Igår kom det innom ei dame fra Lillehammer med et par treski type Splitkein. De var ganske så utslitte, og bakerste 20cm på den ene skia var helt ubrukelige, så da lurte hu på om vi kunne fikse det på en eller aan flott måte. Vi sa at jo, vi kan skjøte på en bit, og håpe på det beste, men uten at vi kunne garantere noe. Spennende å prøve noe nytt! Vi satte i gang med å skjære av bakerste delen, men ikke mer enn den ytterste lamellen, for det var den vi skulle skifte. Vi skjøta med en bit av ask, for det var det skia var laga av, og da var det viktig å skjære både skrått på langs og på tvers for å få en fin skjøt!
Etter at området var flatt, kjørte vi på med utelim og tvinga på askebiten med en hel haug med tvinger!
Etter at skia så var ferdig limt, tok vi å sagde til askebiten og pussa og lagde renna under skia. Blei ganske så bra! men blir spennende å høre hva kunden sier!
Når man skal skjære presise og skarpe linjer, må man ha et godt grep om verktøyet, og en fast hånd. Der er Eirik Bryn fra Voss uovertruffen, og han har her skåret et skilt i furu, som skal henge på veggen utenpå det huset der Mandals sjømannsforening holder til. Foruten skriften, har han skåret to kompassroser med karveskurdteknikk.
Resultatet er et delikat og smakfullt skilt, hvor skiltets oppgave,-å formidle en beskjed-, ikke blir slått ihjel av for mye pynt og fjas. Vi tar på oss alle slags oppdrag, så hvis du ønkser noe, er det bare å ta kontakt med oss.
Skiltet under arbeid.Eirik maler ornamentikken.Skiltet ferdig malt.
I Osebergfunnet ble det funnet en oppspent brikkevev under arbeid, som del av gravgodset. Dette er tynne trebrikker i lønn som måler omtrent 4x4cm, og er ca 1mm tykke. Årsaken til at de er såpass små, og ikke minst veldig tynne, er nok rett og slett at for å kunne veve relativt store og kompliserte bånd trenger man veldig mange brikker, og derfor blir tykkelse viktig å minimere. Man kan lett la seg forbløffe av at det er hold nok i så små og tynne trebiter, som jo skal utsettes for endel belastning, men hemmeligheten ligger i hvordan de er laget.
Lønn er i utgangspunktet en hard tresort, og den lar seg forholdsvis lett kløyve i margstålene, altså speilkløyves som det kalles. Margstrålene er små kanaler i treet som frakter vann fra midten av stammen og ut til yta i treet. De vokser i rette linjer radiært i stokken, og fungerer på den måten som svakheter i trestrukturen som veden kan kløyves langs. Ser man inn i enden på en stokk som har margstråler vil de vises som lyse tynne streker. I lønn sitter disse så tett at ved å kløyve i hver en av disse vil man få et emne på en millimeter, som jo er tykkelsen på disse brikkene. Brikkene blir derfor kantskårne og har en utrolig styrke. Problemet er at det er veldig vanskelig å kløyvd ut biter som er noe særlig bredere enn 4 cm, og jeg regner derfor det som årsaken til at disse brikkene har endt opp med disse målene. Det er jo et poeng under vevingen av brikkene er like store. Hvis man vil prøve dette er det viktig å finne et stykke tre som er så rettvokst som mulig, ellers blir brikkene propellformet. De fleste trær vrir seg mens de vokser, men det finnes allikevel trær med temmelig rettvokst ved ihvertfall i noen faser av deres liv.
Furua for eksempel er vanligvis venstrevridd i ungdommen, deretter nokså rettvokst, før den høyrevrir seg igjen i alderdommen.
Brikkeveving sliter veldig på garnet, når man vrir brikkene fram og tilbake under arbeidet, men allikevel viser brikkene fra Oseberg ikke tegn på å ha blitt spesielt pusset eller polert i hullene eller kantene, men jeg går utifra at vikingtidens garn var robust. Jeg har laget hundrevis av slike brikker, og den erfaring jeg har høstet fra det arbeidet er at det er håpløst å masseprodusere slike. Hver og en brikke har sine helt spesielle behov og trenger å finjusteres og pleies. Hvis ikke ender man opp med en haug av brikker som ikke fungerer optimalt når man skal bruke dem.
(Tekst, foto, og duppedingser: Boni Wiik)
Her matcher trestrukturen i den originale brikken, med strukturen i den nyutkløyvde lønnebiten.
Kløyveredskaper for å kløyve ut tynne plater i tre.
Vi lager brikkevevbrikker for salg, Ta kontakt på treskjererverksted@gmail.com eller tlf: 930 95 470
Njård er en 8 meter tegnet av Johan Anker i 1917, og som i de senere år har gjennomgått en omfattende restaurering ved Sollerudstranda kystkultursenter. Til denne båten ble det i fjor skåret en ny rorkult i mahogni. Rorkultens utforming er basert på utseende til rorkulten som befinner seg på ”Sira”, som er Kong Olavs gamle 8 meter, som nå Kong Harald eier og bruker.
Rorkultens stamme er skåret som en snodd spiral, mens håndtaket er forsynt med liten tauverksbord i den ene enden, og en tyrkerknop i den andre.
Utfordringen med å skjære tauverk og knuter ligger i å få skjæringa til å se ut som ekte tau slik det framstår når det bukter seg inn og ut gjennom stramme løkker, og ikke minst å få kordeller som liksom forsvinner inn ett sted, til liksom å komme ut igjen et annet sted så naturlig som mulig. For det er jo ikke en knute man skjærer, det er en klump med tre som på best mulig vis skal gi illusjonen av å være tau. Det er her som i andre oppgaver hvor man skal imitere virkeligheten, at det lønner seg å ha modeller å se etter. Rorkulten er skåret ut av ett stykke tre, med en naturlig kurve i trefibrene, som følger buen i rorkulten, for å oppnå mest mulig styrke.
I høst fikk vi en forespørsel fra ei bergensk vikingentusiast, om vi kunne lage et vikingtelt. Vi blei tent på ideen, og Boni sendte avgårde forslag om to forskjellige teltversjoner med vindskier fra oseberg-teltene. En «billig-versjon» og en «luksus-versjon». Den billige versjonen hadde bare skjæring på en side av vindskien, mens den luksuriøse versjonen hadde tosidet skjæring og håndskrapte profiler. Kunden valgte det luksuriøse teltet, noe vi var veldig happy for!
Hodene fra teltvindskiene på et av teltene fra Oseberg-funnet
Da vi kom tilbake fra juleferien etter nyttår var første prosjekt vikingteltet!
Vi blei enige om at vi skulle ta det som et samarbeidsprosjekt og gjøre det så effektivt som vi bare kunne.
Det hele starta med at vi måtte ta mål av teltduken som kunden hadde sendt hit, for vi skulle nemlig lage teltet så det passet til duken, noe som krevde litt ekstra måling og tilpassing.
Da målene var tatt og noen sømmer sprettet opp for å få ting riktig, bar det ut for å hente materialer.
Vi valgte å bruke furu, da det er det vi hadde tilgjengelig, og furua er absolutt sterk nok til å lages telt av. Det er også enkelt å skjære i furu, så om det var en kvist eller to midt i skjæringa var det ikke verdens undergang.
Plankene ble først høvla i dimensjonshøvelen, for så å bli høvlet for hånd til ellipseform.
Etter plankene var høvlet i dimensjonshøvelen laget vi en «dummy» for å finne riktig form på vindskiene. Det ble endel prøving og feiling og plasseringer av hoder her og der før vi til slutt kom fram til en form vi syns hadde en flott spenst og var delikat for øya å se på.
Så var det å sage ut formen på båndsaga, holde seg litt utafor streken, og etterpå høvle formen perfekt med sjøver etterpå. Dummyen blei god, så da la vi den bare på plankene vi hadde gjort klare, og tegnet rundt og sagde ut formen på båndsaga og hodene med stikksaga.
Det var 16 sider med profiler som skulle skrapes, fire på kvar vindski, så det var litt av et arbeid! Men vi fant ut av ved litt skyttel-skraping med to stk, gikk det ganske fort å skrape ferdig en profil!Etter at profilene var skrapt skulle hodene skjæres.Boni og Even skar først en side hver, sånn at vi andre kunne ha noe å gå etter. Ingrid, Eirik, Asbjørn og undertegnede tok på seg jobben med å skjære ut resten av hodene. Det blei et lite hull i effektiviteten da hodene blei skjært, i og med at vi skjærer i forskjellig fart.
Det må sies at vi brukte alle fire hodene, så vi skar alle forskjelliger hoder, noe som var gøy!
Det er forholdsvis enkel skjæring på dissa hodene, bare fasing langs kanten, litt nedsenking rundt tunga og nedstikki rundt øynene. Alle strekene/linjene er først skjært med klauvjønn(geisfuss/geitefot for de av dere som ikke er fra gudbrandsdalen), for så å blitt stikki ned med et 2er-jern etterpå for å oppnå skarpe bunner.Når skjæringa var gjort, var det tid for boring av hull til rundstokkene.
Rundstokkene hadde vi laget av to stk plank som var limt sammen flask-mot-flask, deretter høvla åttekanta i dimensjonshøvelen, og tilslutt håndhøvlet runde. Tapp og tapphull blei det også laget i hver ende.
Vi bestemte lengder og merket av på vindskiene hvor det skulle bores. Så forsvant vi opp til søylebormaskinen og brukte et sagbor til å bore hull. Det viste seg at vi hadde merket av feil på den ene vindskia, så vi lagde i all hast en helt ny vindski på en dag! Saging, høvling, skraping og skjæring gikk kjempefort siden vi hadde gjort det åtte og seksten ganger fra før.Når hulla var riktig plassert måtte vi finne ut hvor bredt teltet skulle være, sånn at vi kunne lage tversover-plankene. Vi lagde først en dummy med de måla vi hadde finni fra teltduken, men så fort at teltet da blei gruelig lite! Vi tok kontakt med kunden, og da fikk vi beskjed om å lage det så stort som mulig, heldigvis!
Tversoverplanker ble sagd ut, høvlet elliptiske og skrapt profiler på. Vi valgte å ha noen ispinne-lignende tversovere med nedsynk i midten, med tanke på at man skulle kunne gå inn og ut av teltet uten å snuble hver gang!
Så blei tversover’ne boret, og teltet satt sammen for å se an.
Teltet blei helt vidunderlig!Etter at teltet var tatt ned igjen, måtte vi behandle det. Vi laget en blanding med like store deler av rå linolje, kokt linolje og terpentin. Satte inn teltet to ganger.
Det oppsatte teltet, med litt for liten duk etter bestemmelsen om å gjøre teltet større:
Som dere ser, et helt utrolig rått telt, skikkelig lekkert å se på! En sann fryd for øyet!Are E.
Da jeg var i Trondheim en tur, for en stund siden, så jeg en vakker liten sak på Vitenskapsmuseet, som jeg ikke siden har klart å få ut av tankene. ”Skjekrok” sto det på veggen ved siden av den lille pinnen, og det gjorde meg ikke mindre interessert, for jeg hadde ingen anelse om hva i all verden en skjekrok var. Men den møysommelig utskårede lille flisen, var så forseggjort, og hadde en så tydelig bestemt utforming at det ikke var noen tvil om at dette var en høyst spesialisert liten redskap. Den var laget av et tynt stykke tre, bare få millimeter tykt, og mest sannsynlig i sin helhet skåret ut med en skarp kniv. I den ene enden var den forsynt med et ørlite dyrehode, som fungerte som skaft, mens den i andre enden hadde noen krokformede anordninger som nok henspeilte på navnet skjekrok, tenkte jeg. Over hele gjenstanden var det skåret et mønster i en form for nettskjæring. Da jeg senere tok kontakt med museet, fikk jeg opplyst at den var funnet i Kjøpmannsgaten, og at den nok var fra tidsrommet 1175 til 1250.
Nesten alle voksne damer jeg har snakket med, har med største selvfølge kunnet fortelle meg hva en skjekrok brukes til. Det er en veveredskap til å fiske opp noen tråder som skal trekkes gjennom noen løkker av noen andre tråder osv osv… Men man må nok ha vevet litt for å begripe slikt. Jeg syntes gjenstanden var så flott at jeg ville prøve å lage en slik fritt etter slik jeg husker den.
Utgangspunktet er en tynn flis av en hard eller seig tresort. Harde tresorter som vil kunne passe fint er lønn, bøk, rogn, kristtorn, eller buksbom, som i eksempelet. Seige tresorter som kunne passe bra er barlind og einer. De viktigste egenskapene til emnet må være at det har nok spenst til ikke å knekke, selv om det er tynt, og at det er mulig å gjøre det helt glatt og fint, så ikke trådene i veven henger seg opp i fliser og kanter på vevskjeen.
Omrisset på skjekroken kan spikkes ut med en kniv, files og raspes, eller sages ut med løvsag (kontursag) .
Så skrapes skjekroken glatt med en sylskarp kniv. Mora snekkerkniv er utmerket til formålet. Den er billig, fåes i enhver jernvareforretning, og har kjempebra stål i eggen. Myke runde former er det man skal etterstrebe i det tynne trestykket. (Hvorfor en ikke må bruke sandpapir her, er fordi man etterpå skal skjære i overflaten med kniven, og den sløves av kornene fra pussepapiret.)
Rundt kanten løper det en konturlinje som risses inn med kniven. For det beste resultat risser man fra to sider i et V-snitt. Det er viktig at kniven er skarp til alle operasjonene i prosessen, så det er lurt å ta en tur på strykereima ofte.
Tilslutt kommer nettskjæringa. Da drar man bare opp linjer med knivspissen- i dette tilfellet doble linjer i kryss, og når det er gjort over det hele, bruker man simpelthen spissen på kniven til å vippe ut hjørnene i de små rutene som har oppstått i rutemønsteret.
Det finnes uendelig mange varianter av slik nettskjæring, som består av å først trekke opp et rutenett med kniven, for så å vippe ut hjørner i forskjellige kombinasjoner, men det kunne kanskje bli et eget kapittel en annen gang.
Voila! Vær så god ! Skjekroken er ferdig!
Skjekroken skrapes rund og glatt med kniv.Konturlinjen skjæres med kniv.Nettskjæring ferdig.
I et treskjærerverksted foregår det mye forskjellig. Her har vi kopiert en engelsk trådsnelle fra middelalderen i barlind. Snellen er 12cm lang og 2cm bred på det bredeste.
Rammen ferdig skåret og behandlet med renset parafin. Materiale: svartor
Billedramme
Av Boni Wiik
Jeg ble spurt om å lage en billedramme av den typen som man har på pianoet med bilder av familie, og begynte å tenke, hvordan skal det se ut, det som rammer inn bilder av det kjæreste vi har, nemlig hverandre…?
Når man går rundt i katolske kirker, og kikker i alle de små sidekapeller som ofte er der, ser man nydelige og påkostede små altere som inneholder relikvier av helgener som betyr mye for de troende, og man kan se hvordan de har gjort sitt ytterste for å presentere disse kjære eiendelene på den beste måte. Sånn burde en slik ramme se ut! Med snirklete utskjæringer, groteske masker, løveføtter, pomp og prakt, så den fremstår som et lite alter.
Denne rammen er ikke kopi av noe som eksisterer, men snarere et produkt av de bilder som oppstår i hodet når man lukker øynene og tenker at man vandrer rundt i en sval kirke i en liten landsby syd i verden.
Å komponere en gjenstand man skal lage er som komponere andre ting – en middag for eksempel. For at komposisjonen skal bli god må man sette sammen elementer til en helhet som framstår som gjennomtenkt og spennende. Litt søtt, litt surt, noe stort og bløtt og noe lite og hardt. En komposisjon skal få deg til å stoppe opp litt, og rette oppmerksomheten mot den en liten stund, og forhåpentligvis få en liten opplevelse. Poteter er godt, men man kan ikke ha bare poteter til middag, og skal man komponere en interessant treskjæring, må man legge inn akkurat så mye variasjon at betrakteren får lyst til å ta gjenstanden i nærmere øyesyn en liten stund. Jeg vil oppfordre til at man tegner selv, for da blir skapeprosessen en enda rikere opplevelse, ved å lage noe som ennå ikke fins i verden, men hvis noen ønsker tegning av rammen som her blir beskrevet, kan man skrive til treskjererverksted@gmail.com.
Emne.
Emne til denne rammen burde lages av rettvokst løvtre, med lite tegninger i veden, og med en viss hardhet. Her er brukt svartor som er ganske myk, men bjørk, lønn, bøk, rogn, og kristtorn vil gjøre nytten. Ettersom hele rammen skjæres ut av et nokså bredt stykke tre, kan det være lurt å sette sammen planken av flere små lameller for å forhindre at den slår seg. Man er aldri helt trygg, men er planken, eller lamellene, mest mulig radiært skåret ut av stokken, kan man føle seg betraktelig tryggere. Og tørt virke er selvfølgelig helt nødvendig. Jeg anbefaler å lime tegningen rett på emnet med et tynt lag trelim, slik slipper man den uungåelige forskyvningen av linjer som oppstår om man bruker, matpapir eller blåpapir. Linjene er viktige, spesielt omrissene som etterpå skal sages ut.
Hvis du må lime sammen deler til emne som har fargeforskjeller eller varierende struktur, så ikke lim i hytt og pine, men etterstreb symmetri eller andre virkninger som viser at det ligger en tanke bak det.
Saging og fresing.
Mens planken er hel og firkantet, borer man huller for sagbladet der det skal være gjennombrytninger, og sager alle disse ut med en kontursag. Kontursagen er et av de viktigste verktøy i et treskjærerverksted, men som med alt annet utstyr så gjelder det å ha en god utgave. Det er totalt bortkastet å kjøpe en billigvariant. Hullet som er selve omrammingen av bildet sages også ut nå.
Det neste som så må gjøres er å frese falsen på baksiden, som glasset og bildet skal ligge an mot. Det er for at fresen skal ha en stor trygg flate å stå på at man ikke sager ut de ytre konturene før etter at fresingen er gjort. Dernest freser man vekk treverket på forsiden mellom ornamentikken og det store hullet til bildet i ønsket dybde. Dette kan selvsagt gjøres for hånd, men her er fresens rolle i første omgang å sette an en jevn dybde, framfor å fjerne treverket som skal bort. Når man omsider skal sage ut den ytre konturen, er det viktig å huske å sette igjen noen strategisk plasserte ”broer”. Det vil si å la det stå igjen klosser her og der som gjør at du kan spenne emnet hardt fast mens du jobber på det. Det er ofte når man ser på intrikate kunstverk at man kan lure på hvordan de har klart å hogge ut tynne tynne ting som stikker ut i lufta, og svaret er som regel at de har bevart ”broer” som har støttet opp ting mens de arbeidet, og som kunstnerne har fjernet helt til slutt. Når alt dette er gjort begynner moroa- selve treskjæringen.
Her freses falsen på baksiden ut.
Skjæringen.
Det første man må gjøre nå er å stikke ned omrisset på all ornamentikken. Det vil si å skjære kantene loddrett ned mot bunnen, slik at både det utsagde omrisset, og det nedstukne er helt klart og tydelig, og presist. Nitti grader rett ned. Ikke innover og ikke utover. Hvis nedstikkingen går innover eller utover, vil man, i det øyeblikk man begynner å forme overflaten, miste de riktige linjene, og formene blir feil. Man legger jernene rett utenfor streken på tegningen, slik at streken blir stående igjen på papiret på toppen. I omrissetegningen ligger så å si all den informasjon du trenger videre for å forme riktig. Alle steder der bladformer eller kroppsdeler eller hva nå, danner omrisset kan man bare dra disse linjene inn igjen, og opp på formen etter hvert som man skjærer seg nedover i treverket.
Dette gjelder på todimensjonale utskjæringer slik som denne. Selv om man former mye nedover i dybden er det fortsatt en todimensjonal skjæring. Det har med hvilke synsaspekter den er ment for å gjøre. Den er ment å sees forfra, liksom bildet, og i det øyeblikk betrakteren beveger seg rundt gjenstanden, vil illusjonen briste, og han eller hun vil oppleve at den er avgrenset og har en forside, sider, og en bakside. En tredimensjonal treskjæring derimot har flere synsaspekter, og er ment å oppleves fra alle kanter. Den har kun en side, og det er utsiden. Men for slik skjæring gjelder andre prinsipper og fremgangsmåter.
Konturene på utskjæringen stikkes loddrett ned mot bunnen.Skal man skjære rette linjer, spenner man opp en rettvinklet planke som anlegg, og drar et stemjern sidelengs langs anlegget.
Så begynner formingen.
Fra nå av er tegningen som ligger pålimt oppå overflødig, og hele overflaten skal omsider skjæres bort, sånn at ingenting tilslutt er flatt slik som overflaten på planken. Det kan være lurt å danne seg ett visst bilde av hva som er de høyeste punktene, og hva som er de laveste, og prøve å tenke ut rekkefølgen på alle i mellom for å finne ut sånn cirka hvor ting skal være. Det som nå følger er grovformingen, og den er veldig viktig. Ofte kan treskjærere bli redde for å miste oversikten, og begynner å forme detaljer helt i overflaten, der tegningen er, men resultatet blir da en håpløs flat og livløs skjæring, derfor må man grovforme tingene først. Grave seg ned der det skal være dypt, og vri og vende på formene til de henger sammen slik som på tegningen, men også nedover i treet. Ingen detaljer på dette stadiet. Detaljene kommer senere.
Av og til kan man lure på hvorfor man arbeider i tre? Et så gjenstridig materiale, med motved og medved, endeved og kvist og jeg vet ikke hva, av ting som gjør livet vanskelig, for det er treet som er sjefen og som alltid bestemmer hva du skal få lov til å gjøre med det, men jo mer venn du blir med treet, jo mer tillater det deg å gjøre.
Detaljene tegnes på igjen etter grovforming.
Ferdig skåret.
Når det gjelder utsmykningene på denne rammen så er det en herlig blanding av amorfe menneskelige kroppsdeler blandet med planter, kruller, dyrekropper og arkitektoniske elementer som listverk og spir, og skal man sette en merkelapp på hva det er, så må det vel kunne kalles en form for nyrenessanse. I renessansen var det vanlig å blande ulike elementer på denne måten, og fra den epoken finnes det mange spennende kunstverk. Hvordan ting glir over i hverandre er viktig for det som er nevnt tidligere om at komposisjonen skal være spennende. Betrakteren må prøve å ordne de inntrykk han eller hun får, og blir nærmest tvunget til å måtte følge elementene etter hvert som de glir over i hverandre og danner helheten. Her er valgt morske gamle menn, som er atskillig enklere å skjære enn for eksempel vakre unge kvinner. Konturen på den ene morske mannens kropp kommer ut av hans ene øre, mens en annens hode vokser ut av en spiral som kommer fra en plantestilk.
Rent teknisk handler det om å få ting til å flyte godt inn i hverandre, og å gi inntrykk av en sammenheng, og alt dette gjøres i grovformingen. Når flyten er god og skjæringen er nogenlunde ren og pen, kan man begynne med finskjæring.
Finskjæring
Det er nå ansikter trer fram, og bladranker finner sin endelige plass. Her handler det om å legge ting i ulike nivåer slik at de forskjellige delene finner sin rette plass. I et ansikt for eksempel, er det nesen som stikker lengst fram, eller pannen eventuelt, hvis ansiktet lener seg litt nedover. Øynene kommer i et nivå litt lavere enn pannen, mens kinnbena kommer ørlitegrann lavere enn dem igjen. Ser man et ansikt i profil er det midten av ansiktet som står mest ut, det vil si neserygg, midten av pannen og midten av munnparti pluss hake, og sånn sett kan man som en start brekke begge sidene av ansiktet i en jevn bue ned fra denne midtlinjen. Akantusblader ser mest levende ut hvis man lar overflaten på dem bukte seg i en kombinasjon av konkave og konvekse flater som stråler ut fra stilken, og ender i bladflikene. Så til og begynne med skjærer man flater i forskjellige vinkler som man etterpå forsyner med de nødvendige konkave hulkiler, og de konvekse flater. Det vil bli for omfattende å gå inn på alle tekniske små detaljer innen skjæringen, som faser på kanter av blader, underskjæringer, øyelokk og så videre, men jeg håper bildene kan være til hjelp, og så finnes det kurs og utdanningsmuligheter for dem som måtte ønske det. Denne rammen ble behandlet med renset parafin til slutt for å gi treet glød, og for at skjæringen skulle komme tydeligere fram. For å støtte den opp, slik at den står litt på skrå, ble undersiden av løveføttene skråskåret, og en trehengsel i bjørk og kristtorn, ble gjort som en festeanordning for støttepinnen bak.
Verktøy. Det er i hovedsak brukt ni forskjellige jern på denne rammen, samt fres, kontursag, bor, dreiebenk og en spiss og sylskarp tollekniv. Man må ikke ha uendelig mye verktøy for å få til noe, det handler mest om hvordan man bruker det. Den er skåret ut av en planke, samt det dreide spiret som er satt på etterpå. Håper dette kan virke som inspirasjon for andre som er glad i å skjære i tre. Hvis man tenker litt på hvorfor man arbeider med slikt er det gjerne to likeverdige grunner: Den ene er at noen skal ha den ferdige gjenstanden etterpå, og bli glad i den, og ønske å ta vare på den, og den andre at prosessen med å lage den er så givende for håndverkeren at vedkommende har en stor opplevelse ved å lage den. Og disse henger sammen. Jo mer håndverkeren koser seg underveis, desto vakrere blir gjenstanden, og jo vakrere den blir, desto lengre vil folk ønske å ta vare på den. Man kan si at ved å lage en gjenstand for hånd, besjeler man den på en måte som en masseprodusert maskinelt framstilt gjenstand aldri kan oppnå, det er en form for magi…
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.