Blakerstolen nærmer seg ferdigstillelse, den er skåret, pussa for å se slitt ut, limt og beisa. Etter beising er den pussa på nytt for å se slitt ut, og skal få en lett voksbehandling for å få den rette gløden i overflaten før den er ferdig.
Blakerstolen har en sentral posisjon i hvordan vi forstår middelalderen i Norge, og vår oppfattelse av den. Den er utstilt i middelaldersalen på Historisk Museum i Oslo, og har siden 1843 vært en juvel i denne så rikholdige samling. Adolf Tiedemann tegnet den, og lagde et litografi, som ble publisert av «Selskabet for norske fortidsmindesmærkers Bevaring» Han selv brukte også stolen i sitt maleri. «Bestefaders Erindringer» i 1865.
På søndag var det igjen den tradisjonsrike elevutstillingen som har holdt på i 110år her på Hjerleid. Og denne gangen forstod jeg hva som kanskje er det viktigste med denne dagen, Møte mellom håndverkere….
Kirken på Ormøya er en sjarmerende liten tømmerkirke som ble reist engang sent på1800-tallet av, hva jeg vil tro var kondisjonerte Kristianiaborgere, som hadde sommerhus på Ormøya, nærmest på dugnad. Det er et nygotisk interiør med enkle, men smakfulle bygnings- og interiørdetaljer. Kirken føles litt mørk, og da vi ble spurt om vi ville komme med et forslag til nytt prosesjonskors, var letthet og fargesprak den første tanke som slo meg. Å skape en ørliten smykkeaktig eksplosjon, som stilmessig så ut som den hørte til der med største selvfølgelighet, og jeg håper vi har fått til akkurat det…
Hvordan få en flat ting til å bli tredimensjonal? Et prosesjonskors skal bæres, det skal bevege seg gjennom kirkerommet, kanskje ute også. Ulikt andre kors og krusifikser skal det sees av alle, fra alle kanter. Det første man burde gjøre er å gi det en bakside, såvel som en framside. Dernest gav vi det et linseformet tverrsnitt, slike at betrakteren aldri vil føle at de står helt på siden av korset, for midt i korsets kjerne vokser en stilk, som er det tykkeste og kraftigste i korset, og som skyter ut grener som bukter og vrir seg ut fra denne, og utover korset, som i denne sammenhengen nærmest bare er et espalier, som er der for å holde oppe denne planten. Denne planten er livets tre, slik vi finner det i gotiske middelalderkors.
Even har nå sitt flotte akantuskurs, som varer i ca. 4 uker. Her får deltakerne en grundig innføring i Gudbrandsdalsakantus slik den har vært dyrket på Dovre de siste hundre åra. Elevene lærer å tegne og komponere ornamentikk, og selvsagt å skjære. Gudbrandsdalsakantusen er kjent for sitt volum og dype relieff.
Det viktigste med verktøy er jo at det funker bra og gjør jobben som skal løses på best mulig måte, og det er ikke alltid at den fete designen, og den høye kvaliteten er så forferdelig viktig, selv om det selvsagt aldri er noen ulempe heller. Men altså; av og til kan man finne den mest dagligdagse duppedings i boden, og modifisere den til å bli et spesialverktøy.
Vi fikk i oppdrag å lage noen rekvisitter til en eventyrforestilling som skal turnere i Norge i regi av Nasjonalmuseet. Det skulle være en kopi av en kubbestol som Teodor Kittelsen lagde, samt en liten kiste som skulle være inspirert av et framskap som Teodor skar ornamentikk på. Her er de:
Her er bilde av en liten prøve som Ingrid skar i jellingestil. Det finnes sørgelig lite bevart treskjæring i Jellingestil, kun noen få forholdsvis enkle fragmenter. De er til gjengjeld gjennombrutte, noe som er sjelden i vikingtidstreskjæringen.(Dog finnes det hederlige unntak: Pynten som står oppå vogndragene i Oseberg, sengestolper og vindskier i både Gokstad og Oseberg. )
Så om man skal prøve å gjengi jellingetreskjæring er man nødt til å søke inspirasjon fra metallarbeidene, og anta at det ville være nogenlunde likt, slik det ofte er innen de andre vikingtidsstilartene.
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.