Kjære alle dere som leter på internett etter mønster til treskjæring.
Det er ikke så mye der ute å finne av mønstre som man kan printe ut, og sette igang å skjære. Det burde sikkert være det, og jeg har mange ganger vært inne på tanken å bare rett og slett legge ut tegninger. Men det har seg slik at det er som regel en god del arbeid med å lage en bra tegning. Og de fleste som gjør det, vil gjerne beholde copyrighten på det arbeidet, slik at de kan få betalt for det. Eller de føler at det er deres åndsverk og vil ikke at andre skal tukle med det. -Forståelige ting begge deler. Selv blir jeg bare beæret om noen vil bruke en tegning jeg har laget, og synes det er stas, men problemet er jo for oss som lever av dette, eller er ansatt for å gjøre det, at vi kan ikke gi bort arbeidet vårt i hytt og pine. Men hvis man kommer på kurs, eller hospiterer på verkstedet, så pleier man å få drøssevis av tegninger, hos oss, men det må liksom etableres en kontakt først. Så hvis du ønsker å komme inn i treskjærerverdenen, så er du hjertelig velkommen til å besøke oss, for kortere eller lengre perioder. Vi har ukeskurs, mange ukerskurs , og vi syr sammen spesialopplegg når det trengs. Man kan komme til oss og få rettledning og tilgang på verksted for å lage helt spesielle møbler, eller arbeide med helt spesielle stilarter, lære å slipe, ja hva som helst innenfor treskjæreruniverset. De fleste som er innom får seg en opplevelse for livet, og de og vi har som regel masse glede av hverandre og knytter uslitelige kontaktbånd. Hvis man gløder og brenner for håndverk, er det ingenting som er så deilig som å møte likesinnede.
Ta kontakt på post@hjerleid.no eller treskjererverksted@gmail.com
Njål er for tiden den eneste lærlingen på verkstedet, og må jobbe for fire personer minst. Men det går bra, han er blid, lærevillig, og har en stor arbeidskapasitet. I tillegg har vi Gro som fungerer som fjernlærling.
Njål og en cassone som han, Even og Ingrid gjorde. (Foto: Boni Wiik)
Njål arbeider for tiden på Draken Harald Hårfagre med utskjæringer på halen.
Nå er vi tilbake for fullt. Etter en hektisk kurssesong, og ferieavvikling er vi tilbake til hverdagen her på verkstedet.
Njål har begynt som lærling her, Are og Asbjørn er ferdige, og Eirik kommer vel etterhvert.
Even skjærer listverk til en renessansecassone. (Foto: Boni Wiik)Boni skjærer deler til en basunengel. (Foto: Boni Wiik)Ingrid skjærer ramme til et kulturprisdiplom. (Foto: Boni Wiik)
På Handverksskolen på Dovre kan man ta ett skoleår med treskjæring. Der får man grundig innføring i forskjellige teknikker, materialkunnskap, verktøykunnskap, tegning og stillære. Og mange forstår etter dette året at treskjæring er spennende, og kan da søke lærlingeplass, for å fullføre utdannelsen fram til svennebrev. De kan da enten finne en læreplass hos en treskjærer et eller annet sted i landet, eller komme til oss på treskjerarverkstaden her på Hjerleid.
Her kommer en liten presentasjon av ting som har blitt laget av elever på førsteåret på Handverksskolen.
Kjenge skåret av Eirik Bryn fra Voss.
Akantusklokke i bjørk skåret av Kjell Arne Schancke fra RørosPostkassefront i furu skåret av Marlene Riksvold Horge.Veggur i lind og mahogni skåret av Jon Ole Steig fra Sør Fron.Cassone under arbeid i bjørk og lind av Marlene Riksvold Horge.Peispuster i lind, mahogni,messing, og lær, av Ragnhild Borgen Hauge fra FåvangFjær skåret i bjørk av Harald Bye fra Vestby.Cognackjenge i flammebjørk skåret av Eirik Bryn fra VossSkrinlokk i bjørk med ornamentikk fra Osebergskipet skåret av Geir Dalene fra Porsgrunn.
Madonnahode i lind skåret av Geir Dalene fra Porsgrunn.
Dyrehode skåret i furu av Maria Tonette Andreasen fra Tromsø.Ullkurv skåret i bjørk av Rune Ødegården fra Vinstra.
Her vil det bli lagt ut flere bilder etterhvert som elevene skjærer morsomme ting.
Handverksskolen kan også ta inn voksne elever fra hele norden.
Bruskbarokkansikt i lind skåret av Harald Bye fra Vestby.
Bostkast er et lite hengeskap som hører hjemme i den klassiske innredningen av bolighus av den Akershusiske type, og er ofte å se i hus i Gudbrandsdalen. Skapet har ikke dør, men et hull i fronten hvor man putter inn kam og andre toalettsaker. Under skapet er en stang til å henge håndkle på. Navnet bostkast refererer nok til «bost» som er børste, og «kast» som er navn på hengeskap, ihvertfall i noen tyske dialekter,(jeg har også sett det brukt på engelsk). Her er eksempler på to utgaver som har blitt laget her på verkstedet de seneste årene.
Dette er et bostkast laget etter kundens egne skisser. Det skulle brukes på et moderne baderom, og er derfor laget i svartor, som tåler godt fuktighetssvingninger. Bostkastet er laget av lærling Jon Ole Steig fra Sør Fron.Luksuriøst bostkast.
Dette er et bostkast i kirsebær, med florentinsk intarsia hentet fra Domen i Firenze, innfelt langs kanten. Den originale intarsiaen er laget av Maianobrødrene på 1400-tallet. Den er satt sammen av små biter av eik, mahogni, lønn og bjørk som tilsammen illuderer et snodd bånd. Kollen og skjegget er skåret i lind, etter franske renessanseakantuser fra 1500-tallet. På fronten rundt åpningen er det gjennombrutt dekor av små fleur-de-lis ornamenter. Håndklestanga er i bjørk med messingholker og skåret som snodd tauverk. Det er gøy å leke seg med tradisjoner, slik som det er gjort her. Et svært tradisjonelt norsk bondeskap, med utsmykninger fra helt andre tradisjoner. Da skapet ble utstilt på Hjerleidutstillinga i 2007, vakte det både begeistring og grenseløs harme. De som laget skapet var Ragnhild Borgen Hauge, Rune Ødegården, Harald Bye, Roald Sorken, Og Boni Wiik.
Cassone betyr kiste, eller stor kiste på italiensk, i motsetning til cassetta som betyr liten kiste, og brukes gjerne om brudekister. Cassone var elevoppgave her ved Handverksskolen for to år siden, og Eirik Bryn lagde denne som er avbildet. Han tok utgangspunkt i en florentinsk 1500-talls cassone, men forandret løveføttene, og skar bukkehoder på toppen av akantusvoluttene på sidene av fronten.
Fra midten av 1400-tallet til begynnelsen av 1500-tallet levde det to flinke herremenn i Sør- Tyskland som regnes som hovedrepresentanter for Sør-Tysk sen-gotisk treskjærerkunst: Tilman Riemenschneider og Veit Stoss. Begge to var dyktige skulptører med store verksteder, de var nærmest virtuoser til å skjære foldekast, og hadde mye patos og følelser i altertavlene sine, som var det dem skar mest av i og med at de levde i en verden hvor den katolske kirken hadde makten og pengene. Hovedforskjellen var at Riemenschneider ikke hadde malere og forgyllere i verkstedet sitt, og som du ser av bildene var nettopp det ganske essensielt for Stoss. Vil du vite mer om Riemenschneider; skjekk ut www.geisfus.blogspot.com. Stoss sine altertavler er enormt pompøse og storslagne, og stilen har i senere tid fått definisjonen «sen-gotisk barokk», noe man vel lett kan skjønne. Jeg har mest sansen for de små, umalte skulpturene hans, som ble veldig populære etter hvert som renessansen vokste fram, da Den Vanlige Mann begynte med å oppbevare kunst i sin egen stue. Men for all del, altertavlene er sannelig imponerende de også, og de bidro vel også til at Veit Stoss ble omtalt som «a miracle in wood»..
Rammen ferdig skåret og behandlet med renset parafin. Materiale: svartor
Billedramme
Av Boni Wiik
Jeg ble spurt om å lage en billedramme av den typen som man har på pianoet med bilder av familie, og begynte å tenke, hvordan skal det se ut, det som rammer inn bilder av det kjæreste vi har, nemlig hverandre…?
Når man går rundt i katolske kirker, og kikker i alle de små sidekapeller som ofte er der, ser man nydelige og påkostede små altere som inneholder relikvier av helgener som betyr mye for de troende, og man kan se hvordan de har gjort sitt ytterste for å presentere disse kjære eiendelene på den beste måte. Sånn burde en slik ramme se ut! Med snirklete utskjæringer, groteske masker, løveføtter, pomp og prakt, så den fremstår som et lite alter.
Denne rammen er ikke kopi av noe som eksisterer, men snarere et produkt av de bilder som oppstår i hodet når man lukker øynene og tenker at man vandrer rundt i en sval kirke i en liten landsby syd i verden.
Å komponere en gjenstand man skal lage er som komponere andre ting – en middag for eksempel. For at komposisjonen skal bli god må man sette sammen elementer til en helhet som framstår som gjennomtenkt og spennende. Litt søtt, litt surt, noe stort og bløtt og noe lite og hardt. En komposisjon skal få deg til å stoppe opp litt, og rette oppmerksomheten mot den en liten stund, og forhåpentligvis få en liten opplevelse. Poteter er godt, men man kan ikke ha bare poteter til middag, og skal man komponere en interessant treskjæring, må man legge inn akkurat så mye variasjon at betrakteren får lyst til å ta gjenstanden i nærmere øyesyn en liten stund. Jeg vil oppfordre til at man tegner selv, for da blir skapeprosessen en enda rikere opplevelse, ved å lage noe som ennå ikke fins i verden, men hvis noen ønsker tegning av rammen som her blir beskrevet, kan man skrive til treskjererverksted@gmail.com.
Emne.
Emne til denne rammen burde lages av rettvokst løvtre, med lite tegninger i veden, og med en viss hardhet. Her er brukt svartor som er ganske myk, men bjørk, lønn, bøk, rogn, og kristtorn vil gjøre nytten. Ettersom hele rammen skjæres ut av et nokså bredt stykke tre, kan det være lurt å sette sammen planken av flere små lameller for å forhindre at den slår seg. Man er aldri helt trygg, men er planken, eller lamellene, mest mulig radiært skåret ut av stokken, kan man føle seg betraktelig tryggere. Og tørt virke er selvfølgelig helt nødvendig. Jeg anbefaler å lime tegningen rett på emnet med et tynt lag trelim, slik slipper man den uungåelige forskyvningen av linjer som oppstår om man bruker, matpapir eller blåpapir. Linjene er viktige, spesielt omrissene som etterpå skal sages ut.
Hvis du må lime sammen deler til emne som har fargeforskjeller eller varierende struktur, så ikke lim i hytt og pine, men etterstreb symmetri eller andre virkninger som viser at det ligger en tanke bak det.
Saging og fresing.
Mens planken er hel og firkantet, borer man huller for sagbladet der det skal være gjennombrytninger, og sager alle disse ut med en kontursag. Kontursagen er et av de viktigste verktøy i et treskjærerverksted, men som med alt annet utstyr så gjelder det å ha en god utgave. Det er totalt bortkastet å kjøpe en billigvariant. Hullet som er selve omrammingen av bildet sages også ut nå.
Det neste som så må gjøres er å frese falsen på baksiden, som glasset og bildet skal ligge an mot. Det er for at fresen skal ha en stor trygg flate å stå på at man ikke sager ut de ytre konturene før etter at fresingen er gjort. Dernest freser man vekk treverket på forsiden mellom ornamentikken og det store hullet til bildet i ønsket dybde. Dette kan selvsagt gjøres for hånd, men her er fresens rolle i første omgang å sette an en jevn dybde, framfor å fjerne treverket som skal bort. Når man omsider skal sage ut den ytre konturen, er det viktig å huske å sette igjen noen strategisk plasserte ”broer”. Det vil si å la det stå igjen klosser her og der som gjør at du kan spenne emnet hardt fast mens du jobber på det. Det er ofte når man ser på intrikate kunstverk at man kan lure på hvordan de har klart å hogge ut tynne tynne ting som stikker ut i lufta, og svaret er som regel at de har bevart ”broer” som har støttet opp ting mens de arbeidet, og som kunstnerne har fjernet helt til slutt. Når alt dette er gjort begynner moroa- selve treskjæringen.
Her freses falsen på baksiden ut.
Skjæringen.
Det første man må gjøre nå er å stikke ned omrisset på all ornamentikken. Det vil si å skjære kantene loddrett ned mot bunnen, slik at både det utsagde omrisset, og det nedstukne er helt klart og tydelig, og presist. Nitti grader rett ned. Ikke innover og ikke utover. Hvis nedstikkingen går innover eller utover, vil man, i det øyeblikk man begynner å forme overflaten, miste de riktige linjene, og formene blir feil. Man legger jernene rett utenfor streken på tegningen, slik at streken blir stående igjen på papiret på toppen. I omrissetegningen ligger så å si all den informasjon du trenger videre for å forme riktig. Alle steder der bladformer eller kroppsdeler eller hva nå, danner omrisset kan man bare dra disse linjene inn igjen, og opp på formen etter hvert som man skjærer seg nedover i treverket.
Dette gjelder på todimensjonale utskjæringer slik som denne. Selv om man former mye nedover i dybden er det fortsatt en todimensjonal skjæring. Det har med hvilke synsaspekter den er ment for å gjøre. Den er ment å sees forfra, liksom bildet, og i det øyeblikk betrakteren beveger seg rundt gjenstanden, vil illusjonen briste, og han eller hun vil oppleve at den er avgrenset og har en forside, sider, og en bakside. En tredimensjonal treskjæring derimot har flere synsaspekter, og er ment å oppleves fra alle kanter. Den har kun en side, og det er utsiden. Men for slik skjæring gjelder andre prinsipper og fremgangsmåter.
Konturene på utskjæringen stikkes loddrett ned mot bunnen.Skal man skjære rette linjer, spenner man opp en rettvinklet planke som anlegg, og drar et stemjern sidelengs langs anlegget.
Så begynner formingen.
Fra nå av er tegningen som ligger pålimt oppå overflødig, og hele overflaten skal omsider skjæres bort, sånn at ingenting tilslutt er flatt slik som overflaten på planken. Det kan være lurt å danne seg ett visst bilde av hva som er de høyeste punktene, og hva som er de laveste, og prøve å tenke ut rekkefølgen på alle i mellom for å finne ut sånn cirka hvor ting skal være. Det som nå følger er grovformingen, og den er veldig viktig. Ofte kan treskjærere bli redde for å miste oversikten, og begynner å forme detaljer helt i overflaten, der tegningen er, men resultatet blir da en håpløs flat og livløs skjæring, derfor må man grovforme tingene først. Grave seg ned der det skal være dypt, og vri og vende på formene til de henger sammen slik som på tegningen, men også nedover i treet. Ingen detaljer på dette stadiet. Detaljene kommer senere.
Av og til kan man lure på hvorfor man arbeider i tre? Et så gjenstridig materiale, med motved og medved, endeved og kvist og jeg vet ikke hva, av ting som gjør livet vanskelig, for det er treet som er sjefen og som alltid bestemmer hva du skal få lov til å gjøre med det, men jo mer venn du blir med treet, jo mer tillater det deg å gjøre.
Detaljene tegnes på igjen etter grovforming.
Ferdig skåret.
Når det gjelder utsmykningene på denne rammen så er det en herlig blanding av amorfe menneskelige kroppsdeler blandet med planter, kruller, dyrekropper og arkitektoniske elementer som listverk og spir, og skal man sette en merkelapp på hva det er, så må det vel kunne kalles en form for nyrenessanse. I renessansen var det vanlig å blande ulike elementer på denne måten, og fra den epoken finnes det mange spennende kunstverk. Hvordan ting glir over i hverandre er viktig for det som er nevnt tidligere om at komposisjonen skal være spennende. Betrakteren må prøve å ordne de inntrykk han eller hun får, og blir nærmest tvunget til å måtte følge elementene etter hvert som de glir over i hverandre og danner helheten. Her er valgt morske gamle menn, som er atskillig enklere å skjære enn for eksempel vakre unge kvinner. Konturen på den ene morske mannens kropp kommer ut av hans ene øre, mens en annens hode vokser ut av en spiral som kommer fra en plantestilk.
Rent teknisk handler det om å få ting til å flyte godt inn i hverandre, og å gi inntrykk av en sammenheng, og alt dette gjøres i grovformingen. Når flyten er god og skjæringen er nogenlunde ren og pen, kan man begynne med finskjæring.
Finskjæring
Det er nå ansikter trer fram, og bladranker finner sin endelige plass. Her handler det om å legge ting i ulike nivåer slik at de forskjellige delene finner sin rette plass. I et ansikt for eksempel, er det nesen som stikker lengst fram, eller pannen eventuelt, hvis ansiktet lener seg litt nedover. Øynene kommer i et nivå litt lavere enn pannen, mens kinnbena kommer ørlitegrann lavere enn dem igjen. Ser man et ansikt i profil er det midten av ansiktet som står mest ut, det vil si neserygg, midten av pannen og midten av munnparti pluss hake, og sånn sett kan man som en start brekke begge sidene av ansiktet i en jevn bue ned fra denne midtlinjen. Akantusblader ser mest levende ut hvis man lar overflaten på dem bukte seg i en kombinasjon av konkave og konvekse flater som stråler ut fra stilken, og ender i bladflikene. Så til og begynne med skjærer man flater i forskjellige vinkler som man etterpå forsyner med de nødvendige konkave hulkiler, og de konvekse flater. Det vil bli for omfattende å gå inn på alle tekniske små detaljer innen skjæringen, som faser på kanter av blader, underskjæringer, øyelokk og så videre, men jeg håper bildene kan være til hjelp, og så finnes det kurs og utdanningsmuligheter for dem som måtte ønske det. Denne rammen ble behandlet med renset parafin til slutt for å gi treet glød, og for at skjæringen skulle komme tydeligere fram. For å støtte den opp, slik at den står litt på skrå, ble undersiden av løveføttene skråskåret, og en trehengsel i bjørk og kristtorn, ble gjort som en festeanordning for støttepinnen bak.
Verktøy. Det er i hovedsak brukt ni forskjellige jern på denne rammen, samt fres, kontursag, bor, dreiebenk og en spiss og sylskarp tollekniv. Man må ikke ha uendelig mye verktøy for å få til noe, det handler mest om hvordan man bruker det. Den er skåret ut av en planke, samt det dreide spiret som er satt på etterpå. Håper dette kan virke som inspirasjon for andre som er glad i å skjære i tre. Hvis man tenker litt på hvorfor man arbeider med slikt er det gjerne to likeverdige grunner: Den ene er at noen skal ha den ferdige gjenstanden etterpå, og bli glad i den, og ønske å ta vare på den, og den andre at prosessen med å lage den er så givende for håndverkeren at vedkommende har en stor opplevelse ved å lage den. Og disse henger sammen. Jo mer håndverkeren koser seg underveis, desto vakrere blir gjenstanden, og jo vakrere den blir, desto lengre vil folk ønske å ta vare på den. Man kan si at ved å lage en gjenstand for hånd, besjeler man den på en måte som en masseprodusert maskinelt framstilt gjenstand aldri kan oppnå, det er en form for magi…
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.