som mulig på baksiden. Det gjøres greiest med en fil, med mindre man skal gjøre noe litt finurlig ut av det.
Grindvev med Skyttel
Grindveven er en eldgammel vev som finnes i hele Asia og Europa. Kalles også båndgrind. Den brukes til å veve bånd med. Som regel brukt til klær, men i seilskutetida, da tauverk var dyrt, brukte sjømennene å veve bånd på grindvev til å kle treverket med der tauene ble gnidd inntil og slitt, for å spare på tauene.
Grindvev laget ut av ett leggbein fra elg.
Jeg skal nå vise hvordan man lager en grindvev ut av ett bein. Et leggbein er som regel bortimot firkantet i tverrsnitt. Det vil si at når man sager det opp på langs, får man ut fire lange plater som man kan slipe flate. Denne grindveven skal bygges sammen av seks deler. To lange plater, som er selve veven, og fire korte skinner som holder den sammen.
1. Platene slipes flate på den ene siden.
2. De platene som skal ha samme tykkelse, limes ved siden av hverandre, med den flate siden ned, på et flatt stykke tre, med papir imellom treet og beinet. Dette er fordi det skal være lett å få dem av igjen etterpå.
3. Nå sliper man ned den andre siden av bitene, til de har den tykkelsen man ønsker. Bitene kan tas av trestykket med letthet, ved å stikke knivspissen inn i papiret.
4. De bitene som skal ha samme omriss, limes mot hverandre med papir imellom. For eksempel skinner som sitter på hver sin side av veven. Når de er limt, sager, eller filer man det ønskede omriss ferdig, slik at bitene blir nøyaktig like. Deretter borer man hullene for naglene, mens bitene ennå er flate og jevntykke. Dette fordi det er enklere å bore rett når bitene er flate. Så kan man bue overflaten deres hvis det ønskes. (Det tar seg som regel bedre ut). Og tilslutt tas de fra hverandre igjen og forsynes med ornamentikk, hvis man ønsker det. Da kan det være lurt og igjen lime dem på et stykke tre, som kan spennes fast, siden bitene nå er små og vriene å holde i hånden mens man arbeider med dem.
To og to biter er limt sammen med papir imellom.
6. Boring av huller i hver ende av spaltene i veven. Man må lage en liten fordypning med knivspissen der boret skal entre.
7. Når hullene er boret risser man opp linjer som går fra det øvre hullets ytterkant, til det nedre hullets ytterkant. Her kan man bruke en linjal, eller et stykke bein, eller tre, som er helt rett. Risset gjøres med spissen på kniven. Det kan være lurt å dra linjen opp forsiktig noen ganger. I gevir holder det med ett riss, i bein ca tre, og i tann kanskje flere. Det er viktig og ikke bevege anlegget mellom hvert riss, da får man flere streker, som bare er forvirrende. Igjen gjelder dette med at man bare har en sjanse, for det perfekte resultat. Når rissene er gjort, gnir man over dem med fingeren, til de blir mer synlige. Det er adskillig enklere å sage etter et riss enn etter en blyantstrek. Når rissene er tydelige nok, trer man løvsagbladet gjennom et av hullene og sager langs innsiden av risset. Kryss aldri risset med sagsnittet, da blir det ikke rett.
8. Når alle delene er ferdig utformet hver for seg, er det klart for å sette dem sammen. Da legger man tverrskinnene oppå veven der de skal ligge, og merker opp naglehullene. Så borer man disse i vevdelene, og så limer man delene sammen, med et par nagler stående i noen av hullene, for å styre, så bitene blir liggende rett. Igjen anbefaler jeg vanlig trelim, men andre ting er sikkert vel så bra. Limingen er der egentlig bare for å holde ting på plass inntil alle naglene er ferdig klinket.
9. Da er det klart for klinking.Klink ivei…
Skyttel til grindvev
Skyttelen som her er avbildet, har formen av en garnnål. En slik som fiskerne bruker til å bøte garn med. Skytler kan ha mange slags utforminger. Samene lager sine skytler av takker fra reingeviret, så de er som regel lange og buede, og meget vakre. Skyttelens funksjon er å kunne få en ganske stor mengde av isletten gjennom renningen på veven på en enkel måte. Det vil si at den må spisse mot tuppen, og være veldig glatt og uten kanter og hakk som kan henge seg opp i renningstrådene, og den må være formet sånn at man med letthet kan vinne opp mye tråd på den, som holder seg der, og er lett og løse av igjen etter hvert som det er behov for det. Den kan også brukes til å slå med, og burde derfor ha en hensiktsmessig utformet langside. Egentlig er en skyttel en kunsthåndverkers drømmegjenstand å designe og utforme. Så enkel, med et så stort skjønnhetspotensiale.
Denne skyttelen er saget ut av et flatt stykke hvaltann, og siden er alle formene rundet med fil, og kniv.
Pynt og ornamentikk:
1. Punktsirkler.
Dette ornamentet finner man helt fra bronsealderen og fram til i dag. Det består av en prikk, omkranset av en sirkel. Det lages av et spesiallagd bor med to spisser. Den ene spissen på boret står i midten og lager prikken, og den andre spissen dreier rundt og lager sirkelen, som på en passer. Man kan lage et slikt bor av en ståltråd som man filer to spisser på, eller enda enklere, ved å ta en stoppenål, og kappe over øyet på nålen slik at det gjenstår to pigger. Den ene piggen må være litt lenger enn den andre, det er den som skal stå i midten. Jeg foretrekker å file dem ut av en ståltråd, for da kan jeg sørge for at den lengste piggen står midt i rotasjonsaksen til boret, og da er det lettere å styre. Dette er veldig gøy å gjøre med en pumpedrill.
Pumpedrillen fungerer ved at tauet tvinnes opp rundt stammen på drillen, og når man da presser treskaftet ned snurrer drillen rundt, og når skaftet er helt nede snurrer tauet seg opp igjen rundt stammen, og man presser det ned igjen. På den måten fortsetter boringen ved at man med en lett hånd pumper opp og ned med skaftet. Boret svirrer rundt begge veier. I eldre tider var borene skjeformet på tuppen, for å kunne skjære begge veier. Moderne bor har bare en skjæreretning. Etterpå fylles ornamentet med fargestoff.
Punktsirkler i storfebein.
2. Scrimshaw/kolrosing
Scrimshaw er et engelsk uttrykk for den typen bilder og ornamentikk som hvalfangere gjerne lagde på hvaltenner som de solgte som suvenirer. De tegnet ofte scener fra hvalfangsten som de graverte inn i tennene. Teknikken er å risse med en sylskarp kniv i en høyglanspolert overflate, for så å legge farge i strekene etterpå. Det går også an å prikke med en nål, for å oppnå skyggeeffekter. Jo tettere prikkene er, desto mørkere.
knivskaft i reinhorn med enkel scrimshaw.
På norsk kalles denne teknikken kolrosing, fordi man i gamle dager stort sett lagde blomsterornamenter, som man farget inn med kull etterpå. Rose eller rosing, handler om planter generelt, og ikke spesielt om roser. Akkurat som i ”rosemaling”. Man skjærer altså tynne streker i beinet så vidt ned i overflaten med tuppen av kniven. Kurvede linjer kan være ganske vrient å dra opp med en kniv, og det kan ofte være en fordel å bruke en gravørstikkel i stedet. Altså et verktøy som man skyver framfor seg. Hvis tuppen av din sylskarpe kniv brekker av, så har du en fin stikkel, helt til du sliper kniven din igjen.
Disse to typene ornamentikk krever at du fyller dem med et fargestoff, så mønsteret trer fram. Samene bruker disse teknikkene til sine utrolige geometriske mønstre, men tar det enda litt lenger, ved å skjære dypere, og skjære ut små trekantede biter, eller andre former. Det lar seg gjøre ganske enkelt i reingevir, for det er sånn sett det snilleste materiale å jobbe med. Og de fyller det inn med et fargestoff som framstilles av orebark. Barken fra svartor tygges, og gnis over beinet, til det har lagt seg i alle fordypninger. Det gir en nydelig rødbrun farge. Barken fra svartor smaker pyton. Den er helt forferdelig, så jeg rasper den heller opp med en grov fil, deretter koker jeg den, for så å blande den med bivoks løst i mye terpentin.
Ellers så sverger jeg til Generalsnus og fingerfett.
3. Linjeornamentikk.
Dette er en form for ornamentikk som kanskje ikke er brukt så mye helt for seg selv, men mer i sammenheng med andre typer, som kombinert med punktsirkler for eksempel. Den går ut på å lage linjer, rette og buede, som er kraftigere enn ved scrimshawkolrosing, og gjerne parallelle. Hvis man har risset opp en linje med knivspissen, kan man ved å sette knivspissen på tvers av linjeretningen, skrape et spor som blir dypere og større jo flere ganger man gjentar skrapingen. Hvis linjene blir kraftige nok trenger de ikke å farges inn, og resultatet blir mye mer voluminøst. En annen måte å lage slike linjer på er hvis man lager et lite meddrag. (illustrasjon). Med et sånt verktøy kan man bruke kanten av beinbiten som anlegg, og dra linjer som følger den kanten helt parallelt. Slike meddrag er lette å lage, og man kan lage en uendelighet av varianter. Denne teknikken krever heller ikke den superfine overflaten som du trenger hvis du skal anvende de ovennevnte teknikker.
Et meddrag er en liten trebit, eller liknende, med en kant på, og en liten spiss rett utenfor kanten. På bildet ser man et meddrag i horn, med en liten stålstift stukket igjennom. Dette har også en buet anleggskant, så det skal kunne følge kurver, og buede kanter.
4. Utskjæringer med kniv, eller treskjærerjern.
Dette er for de spesielt interesserte, og en utfordring. Bein lar seg altså forme på samme måten som tre gjør, men det er temmelig mye mer tidkrevende. Ikke bare fordi flisene man skjærer av er uhyre små, men også fordi det sløver verktøyet veldig fort, og man må kunne sette opp verktøyet ordentlig, for å kunne drive med det. Men hvis man tenker lurt, og kombinerer det med saging, så er det ikke umulig å få til flotte ting, selv for nybegynnere. Hvis man lager et ornament der alle omrissene er gjennombrutte og gjort med sag, mens utskjæringene handler om å runde kantene på disse, er det overkommelig, og jeg anbefaler alle å prøve.(ill. Se spenne med st.Georg-motiv.)
Spenne med forskjellige typer vikingetidsornamentikk skåret ut med kniv og treskjærerjern.
Finish og overflatebehandling.
Som regel ønsker man seg at finishen på den tingen man lager skal være så blank og fin som overhodet mulig. Høyglanspolert bein er veldig vakkert, og gjenstanden får med en gang et eksklusivt preg, hvis bare overflaten er blank nok. Her er noen råd og vink for å oppnå det. Hvis kniven din er ordentlig skarp, kan du skjære og skrape deg fram til en veldig blank overflate. Enhver kniv kan skrape i bein, men bare om den er kjempeskarp, får du en vakker overflate. En slik finish er jevngod med den det fineste sandpapir kan gi deg. Men hvis kniven bare er sånn passe skarp, må du etterpå gå videre med fint papir. Etter skraping kan du gå på med papir 600 eller 800, alt etter hvor god kniven var. Og så bare fortsetter du oppover i gradene. I en velutstyrt jernvarehandel har de i hvert fall papir opp til 2000. Knust pimpestein gir også en fin polering. Dette kan kombineres med det fine papiret. Det viktigste når man pusser, er å ikke være utålmodig, men gjøre seg helt ferdig med hvert papir. Det man gjør; er å pusse vekk alle striper etter det forrige papiret, med det nye, men hvis man gir seg for tidlig, og noen av stripene fra forrige papir står igjen, når man går over til et finere papir, vil de fortsette å være der. Det er derfor det er viktig å slipe seg trinnvis oppover, og helst ha så mange typer slipepapir som mulig. Helt tilslutt kan man runde av med å bruke et slikt poleringsverktøy som damer bruker til neglene sine. Det er en pinne med forskjellig poleringsgrader, som man får i parfymerier, det gir en fantastisk glans. Bein har ikke vondt av å utsettes for sollys, bare ikke veldig intenst, og over lang tid, da vil overflaten slites. Ellers så hjelper lyset til å holde beinet hvitt og fint. Noen setter beinet inn med ”Danish oil”, det har jeg selv ingen erfaring med.
I tidligere tider var det vanlig å bruke karslegras, eller skavgress, som det også heter, til å pusse ting med. Karslegras er en snelleplante som vokser på norske myrer. Den drar opp kisel fra bakken som sitter i stilken, og fungerer som sandpapir. Den ble mye brukt til å rengjøre kjørler med, men også til å polere.
Forslag til hva man kan lage av bein
Her følger en liste med forslag over gjenstander man kan lage av bein. På internett kan man finne fine illustrasjoner, så jeg vil anbefale å gå inn der og lete.
Spillebrikker: Sjakkbrikker, Backgammonbrikker, osv. Det finnes utallige eksempler på vakkert utformede brikker fra middelalderen.
Bokbeslag: Hvis man driver med bokinnbinding kan man lage flotte beslag på innbindingen, slik munkene gjorde på de illuminerte biblene i middelalderen.
Nåler: Nåler til å sy med, heklenåler, nålebindingsnåler, hårnåler, eller nåler til drakter. Indianere, inuitter, og alle mulige andre folkegrupper har lagd slike nåler. De finnes i en uendelighet av variasjoner.
Kam: Kammer har vært veldig vanlig å lage i bein, fordi beinet egner seg ypperlig til kammens beskaffenhet. Kammer kan være slike man grer håret med, eller slike man bruker til å sette opp håret i frisyrer med. Det er laget mange nydelige kammer i art noveau-stil rundt forrige århundreskifte, i elfenben.
Fiskekroker og harpunspisser: Helt fra steinalderen har det vært laget fangstredskaper i bein. Pilspisser er også en mulighet.
Stylus: Stylus er en skriveredskap som ble brukt for å skrive på vokstavler med, og den var gjerne lagd av bein. Den ligner en penn, og har en ganske skarp spiss i den ene enden, og en avrundet flate i andre enden, som ble brukt til å viske ut med.
Falsebein: Falsebeinet er den redskapen man bruker til å glatte ut papiret med når man driver med pappsløyd. Den ser ut omtrent som en brevkniv. Brevkniv er selvfølgelig også en mulighet.
Pren: Pren er en pinne med spiss som sjømenn bruker for å løse opp knuter med.
Skaft: Hvis man er glad i å lage kniver, er det gøy å prøve seg på beinskaft. Man kan også lage skaft til andre redskaper, som syl, ostehøvel, filer og rasper.
Redskaper til lærarbeid: Hvis man arbeider med lær, kan det være lurt å ha forskjellige verktøy av bein til å paute med, eller til å false kanter og lage streker. Beinets glatthet egner seg bra til dette.
Knapper: Knapper i bein er mye brukt. Enten kan man dreie dem, eller forme dem med fil og kniv.
Nålehus: Siden beinet er hult, lar det seg ganske enkelt gjøre å lage nålehus, eller andre små beholdere.
Fløyter: Helt fra steinalderen er det funnet fløyter lagd av beinpiper. Svanebein har vært brukt til tynne fløyter. Man trenger et stykke tre, eller voks til munnstykket, ellers er det nok med et bein med huller.
Skrin: Fra middelalderen finnes en del skrin som er laget av beinplater som er satt sammen til vegger, bunn og lokk. Dette krever metallbeslag.
Rustning: Hvis du er virkelig tålmodig kan du lage rustning, eller rustningsdeler av beinplater som settes sammen. Eller du kan hengsle sammen små plater til et helt belte.
Brikkevev: En brikkevev i beinplater, vil være veldig flott, beinets glatthet er igjen en fordel.
Dette er en liste over tradisjonelle gjenstander, som allerede finnes, og har vært lagd før, det er kanskje på tide å finne på nye bruksområder for beinet?
(Stor takk til lille Milo som tok bilder under arbeidet.)
Kunsten å gjøre snekring til en nytelse.
Snekring: Ingrid Gaarder Stigen
Tekst: Boni Wiik
Snekring er ofte noe man enten elsker eller hater. Det er som regel en nødvendighet,- man trenger å få bygget noe, og det må skje raskt og det må være billig,- men det behøver ikke være slik. Om man tar snekring på alvor vil man kanskje oppdage at snekring kan være en skjønn kunstart som ikke bare er en god opplevelse å gjennomføre, men som også kan være til stor glede gjennom kvaliteten i det arbeide man legger i det. Det ferdige produkt vil appellere til brukeren ved bruksverdien, men også intellektuelt ved at en kan se og føle hvordan snekkeren har brukt materialer og teknikker med innsikt, for å oppnå det beste resultat. Det å bruke eller betrakte en gjenstand som er godt snekret er en sann nytelse.
Det gjelder å holde fokus gjennom hele prosessen, og aldri glemme at hvert eneste lille trinn mot ferdigstillelse er like viktig og betydningsfullt. Klarer man det da er snekring en sann nytelse.
Mennesker er mennesker overalt og til alle tider. Når man graver i fortiden, som på et arkeologisk funnsted, finner man kanskje at vikinger ikke bare var vikinger som plyndret og herjet, men de var bønder, fiskere, kvinner, og barn. Og barn har alltid hatt leker, uansett hvor og når. Vi skal her lage en dukkeseng etter modell av en tysk dukkevogge fra 1300-tallet. Den er laget etter tidens idealer og hele konstruksjonen og utsmykningene på den er ren gotikk.
For å lage en slik vogge trenger man:
12mm tykke bjørkeplank
20x20mm bjørkelister
Grein eller stamme av lønn med litt sving i
Småbiter av Kristtorn eller annen hard tresort
Et stykke 4mm kryssfiner
Bor
Løvsag eller kontursag
Stemjern
Sag
Kniv
Dreiebenk hvis man ønsker det, men pluggene kan lages med kniv
Bivoks
I snekkerarbeider fra før renessansen ser man ofte at selve konstruksjonen, – sammenføyningen av de forskjellige trebiter,- med stolthet er vist fram og synliggjort. Man kan se hvordan den ene planken er festet i den neste, og hvordan tapper og plugger låser det hele. Og ofte er det gjort slik at sammenføyningene blir en del av ornamentikken, og av hele uttrykket til gjenstanden. Renessansesnekkerene, og de som kommer senere, gjør sitt ytterste for å skjule nettopp dette med fordekte sinkinger og listverk som ligger utenpå, eller finer som innkapsler alle konstruksjonens deler. Det er to forskjellige innfallsvinkler til det å skape en gjenstand, med hver sin sjarm. Vi skal se på den tidlige måten å gjøre det på. Den kan virke primitiv og forlede en til å tro at det er mindre dyktig håndverk, men det er snarere motsatt. For om du tør å vise all verden hvordan du har snekret noe sammen så må det være av ypperste kvalitet om det skal ha noen hensikt.
Vogga vår er en stolpekonstruksjon. Det vil si at i de fire hjørnene står en stolpe som veggene er festet til og disse står igjen på to meier som gjør at den kan rugges lett. Veggene er tappet inn i stolpene med gjennomgående ovale tapper som sitter i ovale hull, og i rett vinkel går en treplugg gjennom tappen og låser den fast i stolpen, samt at pluggen også går inn i endene på sidene som ligger bak, og forhindrer disse i å slå seg. Det er ikke brukt lim noe sted i denne konstruksjonen. Langsidene er forsynt med to tapper i hver ende og kortsidene har en tapp.
Det kan synes som lite, med kun en tapp i kortveggene, men de er jo støttet opp av pluggene ovenfor og nedenfor tappen. Det er alltid en fare for at planker i heltre vil kunne slå seg når de utsettes for forskjellige klimatiske forhold, derfor er denne metoden med å låse treet på mange punkter en veldig trygg sammenføyningsmetode. Regelen med at radiært skårede planker er mest stabile gjelder som alltid, og må være idealet om man ønsker rolige materialer.
Å lage stramme tapper i stramme tapphull er alltid en utfordring enten man lager firkantede tapper eller ovale tapper. Lager man firkantede tapper, som for så vidt er ganske enkelt, med sag eller stemjern, ja så er det større utfordring å lage hullet som denne skal sitte i. Det må stemmes ut med stemjern eller lokkbeitel, og kan være krevende når tapphullet skal synes fra utsiden. Det er fort gjort at treverket river ut, eller at åpningen blir for vid slik at det blir slark.
Og skal man lage rektangulære tapper med avrundede ender, altså ovale, så er det en smal sak å lage hullet, som gjøres rundt i endene ved å bore, men desto verre å lage endene på selve tappen, som da må skjæres runde med stemjern, eller dertil egnet treskjærerjern.
Det ser ut til at de to metoder er brukt om hverandre selv innenfor samme gjenstand i middelalderen. I vikingtid kan det se ut som de nokså konsekvent har etterstrebet å lage firkantede hull der disse var synlige. Men det er umulig å si noe sikkert om slikt ettersom det er så lite materiale bevart fra denne tiden.
Plugger
På denne vogga er det brukt dreide sylindriske plugger, som egentlig ikke har annen låsemulighet enn å låse ved friksjonen i en trang tilpassing. Det vanligste i eldre tider har vært koniske tilspikkede firkantede plugger som låser ved at hjørnene i firkanten skjærer seg inn i treverket i det runde hullet og sitter godt. De mest raffinerte plugger man kan finne er spikket slik at tverrsnittet utgjør en avlang rombeform der de lengste spissene i romben blir slått inn diagonalt i forhold til fibrene i trestykket de skal entre, slik at kreftene i trestykkets fibre bøyer kantene på pluggen og ikke bare låser ytterligere, men også danner et vakkert lite ornament.
Materialer
Det er viktig å bruke rett materiale til de forskjellige funksjonene delene skal ha for å få et best mulig resultat. Ved rett materialbruk kan man velge å gå ned på dimensjoner slik at delene blir lette og elegante. Hvis denne vogga skulle lages i furu måtte man kanskje doble bredder og tykkelser for å oppnå samme styrke.
I meiene er det her brukt lønn som er en hard og slitesterk tresort ettersom de skal tåle litt. De er også skåret ut av et emne hvor fibrene i treet følger samme fasong, for å få maksimal styrke. På den måten unngår man det som kalles avved. Det vil si at fibrene peker ut av siden av planken, slik man ofte opplever på masseproduserte kosteskaft og lignende, fordi fibrene ikke går i samme retning som skaftet, knekker de som ingenting med et diagonaltgående brudd. Lønn er også såpass likt bjørk av utseende, slik at det matcher resten av vogga som er laget av bjørk. Bjørka er passe hard til det meste og lett å bearbeide, og er homogen i strukturen med lite tegninger i veden som er en fordel når man skal skjære ornamentikk, eller som her, sage ornamentikk.
De små tappene som holder oppe bunnen i vogga er dreid i kristtorn, som er et ekstremt tettvokst og sterkt treverk, som passer ettersom dette er bitte små deler som skal tåle belastning. Brukbare materialer er overalt rundt oss og lett å få tak i hvis man følger med. Lønnetreet her ble rygget ned av en buss i Oslo, og kristtornen kommer fra en vedstabel i Mandal. Bjørka lå i en løe i Geiranger, og var kjøpt inn i 1926 av treskjæreren Einar Flydal. Det gir en ekstra positiv dimensjon til slikt arbeide å kunne resirkulere og ta i bruk verdifulle materialer som allerede finnes og som ellers går i ovnen eller på dynga. Finner man morsomme materialer er det lurt å tørke og oppbevare dem som halvkløyving. Det er et greit format for treet å tørke i, og man har muligheter senere til å få tykke stykker av tre å bruke, i stedet for å lage plank av det. Treverk trenger som regel ett år tørketid pr. tomme tykkelse
Ornamentikk
Ornamentikken på vogga er sagd ut med kontursag, det vil si en motorisert løvsag. Det vi finner her er typiske gotiske firpassformer, og spissbuevinduer.
Slik ornamentikk krever en viss stramhet, og må konstrueres med passer og linjal. Det er like greit å gjøre det direkte på arbeidsstykket.
Firpassform
Den gotiske firpassformen lages ved at man først konstruerer et kvadrat, for så å sette passerens stålspiss i kvadratets hjørner og slå like store sirkler der, som møter hverandre inn mot midten av kvadratet. Doble streker får man ved å utvide eller innsnevre passerens radius.
Sirkelformene rundt lages ved å slå sirkler fra kvadratets midtpunkt. Trepassform gjøres på samme måte, men med en likesidet trekant som utgangspunkt.
Den gotiske spissbue
Denne konstrueres ved først å tegne en linje fra punkt A til B. Deretter setter man passerens to ben i disse punktene og slår et sirkelslag opp fra B. Så gjør man det samme men lar passerens to ben bytte plass, og dermed møtes de to sirkelslag i punkt C midt over A og B. Vips: En gotisk spissbue!
Når ornamentikken er tegnet på, borer man huller i de felt som skal sages bort, slik at sagbladet kan tres igjennom arbeidsstykket.
Meiene med sine buer og stiliserte dyrehoder i endene sages også på kontursag.
Stolpenes utforming gjøres med kniv, og hakket som meiene skal felles inn i under stolpene lages med sag og stemjern, og meiene festes som alt annet med gjennomgående treplugger. Det er viktig å sjekke at alt er ferdig før man plugger det sammen. Når pluggene er slått inn, får man aldri vogga fra hverandre igjen.
Denne vogga ble til slutt overflatebehandlet med bivoks. Voksen påføres med en stiv pensel og smeltes inn i overflaten med hårtørrer. Deretter polerer man den opp med et stykke tøy.
Hadde denne vogga vært limt sammen med skjulte festeanordninger og simple materialer ville den vært temmelig trist og uinteressant. Men som den er nå med nydelig glød i treet og med vakre velformede sammenføyninger som er for vakker ornamentikk å regne, er den jammen en nytelse.
Jeg håper vogga kan være til inspirasjon for leserne, både de snekkerglade og de som synes snekring er skummelt. Fullstendig arbeidstegning kan man få ved å kontakte treskjererverksted@gmail.com . Nb: Dette er en dukkeseng, og de gjennombrutte ornamentene egne seg ikke på en vogge for barn, da det er mange små hull å sette fast fingre i.
Lykke til!
Hverdagen på verkstedet.
Fra midten av 1400-tallet til begynnelsen av 1500-tallet levde det to flinke herremenn i Sør- Tyskland som regnes som hovedrepresentanter for Sør-Tysk sen-gotisk treskjærerkunst: Tilman Riemenschneider og Veit Stoss. Begge to var dyktige skulptører med store verksteder, de var nærmest virtuoser til å skjære foldekast, og hadde mye patos og følelser i altertavlene sine, som var det dem skar mest av i og med at de levde i en verden hvor den katolske kirken hadde makten og pengene. Hovedforskjellen var at Riemenschneider ikke hadde malere og forgyllere i verkstedet sitt, og som du ser av bildene var nettopp det ganske essensielt for Stoss. Vil du vite mer om Riemenschneider; skjekk ut www.geisfus.blogspot.com. Stoss sine altertavler er enormt pompøse og storslagne, og stilen har i senere tid fått definisjonen «sen-gotisk barokk», noe man vel lett kan skjønne. Jeg har mest sansen for de små, umalte skulpturene hans, som ble veldig populære etter hvert som renessansen vokste fram, da Den Vanlige Mann begynte med å oppbevare kunst i sin egen stue. Men for all del, altertavlene er sannelig imponerende de også, og de bidro vel også til at Veit Stoss ble omtalt som «a miracle in wood».. 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.