Kategoriarkiv: til salgs

Sprangvev

middelalder, Oseberg, til salgs, Ukategorisert, viking

I våres lagde vi noen sprangvever til Middelaldermarked på Hamar. Det er kopier av en sprangvev fra osebergfunnet.
Sprangmetoden kjennes helt tilbake til bronsealderen, og det blei blant annet finni et hårnet i et eikekistefunn fra Borum Eshøi, vest for Århus.

Utklipp fra Osebergfundet bind II:
<< Denne teknik maa nærmes betegnes som en slags fletning. Den bestaar i en sammenslunigning av traader og er forsaavidt beslegtet med knipling. Arbeidet utføres paa følgende maate. I en ramme utspændes lodret paraleltløpende traader som rendingen i en væv. Rammen kan være en enkelt træramme (f. eks. en gammel vindusramme) som støttes mot gulvet eller den sittende arbeiderskes knær. Eller den kan staa selvstændig ved at være forsynt med en fot saaledes som den her her avbildede sprangramme i dr. STØRENS samling i Meldalen.
Traadene som er sammenhængende, fæstes gjerne kun ved at lægges om en horisontal, i rammen utspændt traad oventil og en tilsvarende traad nedentil. Arbeidet utføres ved efter bestemte regler som gir forskjellige  mønstre at slynge traadene om haanden. Man arbeider  oventil nærmest den øvre vandrette traad fra den ene side over de utspændte traaders hele bredde, til den anden side, gaar dernæst tilbake over hele bredden o.s.v. og arbeider sig saaledes for hver gang længer nedover. Efter en eller flere omganger slaaes fletningen sammen med en pinde, der maa være længer end arbeidet er bredt til. Man faar den samme fletning nedentil paa traadene som oventil. Nedentil blir en eller flere ounger efteer sammenslagningen liggende forat fletningen under arbeidet ikke skal rakne op. Eftersom traadene slynges sammen, strammes de. Avstanden mellem den øvre og den nedre vandrette traad maa derfor under arbeidet kunne forminskes. Dette kan opnaaes ved at de plugger eller stifter, hvortil den ene av de to vandrette traader er fæstet, kan stilles ind i forskjellige huller i rammeværket.  Naar arbeidet er fuldført, klippes de traader hvormed fletningen er utført av paa midten og fæstes ved at bindes sammen ved knuter. De løse traadender kan benyttes til haandklæsprang. Som det bil forstaaes, faar man to helt identiske stykker et øvre og et nedre. Er det gjort en feil i det øvre, gjenfindes samme feil i det nedre stykke.( Sl. Fataburen 1915 s. 18 fig. 9.)  >>

Det endelige resultatet! (Foto: Are Eeg)

Treskjæring.

handverksskolen, hospitering på verkstedet., kirkekunst, kurs i treskjæring, middelalder, Skulptur, spørsmål, til salgs

Lyst til å bli treskjærer?

Har du lyst til å kjenne følelsen av at et sylskarpt jern skjærer seg gjennom treverk og bryter vekk flis slik at du med stor presisjon kan forme uttrykksfulle øyne, eller luftige englevinger, kroppers bevegelse under tekstiler, eller frodige planteranker som bukter og vrir seg, ut og inn i endeløse ornamenter? Har du lyst å forskjønne verden med vakre gjenstander til høytid og til hverdags, og har du lyst til å lære deg å beherske verktøy og material, slik at du kan uttrykke akkurat det du ønsker i tre, bein, horn og andre skjærbare materialer?

Foto: Boni Wiik

Treskjæring er i praksis et håndverksfag, dvs. for å lære faget tar man en håndverksutdannelse lik innen andre håndverk. Man gjennomgår en tid som lærling og når denne er over, avlegger man en svenneprøve, og man er da profesjonell treskjærer.

Under opplæringen får man grundig innføring i de teknikker man må beherske for å kunne arbeide som treskjærer, og man får også god kjennskap til materialer og verktøy. Men dette er også et fag som skiller seg ut fra andre håndverksfag ved at det ligger nært opp til det vi i dag kaller kunstneriske fag. Man er også nødt til å lære seg å bli kunstner, -men gjennom håndverksmåten å lære det. Det er et vanskelig fag å lære seg, men betyr det at det ikke passer for alle? Det er mange som i møte med imponerende treskjæring sier, ”nei det kunne jeg aldri fått til, jeg er altfor utålmodig”, men jeg tror selv det å være utålmodig er en styrke innen et slikt fag. Det gjør deg bevisst i problemløsning underveis i arbeidet, og gjør deg rustet til å gyve løs på store kompliserte oppgaver. Variasjonen innen faget er så stor at du vil møte på nye problemer som må løses på nye måter hele tiden, og det er i seg selv veldig tilfredsstillende.

Det eneste som trengs for å bli en god treskjærer er at du må elske faget. Og det er ikke vanskelig å lære seg. Du må elske duften av terpentin og nyhøvlede bord, du må elske å se hvordan former og materialer kan forskjønne en gjenstand, og du må elske genialiteten i århundrer gammel kunnskap om spesialredskaper som kan hjelpe deg å forme akkurat det du vil. Og du må elske skjønnhet. For det er det som er treskjærerens virkeområde. Det er ikke alltid vi oppnår den i alle arbeider, men det er den vi streber etter hele tiden, det er den som er målet.

Men det er også noe annet som skiller treskjæring litt fra andre fag, og det er at bruken av håndverktøy er så viktig i arbeidet, og også i det ferdige produktet. Det er selve essensen i faget. Den «besjeling» som treskjæreren gir gjenstanden han lager er den som gjør gjenstanden interessant. Det ligger litt åndsverk i det.  Håndverket i treskjæring er altså det viktigste. Hvis du leier en fyr for å komme å grave ut for den nye garasjen du skal bygge, håper du for guds skyld at han har med seg en maskin, men om du bestiller et skap fra en treskjærer, vil du at han på død og liv ikke skal bruke masse maskiner, men gjøre mest mulig for hånd. Et pussig paradoks.

Som treskjærer lærer man mye om nærliggende fag. Treskjæreren med sin unike evne til å forme tre, ved siden av evnen til å bygge og konstruere i dette materiale kan gjøre ting som ikke andre trearbeidere kan få til. Og det er vanlig at treskjæreren samarbeider med møbelsnekkere, tømrere, båtbyggere, instrumentmakere og andre håndverkere.

Treskjerarverkstaden kan i utgangspunktet ta inn lærlinger uten bakgrunn fra faget, men det er selvsagt en fordel om man har erfaring innen snekring eller en eller annen type formgiving, men det er ikke absolutt nødvendig. Vanligvis anbefaler vi et år ved Handverksskolen på treskjæring, men som sagt, er det ikke nødvendigvis det som gjør deg til en god treskjærer. Engasjementet teller mest. Læretiden justeres etter bakgrunnen. Har man bakgrunn fra snekring, dreiing, tømring, instrumentmaking, båtbygging, tegning, etc er treskjæring en ypperlig videreutdanning, men det kan også være et springbrett for senere å bli noe av dette, eller kunstner, billedhugger osv.

Ta kontakt hvis du føler du muligens har en treskjærer i magen.

treskjererverksted@gmail.com

Tlf: 930 95 470

Førjul på Dovre.

handverksskolen, kurs i treskjæring, Skulptur, til salgs

Tæla går to meter ned i bakken. Vannet blir borte på gård etter gård bortover her i bygda. Studentene på Handverksskolen driver med skulpturoppgaven sin, mens Anneli, Asbjørn og Ingrid forbereder julemessa på Andgard til helgen. Ute er det minus 28 for øyeblikket, inne pluss ni.

Vidar er klassens Messerschmidt.

Karina og Njål skjærer hoder...

 

 

Nisseverksted i treskjerarverkstaden.

Rokokko.

Fra arkivet:Tidligere arbeider., interiør, Møbler, Rokokko, til salgs

«Kan vi ikke bare lage noe stort sammen, når vi først skal arbeide med rokokko… En diger speilramme for eksempel….»
Sa Even en dag for noen år siden, og alle lærlingene tente på ideen.
Det er det som er flott med miljøet rundt Handverksskolen og senter for bygdekultur på Dovre, å være omgitt av masse begavede og engasjerte folk, da kan man få til litt av hvert.

Rokokkoramme

Ramma er i lind og forgylt.  For å rekke det på den avsatte tiden ble det skiftarbeid hele døgnet.

rokokkospeil
Speilglasset er laget på gamlemåten med hvitt bladgull.

Emner til treskjæring.

akantus, kurs i treskjæring, spørsmål, til salgs
Emne som var påbegynt i 1948, og ble fullført i 2008.

 Å svare på hva som er et godt treskjæreremne er ikke enkelt. Man kan stort sett skjære i hva som helst, men det kommer an på verktøyet, og hva man skal skjære. De fleste tresorter en nogenlunde greie å skjære i, så lenge emnet er godt, selv gran kan være nydelig hvis man skal skjære noe smått i en skikkelig tettvokst grein for eksempel.  Ofte når man velger emne er det også andre ting som spiller inn. Skal man lage noe som skal være ute, eller til sjøs, eller på andre måter utsettes for mye fukt, vær og vind, må man velge en tresort som tåler det godt. Det kan være eik, teak, mahogni, barlind eller furu. Eika og teaken er knallharde, mens furua er myk, barlinden er seig, og mahognien er sprø. Alle gjør de nytten i forhold til påkjenningene de skal tåle, men har altså hver for seg helt andre egenskaper i tillegg.

 Hvis man tar for seg furua som jo er et yndet materiale til treskjæring i Norge, så kan man litt overfladisk si at det man ønsker er rettvokst virke med temmelig  jevn årringsbredde. Idealet er som regel feit furu med skikkelig tette åringer, men det gjør den også hard, og det er ikke alltid man ønsker det heller. Men altså rettvokst, og helst radiært skåret. Slik at man får det man kaller «stående årringer» i emnet. Det gjør at formingen av treet blir jevn og homogen enten man skjærer dypt ned i emnet eller skjærer i overflaten. Flask derimot er vanskeligere å skjære i, nettopp fordi den blir det motsatte, ujevn og lite homogen i strukturen. I tillegg får man en uheldig estetisk følge av å skjære i flask, fordi årringene vil danne mønstre i treet som ikke følger det mønsteret du skjærer ut, og det du lager kan rett og slett bli utydelig og vanskelig å se på grunn av dette.  Den andre klare fordelen med stående årringer er at emnet blir optimalt stabilt. Det muligjør også sammensetting av flere små lameller, uten at det synes nevneverdig, så fremt man er nøye med å plassere yta og margen hensiktsmessig. Ettersom vi holder mye kurs, har vi ofte bestillinger på treskjæreremner, både med ferdig utsaget ornamentikk, og rene «fjøler» som er tatt ut riktig av stokken og limt sammen til gode emner. Folk bestiller også emner til klokkekasser, kister, og andre møbler og da får de alle delene ferdig lagd, enten i flatpakke eller også sammensatt klart til å skjæres på.

Toppen av en fjøl skåret i furu av Eirik Bryn. Eksempel på godt treskjæreremne.

 

Vil du skjære slik, trenger du et emne som er hardt og tett i veden.

 Til småting med mye detaljer er det ofte en fordel å ha en hard tresort med tett ved. Til knivskaft, små skrin ol. kan lønn, bøk, buksbom, og kristtorn være fint.

Ellers er bjørk og svartor flotte treskjærermaterialer. Den store fordelen med dem er at de har veldig lite tegninger i veden. Dvs. årringene synes ikke noe særlig. Bjørka er en typisk allround tresort. Hard nok til å lage møbler av men ikke så hard at du sliter deg ihjel med å forme den. Dens antiseptiske og smak/luktfrihet gjør den ideel til matrelaterte produkter.

Ute i skogen og henter emner.
Noen ganger trenger man emner som har grodd i en spesiell fasong. Her til meiene på en vogge.

 Alle tresorter har helt egne egenskaper som gjør dem bra eller dårlig til forskjellige formål. Har ikke tenkt å ramse opp alt mulig, men det er bare å spørre hvis man lurer på noe.  Feks. Om forskjellige tresorter, tørking, hvordan ta emnet ut av stokken, oppbevaring osv. Eller hvis man ønsker å bestille emner ta kontakt med oss.

Grautamber i bjørk.
klokkekasse i furu med mye skjæring.
Emne der yteved og marg er blandet i hytt og pine. Spiller ingen rolle for skjæringa, men estetisk sett en katastrofe!

Vandringsstav pilegrimsstav.

pilegrimsstav, Prosjekter, stav, til salgs, , , , , , , , , , , , , , ,

Det siste året har vi laget endel vandringsstaver, eller pilegrimsstaver etter modeller av gamle norske skistaver fra 17-og 1800-tallet. Disse stavene er så flotte i fasongen, og er rene skulpturer i seg selv, og har også ofte delikate utskjæringer.

vakre skistaver.

Begge stavene er nå solgt, men vi lager gjerne nye. Ta kontakt med Treskjerarverkstaden.

Nålebindingsnåler

Beinarbeid, jernalder, kult verktøy, middelalder, nålebinding, Prosjekter, til salgs, viking, , , , , , , , , , ,

Nåler til nålebinding, er små verktøy med helt spesielle krav til kvalitet og utforming. Denne modellen her i bein er ca 10 cm lang og har et hull som måler 7-8mm i lengderetningen. Hullet smalner framover og følger nålens form. Den er ikke for spiss, og tverrsnittet er linseformet. Beinet som er brukt er leggbein fra elg. Elgens leggbein er langt og veldig rett, så det er ypperlig til lange flate gjenstander. I følge indianere i Nord-Amerika, skal nåler gjøres av leggbein fra forbeina på hjortedyr, ettersom dette skal være spesielt sterk beinstruktur som ikke splintrer så lett. Fordelen med å bruke bein er at det kan poleres opp til det er veldig glatt, og det fliser seg ikke på samme måte som treverk, men nålebindingeksperter sier at barlind er et ypperlig materiale også, ettersom det er spenstig og seigt. Det kan og poleres opp en god del.
Formen på disse beinnålene er den samme som en nål funnet i Athen fra antikken, men denne var ca 7 cm lang.Nålebindingsnåler i bein og barlind.

Ettersom vi ikke er nålebindere selv er vi helt avhengig av tilbakemeldinger fra brukere for å optimalisere redskapen vi lager.