Det siste året har vi laget endel vandringsstaver, eller pilegrimsstaver etter modeller av gamle norske skistaver fra 17-og 1800-tallet. Disse stavene er så flotte i fasongen, og er rene skulpturer i seg selv, og har også ofte delikate utskjæringer.
Begge stavene er nå solgt, men vi lager gjerne nye. Ta kontakt med Treskjerarverkstaden.
Kunsten å gjøre snekring til en nytelse.
Snekring: Ingrid Gaarder Stigen
Tekst: Boni Wiik
Snekring er ofte noe man enten elsker eller hater. Det er som regel en nødvendighet,- man trenger å få bygget noe, og det må skje raskt og det må være billig,- men det behøver ikke være slik. Om man tar snekring på alvor vil man kanskje oppdage at snekring kan være en skjønn kunstart som ikke bare er en god opplevelse å gjennomføre, men som også kan være til stor glede gjennom kvaliteten i det arbeide man legger i det. Det ferdige produkt vil appellere til brukeren ved bruksverdien, men også intellektuelt ved at en kan se og føle hvordan snekkeren har brukt materialer og teknikker med innsikt, for å oppnå det beste resultat. Det å bruke eller betrakte en gjenstand som er godt snekret er en sann nytelse.
Det gjelder å holde fokus gjennom hele prosessen, og aldri glemme at hvert eneste lille trinn mot ferdigstillelse er like viktig og betydningsfullt. Klarer man det da er snekring en sann nytelse.
Mennesker er mennesker overalt og til alle tider. Når man graver i fortiden, som på et arkeologisk funnsted, finner man kanskje at vikinger ikke bare var vikinger som plyndret og herjet, men de var bønder, fiskere, kvinner, og barn. Og barn har alltid hatt leker, uansett hvor og når. Vi skal her lage en dukkeseng etter modell av en tysk dukkevogge fra 1300-tallet. Den er laget etter tidens idealer og hele konstruksjonen og utsmykningene på den er ren gotikk.
For å lage en slik vogge trenger man:
12mm tykke bjørkeplank
20x20mm bjørkelister
Grein eller stamme av lønn med litt sving i
Småbiter av Kristtorn eller annen hard tresort
Et stykke 4mm kryssfiner
Bor
Løvsag eller kontursag
Stemjern
Sag
Kniv
Dreiebenk hvis man ønsker det, men pluggene kan lages med kniv
Bivoks
I snekkerarbeider fra før renessansen ser man ofte at selve konstruksjonen, – sammenføyningen av de forskjellige trebiter,- med stolthet er vist fram og synliggjort. Man kan se hvordan den ene planken er festet i den neste, og hvordan tapper og plugger låser det hele. Og ofte er det gjort slik at sammenføyningene blir en del av ornamentikken, og av hele uttrykket til gjenstanden. Renessansesnekkerene, og de som kommer senere, gjør sitt ytterste for å skjule nettopp dette med fordekte sinkinger og listverk som ligger utenpå, eller finer som innkapsler alle konstruksjonens deler. Det er to forskjellige innfallsvinkler til det å skape en gjenstand, med hver sin sjarm. Vi skal se på den tidlige måten å gjøre det på. Den kan virke primitiv og forlede en til å tro at det er mindre dyktig håndverk, men det er snarere motsatt. For om du tør å vise all verden hvordan du har snekret noe sammen så må det være av ypperste kvalitet om det skal ha noen hensikt.
Vogga vår er en stolpekonstruksjon. Det vil si at i de fire hjørnene står en stolpe som veggene er festet til og disse står igjen på to meier som gjør at den kan rugges lett. Veggene er tappet inn i stolpene med gjennomgående ovale tapper som sitter i ovale hull, og i rett vinkel går en treplugg gjennom tappen og låser den fast i stolpen, samt at pluggen også går inn i endene på sidene som ligger bak, og forhindrer disse i å slå seg. Det er ikke brukt lim noe sted i denne konstruksjonen. Langsidene er forsynt med to tapper i hver ende og kortsidene har en tapp.
Det kan synes som lite, med kun en tapp i kortveggene, men de er jo støttet opp av pluggene ovenfor og nedenfor tappen. Det er alltid en fare for at planker i heltre vil kunne slå seg når de utsettes for forskjellige klimatiske forhold, derfor er denne metoden med å låse treet på mange punkter en veldig trygg sammenføyningsmetode. Regelen med at radiært skårede planker er mest stabile gjelder som alltid, og må være idealet om man ønsker rolige materialer.
Å lage stramme tapper i stramme tapphull er alltid en utfordring enten man lager firkantede tapper eller ovale tapper. Lager man firkantede tapper, som for så vidt er ganske enkelt, med sag eller stemjern, ja så er det større utfordring å lage hullet som denne skal sitte i. Det må stemmes ut med stemjern eller lokkbeitel, og kan være krevende når tapphullet skal synes fra utsiden. Det er fort gjort at treverket river ut, eller at åpningen blir for vid slik at det blir slark.
Og skal man lage rektangulære tapper med avrundede ender, altså ovale, så er det en smal sak å lage hullet, som gjøres rundt i endene ved å bore, men desto verre å lage endene på selve tappen, som da må skjæres runde med stemjern, eller dertil egnet treskjærerjern.
Det ser ut til at de to metoder er brukt om hverandre selv innenfor samme gjenstand i middelalderen. I vikingtid kan det se ut som de nokså konsekvent har etterstrebet å lage firkantede hull der disse var synlige. Men det er umulig å si noe sikkert om slikt ettersom det er så lite materiale bevart fra denne tiden.
Plugger
På denne vogga er det brukt dreide sylindriske plugger, som egentlig ikke har annen låsemulighet enn å låse ved friksjonen i en trang tilpassing. Det vanligste i eldre tider har vært koniske tilspikkede firkantede plugger som låser ved at hjørnene i firkanten skjærer seg inn i treverket i det runde hullet og sitter godt. De mest raffinerte plugger man kan finne er spikket slik at tverrsnittet utgjør en avlang rombeform der de lengste spissene i romben blir slått inn diagonalt i forhold til fibrene i trestykket de skal entre, slik at kreftene i trestykkets fibre bøyer kantene på pluggen og ikke bare låser ytterligere, men også danner et vakkert lite ornament.
Materialer
Det er viktig å bruke rett materiale til de forskjellige funksjonene delene skal ha for å få et best mulig resultat. Ved rett materialbruk kan man velge å gå ned på dimensjoner slik at delene blir lette og elegante. Hvis denne vogga skulle lages i furu måtte man kanskje doble bredder og tykkelser for å oppnå samme styrke.
I meiene er det her brukt lønn som er en hard og slitesterk tresort ettersom de skal tåle litt. De er også skåret ut av et emne hvor fibrene i treet følger samme fasong, for å få maksimal styrke. På den måten unngår man det som kalles avved. Det vil si at fibrene peker ut av siden av planken, slik man ofte opplever på masseproduserte kosteskaft og lignende, fordi fibrene ikke går i samme retning som skaftet, knekker de som ingenting med et diagonaltgående brudd. Lønn er også såpass likt bjørk av utseende, slik at det matcher resten av vogga som er laget av bjørk. Bjørka er passe hard til det meste og lett å bearbeide, og er homogen i strukturen med lite tegninger i veden som er en fordel når man skal skjære ornamentikk, eller som her, sage ornamentikk.
De små tappene som holder oppe bunnen i vogga er dreid i kristtorn, som er et ekstremt tettvokst og sterkt treverk, som passer ettersom dette er bitte små deler som skal tåle belastning. Brukbare materialer er overalt rundt oss og lett å få tak i hvis man følger med. Lønnetreet her ble rygget ned av en buss i Oslo, og kristtornen kommer fra en vedstabel i Mandal. Bjørka lå i en løe i Geiranger, og var kjøpt inn i 1926 av treskjæreren Einar Flydal. Det gir en ekstra positiv dimensjon til slikt arbeide å kunne resirkulere og ta i bruk verdifulle materialer som allerede finnes og som ellers går i ovnen eller på dynga. Finner man morsomme materialer er det lurt å tørke og oppbevare dem som halvkløyving. Det er et greit format for treet å tørke i, og man har muligheter senere til å få tykke stykker av tre å bruke, i stedet for å lage plank av det. Treverk trenger som regel ett år tørketid pr. tomme tykkelse
Ornamentikk
Ornamentikken på vogga er sagd ut med kontursag, det vil si en motorisert løvsag. Det vi finner her er typiske gotiske firpassformer, og spissbuevinduer.
Slik ornamentikk krever en viss stramhet, og må konstrueres med passer og linjal. Det er like greit å gjøre det direkte på arbeidsstykket.
Firpassform
Den gotiske firpassformen lages ved at man først konstruerer et kvadrat, for så å sette passerens stålspiss i kvadratets hjørner og slå like store sirkler der, som møter hverandre inn mot midten av kvadratet. Doble streker får man ved å utvide eller innsnevre passerens radius.
Sirkelformene rundt lages ved å slå sirkler fra kvadratets midtpunkt. Trepassform gjøres på samme måte, men med en likesidet trekant som utgangspunkt.
Den gotiske spissbue
Denne konstrueres ved først å tegne en linje fra punkt A til B. Deretter setter man passerens to ben i disse punktene og slår et sirkelslag opp fra B. Så gjør man det samme men lar passerens to ben bytte plass, og dermed møtes de to sirkelslag i punkt C midt over A og B. Vips: En gotisk spissbue!
Når ornamentikken er tegnet på, borer man huller i de felt som skal sages bort, slik at sagbladet kan tres igjennom arbeidsstykket.
Meiene med sine buer og stiliserte dyrehoder i endene sages også på kontursag.
Stolpenes utforming gjøres med kniv, og hakket som meiene skal felles inn i under stolpene lages med sag og stemjern, og meiene festes som alt annet med gjennomgående treplugger. Det er viktig å sjekke at alt er ferdig før man plugger det sammen. Når pluggene er slått inn, får man aldri vogga fra hverandre igjen.
Denne vogga ble til slutt overflatebehandlet med bivoks. Voksen påføres med en stiv pensel og smeltes inn i overflaten med hårtørrer. Deretter polerer man den opp med et stykke tøy.
Hadde denne vogga vært limt sammen med skjulte festeanordninger og simple materialer ville den vært temmelig trist og uinteressant. Men som den er nå med nydelig glød i treet og med vakre velformede sammenføyninger som er for vakker ornamentikk å regne, er den jammen en nytelse.
Jeg håper vogga kan være til inspirasjon for leserne, både de snekkerglade og de som synes snekring er skummelt. Fullstendig arbeidstegning kan man få ved å kontakte treskjererverksted@gmail.com . Nb: Dette er en dukkeseng, og de gjennombrutte ornamentene egne seg ikke på en vogge for barn, da det er mange små hull å sette fast fingre i.
Lykke til!
Bostkast er et lite hengeskap som hører hjemme i den klassiske innredningen av bolighus av den Akershusiske type, og er ofte å se i hus i Gudbrandsdalen. Skapet har ikke dør, men et hull i fronten hvor man putter inn kam og andre toalettsaker. Under skapet er en stang til å henge håndkle på. Navnet bostkast refererer nok til «bost» som er børste, og «kast» som er navn på hengeskap, ihvertfall i noen tyske dialekter,(jeg har også sett det brukt på engelsk). Her er eksempler på to utgaver som har blitt laget her på verkstedet de seneste årene.
Dette er et bostkast i kirsebær, med florentinsk intarsia hentet fra Domen i Firenze, innfelt langs kanten. Den originale intarsiaen er laget av Maianobrødrene på 1400-tallet. Den er satt sammen av små biter av eik, mahogni, lønn og bjørk som tilsammen illuderer et snodd bånd. Kollen og skjegget er skåret i lind, etter franske renessanseakantuser fra 1500-tallet. På fronten rundt åpningen er det gjennombrutt dekor av små fleur-de-lis ornamenter. Håndklestanga er i bjørk med messingholker og skåret som snodd tauverk. Det er gøy å leke seg med tradisjoner, slik som det er gjort her. Et svært tradisjonelt norsk bondeskap, med utsmykninger fra helt andre tradisjoner. Da skapet ble utstilt på Hjerleidutstillinga i 2007, vakte det både begeistring og grenseløs harme. De som laget skapet var Ragnhild Borgen Hauge, Rune Ødegården, Harald Bye, Roald Sorken, Og Boni Wiik.
Fra arkivet: Her kommer en artikkel som ble skrevet i forbindelse med oppdraget vi hadde for Lademoen kirke i Trondheim.
Treskjæring – mer enn akantus
Lærebedriften i treskjæring på Dovre fikk i oppdrag å lage et prosesjonskrusifiks til Lademoen kirke i Trondheim. Oppdraget lød som følger: Lag et krusifiks i tre som er nyskapende og ikke ligner på tidligere krusifikser, men som allikevel er lett gjenkjennelig og tiltalende.
Av Boni Wiik
Et perfekt oppdrag for en institusjon som har satt seg som mål å utdanne de beste og mest allsidige treskjærerne i vår tid. Et slikt oppdrag krever at treskjæreren har god innsikt i krusfiksframstillinger fra alle tider og alle verdenshjørner, og en forståelse av hva et slikt krusifiks skal brukes til.
Prosesjonskrusifikser er små framstillinger av Kristus på korset som er festet på toppen av en stav og bæres gjennom kirkerommet ved forskjellige liturgiske seremonier. Det som kreves, er en lett gjenkjennelig figur som visuelt skal oppleves av alle som er til stede i kirkerommet, uansett hvor de befinner seg, og dette mens figuren beveger seg rundt i kirken. Andre krusifikser er vanligvis for kontemplasjon, og henger som regel mot en vegg eller i korskillet, og er ment å ha kun en betraktningsvinkel – nemlig forfra.
Den store utfordringen for treskjærerne på Dovre var å klare å lage et krusifiks som fra alle vinkler og kanter hadde spennende konturer og silhuetter, som tydelig og klart kan gjenkjennes av hele menigheten, mens krusifikset vandrer gjennom rommet. Dette ble løst ved å gi Kristusfiguren en ganske kraftig vridning i kroppen, slik at magen peker i en retning, hofta i en annen, lår, legger, og føtter, skyter ut i forskjellige vinkler osv.
Kristusfiguren ble skåret i lind, staven den er festet på, ble mesterlig utskåret som snodd tauverk i bjørk, korset ble til av resirkulert teak fra fullriggeren Christian Radich, og Kristusfiguren ble naglet til korset med nagler av kristtorn. Og innfelt i korset ligger to glorieringer i messing, som kranser rundt Jesu ansikt og overkropp. Prosjektet ble gjennomført som et samarbeid mellom studenter ved Handverksskolen, lærlinger ansatt ved Lærebedriften i Senter for bygdekultur og veileder. De som var med på prosjektet: Student Geir Dalene fra Porsgrunn, student Jon Ole Steig fra Sør Fron, lærling Harald Bye fra Vestby og treskjærerlærer Boni Wiik fra Oslo.
Det var en lang prosess med mange forskjellige utkast, og tett dialog med oppdragsgiver. I våre dager opereres det ofte med et unaturlig skille mellom kunst og håndverk, der noe betraktes som kunstnerens oppgaver, og noe som håndverkerens, men i treskjæringen smeltes dette uatskillelig sammen. Det er viktig at treskjæreren vet hva hun eller han skjærer, i alle de oppgaver en treskjærer har. I akantusen: hva er blader, og hva er kronblader? Hva er stengel og i hvilket stadium er knoppene som skyter ut? Eller i dyreornamentikken slik vi ser den i stavkirkene: Man må forstå og kjenne anatomien i dragene som snor seg, og hvorfor snor de seg slik og sånn? Dette gjør at treskjærerfaget er et ekstremt krevende fag, og det er gjennom de utøvende treskjærere vi bevarer denne kunnskapen og holder den i live.
Norge er i en særstilling med hensyn til mengde utskårede gjenstander som er bevart fra forskjellige historiske tider og bruksområder.
Bevaringsforholdene for treverk er gode i forhold til andre steder i verden der klima gjør at det er mye mer sopp, insekter og andre mikroorganismer som tærer på treverket, men også her gnager tidens tann jevnt og trutt. Vi har de store gravfunnene fra vikingtid med skip, sleder, vogn, og en rekke andre utsmykkede gjenstander, vi har stavkirkene, og også en mengde utskåret kunst fra hele middelalderen, og også fra etterreformatorisk tid. Slik sett kan man si at det historiske utskårne materiale som vi fortsatt har bevart er ikke bare vår kulturarv, men gjenstander fra den felles europeiske arven.
Treskjærerkunsten har vært holdt på et høyt nivå også, fordi treet som materiale har hatt en status i vår kultur, og ofte vært det foretrukne materiale framfor andre. Det finnes eksempler fra forskjellige tidsepoker der norske treskjærere har imitert arbeider gjort i metall, stein eller andre materialer. for eksempel de utskårne arkivoltene på noen stavkirkeportaler, som er ren skinnarkitektur, og i vikingtidens gjenstander der man kan fornemme imitasjoner av gullsmedteknikker som filigran, granulering etc.
Vår bevissthet om treskjæringskulturen i Norge er i stor grad preget av den Nasjonalromantiske tankegang om bondekulturen som med egne idealer framodlet kunsten til sine formål, og det er vel og bra, men da glemmer man alt det andre fantastiske som er utført etter smak og moter fra den felleseuropeiske kulturen. Kirkekunsten, og også fantastiske møbelstykker gjort av de profesjonelle verkstedene i byene, og knyttet til bispesetene, er viktige overleveringer fra fortiden.
Det er dette som er virkeområdet for treskjærere i dag. Treskjærerens oppgave i samfunnet er å bevare og videreføre all denne kunnskapen gjennom sitt virke. Det er ingen andre i samfunnet som kan ivareta denne oppgaven, så det er viktig med en så høy grad av profesjonalitet som mulig innen utdanningen, slik at vi klarer denne oppgaven.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.