Jeg har nevnt det før, men sier det igjen, når det skjer lite på bloggen, så er det ikke fordi vi ikke driver med noe spennende, men snarere tvert imot, fordi vi ikke har tid til å fortelle om det. Tidligere lovte jeg at dette året ville handle mye om gotikken. og det har det gjort. Njål er snart ferdig med en nydelig kopi av Spydebergmadonnaen, men den regner jeg med at vil bli grundig omtalt senere. Ellers har Boni jobbet med Mære madonnaen, og Karina lager et nydelig lite eterisk prosesjonskors i lønn.

Vi har gjort en liten grindvev, etter middelalderveven som er funnet på Bryggen i Bergen, som er fra 1300-tallet. Her i en litt forenklet utgave, og for første gang har vi gjort den i tre. Originalen er i bein. Denne veven har jo etterhvert blitt populær, og vi lager den gjerne flere ganger om det ønskes. Treutgaven blir naturligvis billigere enn den i bein. ( Foto: Boni Wiik) Replica of the beautiful little loom found at «Bryggen i Bergen», from the 14th century. This replica is made in boxwood (Which is cheaper than bone) But the original is made from elk antler.

Ingerid har gjort mange praktfulle karveskurd stykker i det siste. Skrin, ostefjøler, billedrammer, postkasser, kjenger etc. Og hun har også blitt en ettertraktet kursholder. Ta kontakt og du vil vite mer om kursene hennes. treskjererverksted@gmail.com

Ingerid has become something of a chip carving expert, and has done lots of nice items lately. pictureframes, boxes, «kjenger», cheeseboards, etc.

Karina her med  prosesjonskorset til Ormøy kirke. Det vakre nette korset blir gjort i lønn, og skal males etterpå. Lønn er et meget sterkt materiale, som muligjør de tynne og minutsiøse detaljene. «Livets tre» motivet, blir her selve hovedbestanddelen i korset, og prydet med dragehodeurt-blomster, som er en spesialitet på Ormøya.  (Foto: Boni Wiik) Sløy gotikk!!!Karina is working on a procession cross for «Ormøy» church, which is a neo gothic timber church from  late 19th century. she is carving it from maple which is a very strong material, that gives her the freedom of making tiny details and a very thin «structure» for the cross. The «tree of life» motif is the essential here, blooming with dragon head plant -flowers, which is a specialty from the island «Ormøya», in the Oslo fjord.

Vi må ikke glemme vikingbøttene til Njål. Han lagga sammen et par bøtter som skulle gis bort under vikingfestivalen i York.  Smedene  våre smidde hanker. (Foto: Boni Wiik) We must not forget the viking buckets that Njål made. They were to be given as presents from Norway, to the York viking festival this year.

Boni har stått endel uker på Vitenskapsmuseet i Trondheim og kopiert Mæremadonnaen. Det er en 1200-talls madonna, som befinner seg i samlingen, men som menigheten ønsker en kopi av. Originalen har levd et langt liv, og ting har skjedd  med henne opp igjennom historien, forandringer, tilføyelse etc, så arbeidet er en form for kopiering kombinert med rekonstruksjon, for å få kopien nær opp til slik hun var tenkt da hun var ny…  (Foto: Boni Wiik)

Underveis i kopieringsarbeidet.  (Foto: Boni Wiik)

Damen ikke lenge før hun skal polykromeres…..(Foto: Boni Wiik) Boni has been working in the scientific museum in Trondheim for weeks, reconstructing a early gothic madonna from Mære.

Ingerid har også lekt seg med å skjære bruskbarokk, for øvelsens skyld.     (Foto: Boni Wiik) Ingerid is having fun carving what we in Norway call «cartlidge baroque»

Og vi jobber stadig med å utvikle teknikkene for å lage de beste brikkevevbrikkene a la Osebergfunnet… Dette kommer det en fyldig artikkel om snart, i «Norsk Husflid» We are still perfectioning the tecniques involved in making tablets, for tablet weaving,  as the ones found in the Oseberg grave.

Njål kom akkurat hjem fra siste innspurt før Erlend Leirdals utstilling på Galleri Ramm i Oslo, som åpner på torsdag denne uka, og vi  andre har vært på studietur til Stockholm.

Er det rart vi trives som treskjærere?

Et lite hjertesukk: Det er ikke enkelt å få seg en treskjærerutdannelse i Norge. For å bli treskjærer må man gjennomgå en læretid, og ta svennebrev. Den gjengse oppfatning blant treskjærere, og de som påstår at de lever av treskjæring, er at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det. Jeg vil snu det på hodet, og si: jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å drive et godt treskjærerverksted uten lærlinger. Jeg vil minne om at brorparten av det du ser av arbeider her på denne bloggen er gjort av lærlinger. Det er klart at lærlinger  ikke kan settes til alle mulige jobber, før de kanskje er nesten ferdige med læretiden, men det er så mye fantastisk de kan få til, om man vil at det skal skje og legger til rette for det. Å ha en gjeng unge ambisiøse, flinke og kreative folk jobbende på samme sted, er en kjemperessurs! Alle har noen spesialiteter, alle bidrar med det de kan, og på den måten har man alltid arbeid som passer til der den enkelte lærling er i hans eller hennes utvikling, og alle nyter godt av hverandres inspirasjon. I Treskjerarverkstaden har vi tatt på oss den oppgaven som alle treskjærere i Norge skulle ha gjort sammen, vi vil lære fra oss, lære videre det vi selv har lært, for å holde faget i hevd. Vi lever av kommersielle oppdrag. Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse. Men jeg kan ikke fri meg fra å drømme om at de andre treskjærerne i Norge, ville brette opp armene og si: «Jeg skal hjelpe til, jeg skal lære videre det jeg selv var så heldig å lære da jeg var ung», På den måten tror jeg faget vil blomstre enda mer, og ikke bare her på vårt lille verksted.

Vi er et levende verksted i vår tid. vi arbeider med det som ønskes av kunder i vår tid. Nitti prosent av dette, kanskje mer,  ligger utenfor læreplanen som «de gamle» har satt opp, og som vi må forholde oss til. Så i tillegg til å klare oss økonomisk gjennom å arbeide med det som vår tids treskjærere kan leve av, så må vi bruke tiden på å øve på det som «de gamle» mener at er «treskjærerfaget». Ting som er umoderne, som ingen kunde ønsker, som vi aldri får i oppdrag å lage. Det er litt dumt. Jeg tror ikke skomakerne må lage knappestøvler a la 18 80, eller at rørleggerne må lære å legge rør slik de gjorde det på 1700- tallet. Så hvorfor må det da være slik i treskjærerfaget?

Læretiden er knapp nok som den er- 2 år. Den burde vært 7 år, og på den tiden er det ønsket at man skal læres opp i ting du med stor sannsynlighet ikke kan leve av senere som treskjærer. Hva er tanken bak det? Nei, det er forunderlig.

Har du svar på dette, eller meninger, kan de sendes til treskjererverksted@gmail.com så vil de bli lagt til her………

Eller bare bruk kommentarfeltet så klart

Her kommer et innspill fra Notodden:

Til treskjærerverkstaden:

Her kommer det mine tanker og refleksjoner rundt innslaget på bloggen. Jeg har mye på hjertet og støtter dere gjerne. Jeg skriver noen kommentarer til diverse utsagn. Dere kan herje med teksten min som dere vil. Lykke til med å finne lærlingplasser til de som gjerne vil og gehør hos svennenemden.

Ulrike

Treskjærerverkstaden: ”…at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det…”

Jeg har full forståelse for treskjærere som må jobbe hardt og mye for å kunne overleve av yrket. Men som i de fleste andre områder i samtiden er det krav om fornying og forandring. Håndverkeren som vil ha et levebrød er nødt til å utvikle seg – komme ut av sin egen komfortsone. Å utdanne en lærling kunne jo vært en mulighet for dette. Roger Säljö som er en svensk sosiolog har utviklet teorien om ”sosiokulturell læring”. Denne teorien bygger videre på Lev Vygotsky´s proksimale utviklingssone (se lenger nede). Den sosiokulturelle læringsteorien går ut på at et menneske utvikler sine fysiske og kognitive ferdigheter i samhandling med andre individer. Säljo mener at bare i samhandlingen med andre kan man komme utover sin egen proksimale utviklingssone, det vil si over sine egne grenser.

Hva hadde vært enklere (og billigere) for en treskjærerbedrift, enn å ha en lærling å samhandle med? Håndverksyrker vil jeg, i hvert fall når det dreier seg om små- og verneverdige fag, betegne som ganske ensomme. Det er sjeldent at et faglig interessert og dannet mennesket stikker hodet inn på treskjærerens verksted – da blir det lite faglig diskusjon. Kunne man ikke tenke om de ”dumme spørsmålene” og ”rare” feil som en lærling i blant produserer, som en utmerket kilde til refleksjon over eget praksis? Snur jeg på min egen setning så finnes det ingen ”dumme” spørsmål og dermed mye nytte i å ha lærlinger rundt seg.

Treskjærerverkstaden: ”Læreplanen som ”de gamle” har satt opp…

Læreplanen må endre seg og har endret seg alltid. Tradisjonelle håndverksyrker har aldri vært statisk men under dynamisk utvikling. Er ikke akkurat denne dynamiske utvikling det fascinerende og givende med å utføre håndverks?

Richard Sennet bruker begrepet ”lukkede kunnskaps-systemer” for virksomhetsområder der man ikke setter i gang arbeidet før man har avklart mål, framgangsmåter og ønsket resultat –  Sennet beskriver disse lukkede kunnskaps-systemer som: av kort varighet. (Richard Sennet: Håndværkeren). Men i situasjoner som omhandler mennesker og læring er det ikke mulig å forutsi/forutbestemme alt.

Har man et ønske om å ”verne” et håndverksyrke som treskjæring så må det være mulig for forandring. Å åpne seg er godt og vondt og man må  tørre å ta sjanser og inngå kompromisser. Bare for å gi et eksempel fra keramikerens verksted: i antikken skjedde en radikal forandring av pottemakeryrket: dreieskiven ble oppfunnet. Riktignok brukte man en slave som ”motor” for å få sving på en plate som lå på en pinne, men med tiden utviklet seg dreieskiven til den vi har i dag – og ikke kunne være foruten. Tror vi at alle tradisjonelle keramikere skrek denne gangen: ”hurra til dreieskiveteknikken” ?

Når jeg tenker på treskjæreryrket så var sikkert oppgangssagen, avretteren og cnc-fresemaskinen en graverende utvikling. I den tiden vi lever nå, omgitt av automatproduserte og individløse produkter setter mer og mer mennesker pris på noe som er håndlaget. Et individuell produkt med sjarm. Ja og hvor kommer denne sjarmen fra? Etter min mening kommer den nedopp fra små avvik fra ”normen”. Håndverkeren står ikke like mye i fokus som en kunstner når han/hun produserer og selger et verk men en etterlater små spor på objektet som utgjør forskjellen til et masseprodusert produkt.

Om trekjærerlærlinger skal kunne skjære nesten perfekte kopier av ”de gamles” tolkning av stil, f.e. Gudbrandsdalakantus, så blir det vanskelig – kanskje umulig å videreutvikle stilen. Som jeg oppfattet det stilmessige og håndverksmessige kravene til treskjærer-svenne-nemda så minner det meg om maskinprodusert (masse-) vare.

Den proksimale utviklingssonen (av Lev Vygotsky)

Det som ligger i området mellom det en elev kan klare på egenhånd, og det eleven ikke kan greie, selv med hjelp, kaller Vygotsky den proksimale utviklingssonen. Denne inneholder alt det eleven kan greie med hjelp fra andre. I området mellom hva eleven greier på egenhånd, og hva den ikke greier, er voksne eller personer som kan mer enn barnet selv, en form for medierende hjelper. Etter å ha blitt veiledet tilstrekkelig vil barnet til slutt greie tingene på egenhånd, og har flyttet grensene for hva det kan klare alene. Den pedagogiske utfordringen ligger i å utnytte utviklingssonen ved å stimulere barnet til å arbeide aktivt sammen med andre, og å gi hjelp og støtte på barnets vaklende vei mot å klare oppgaven på egen hånd».

«Pædagogiken må orientere sig mod morgendagen i barnets udvikling og vende sig bort fra gårsdagen. Først da vil den kunne vække de udviklingsprocesser til live, som ligger i den nærmeste udviklings zone», skriver Vygotsky i boken Tenkning og språk. (Kilde: Wikipedia)

Selv om Vygotskys ord lyder litt gammeldags og skriver om ”barnet”, så passer det utmerket i vår tid og til lærling – mester – forholdet. Hvis en elev med interesse for tradisjonelt håndverk ikke får lærlingplass med en kunnskaps- og erfaringsrik person som veileder, så har lærlingen heller ikke sjanse til å utvikle – verken seg selv eller tradisjonshåndverket.

Treskjærerverkstaden: ”Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse”

Å ha et krav hengende over seg er tungt, men realitet. Om disse treskjærerlærlinger består svenneprøven og ønsker å jobbe selvstendig, så kommer de å ha akkurat samme krav hengende over seg. Jobber man selvstendig så kommer man til å ha tidspress, leveringstider og kundens oppfølgingsbehov. Lærlinger kommer til å bli spart, for en del av det såkalte ”praksissjokket” når de kommer ut i arbeidslivet. Og som du/dere sier stimulerer dette, kanskje de finner enklere, raskere og smartere løsninger på tradisjonelle arbeidsmåter.

Jeg ønsker meg at både treskjærernemden og treskjærerbedriftene skal tenke seg om. Det kan hende at treskjæring var på sin høydepunkt for 40 år siden og den tiden ønsker vi oss alle gjerne tilbake. Men det samme tenker vi om fiolinbyggekunsten fra Antonio Stradivari. Han hadde to sønner som jobbet hardt og sammen med sin far – men verken sønnene eller vi i dag, klarer å etterligne klangen i Stradivari´s fioliner. Vi må la treskjæringens glanstid være der den var og se sammen med våre lærlinger framover.

Ulrike Niederberger