(Først en liten reklameannonse.) Det gis ut en bok om dette prosjektet den 8. september. Boka er satt sammen av Kolbein Dahle og heter «Maria fra Mære» Den er å få hos bokhandlere i Steinkjær og hos Senter for bygdekultur. post@hjerleid.no
Det er snart et år siden Njål og Boni pakka sekken og dro til Trondheim for å jobbe. Boni skulle på Vitenskapsmuseet for å tegne og måle opp madonnaen fra Mære, og Njål skulle hjelpe Erlend Leirdal med å lage en svær skulptur i eik, som skulle stå i en barnehage.
Mære menighet ønsket en rekonstruksjon av den gamle madonnafiguren som de engang hadde i kirka. Figuren ble gitt til Vitenskapsmuseet en gang på 1870-tallet. Det er en diger gotisk madonna, skåret i furu, som på mange måter har blitt glemt i kunsthistorien. Delvis fordi den kanskje ikke er den mest spennende gotiske madonna vi har her til lands,-det fins en rekke strålende slike fra denne perioden, som fort overskygger henne, – men kanskje mest fordi hun har fått hard medfart gjennom historien. Hun har på et tidspunkt (eller fler), blitt strippet for sin originale bemaling, og oppmalt med en litt naiv og misforstått polykromi, som går på bekostning av detaljene, og som har forandret hennes utseende betraktelig fra hvordan hun var ment å se ut. I tillegg har hun blitt «omskåret» her og der, samt at ikke helt heldige reparasjoner, av deler som har blitt borte, også gir figuren et lite helhetlig inntrykk.
Det ble bestemt at kopien skulle gjøres nærmest mulig slik den opprinnelig var ment, innenfor et forholdsvis stramt budsjett. Basert på mye kvalifisert gjetning, og ikke minst på grunnlag av det omfattende og grundige arbeidet som ble gjort dengang Oldsakssamlingen i Oslo rekonstruerte madonnaen fra Hedalen, som er en av hennes «medsøstre» fra samme periode.
Allerede da vi visste at prosjektet skulle gjennomføres, satte vi igang med å bygge en spesialtjæremile, for å fremstille lasuren som skulle brukes på de forsølvede delene av klærne på figuren. Dette er beskrevet godt i innlegget her på bloggen som heter: «jakten på middelalderens flytende gull»
I et Islandsk manuskript fra middelalderen som heter «likneskusmid» forklares prosessene man anvendte for å polykromere skulpturer.
Draktene til Maria og Kristusbarnet er gylne, men ikke fordi de er forgyldt. I stedet er de forsølvet, og overstrøket med en lasur av tjurruveie. Dvs. den tynne tjæren som kommer først ut fra en temperaturkontrollert tjærebrenning. Tjurruveien er en klar brunlig væske som flyter i vann. Tjæren som kommer ut etterpå, er mørkebrun, tykk, og den synker i vann.
Denne type forgylling, gir en egen skinnende og lys gulleffekt som står i kontrast til annen forgylling som brukes andre steder på skulpturen.
På Vitenskapsmuseet rigget Boni opp et stativ for å måle opp figuren best mulig. Det var strengt forbudt å røre skulpturen…
Å forstå foldekastene på en gotisk figur kan være en utfordring for en utrenet, og bemalingen som er på nå, er diktet i hytt og pine, slik at den ikke følger draktene.
Forøvrig er kirkesamlingen på Vitenskapsmuseet et veldig inspirerende verksted å jobbe i. Det henger godbiter overalt, som fort kan distrahere en kunstelsker.
Vi koste oss i Trondheim som best vi kunne. Njål bodde i båten til Erlend nede i havna, og der spiste vi reker og drakk Gammel Dansk.
Om dagene svingte han motorsaga på Erlends fem-tonns eikestokk….
Mæremadonnaen er som nevnt gjort i furu. Dette er ikke så vanlig i denne perioden. Det gir et litt annet uttrykk enn om man skjærer i eik. Eika muliggjør en skarphet i linjeføringa som furua rett og slett er for myk og skjør til å kunne tåle.
De er i sannhet for relieffer å regne. Veldig flate, og i høyeste grad beregnet på et frontalaspekt. De er ikke ment å oppfattes annet enn forfra, og gjerne litt nedenifra. Fra denne synsvinkelen fungerer de utmerket. Kunstnerne på denne tiden var svært bevisst på dette under utformingen, forkortninger, og en form for omvendt perspektiv, bretter figurene ut og gir dybdevirkninger i det, i realiteten, veldig grunne relieffet…
Boni dro også en tur til Nesodden for å delta på en tjærebrenning i regi av Eivind Bratteli, som skulle lage lasur til Birimadonnakopien. Denne ble scannet og frest ut med datamaskin. Spennede prosjekt, en helt annen innfallsvinkel enn vår. Det reiser på en måte en debatt. Hva er viktig ved en kopi? Det visuelle, at den er utseendemessig klin lik originalen, eller det prosessuelle, at den er gjort på samme måten?
Noen ganger ønsker man det ene, og noen ganger det andre. For vår del er prosessen viktig. Vi er håndverkere, og vi driver med utdanning av håndverkere. Vi synes kunnskapen kanskje er det viktigste produktet i et slikt prosjekt.
Uansett, Eivind er den store læremester på denne type tjærebrenning, og det var lærerikt og nyttig å få være med.
Og utpå nyåret bar det tilbake til Trondheim en drøy måneds tid, for å stå og fullføre skjæringa ved siden av originalen. Fortsatt ikke lov å berøre damen, så nå var det tommestokk, blyant og øyemål som gjaldt.
Mye av overflaten på originalen er såpass ødelagt at man er nødt til å tolke innimellom, og det man alltid må ha i bakhodet,- Hvordan ser dette ut med en tjukk grundering og polykromi utenpå?
Daniela Pawel, konservator ved museet, gjorde analyser av polykromeringen for å fastslå hvordan hun hadde sett ut. Hun foretok også en dendrokronologisk undersøkelse, med forbløffende resultat. Men det er hennes oppdagelse, så det får hun publisere når hun ønsker. Men det kaster ihvertfall nytt lys over tilblivelsen av figuren, og kanskje også tilsvarende skulpturer.
Analysene viste også at polykromien tilsvarte den på Kyrkjebøemadonnaen. En madonna som så og si også følger samme foldekastskjema som fru Mære. Artig!
Boni dro til Bergen for å studere polykromien på Kyrkjebøemadonnaen…
Rundt påsketider var kopien av Mæremadonnaen ferdig skåret. Da ver det klart for grunderingen…
I Oslo tok Sarah over. Hun la grunderingen og sølvet som skulle være på madonna og kristusbarnets kapper og kjortler. Dette var et svært arbeid, mye mer enn vi hadde beregnet, for den opprinnelige planen var å lage en generell og enkel middelalderpolykromi, basert på hvordan mange andre madonnaer ser ut fra denne tiden. Hun sees ofte med en rød kappe, over en gyllen kjortel og slik hadde vi beregnet å gjøre det. Men da Vitenskapsmuseet fastslo at det var spor av forsølving også på kappene, ble det meningsløst å følge denne planen. Dessverre kunne ingen hoste opp mer penger, og i tillegg hadde menigheten bestilt snitter og invitert biskoper til en dato noen måneder tidigere enn avtalt, for å innvie skulpturen. Stemningen dalte betraktelig, men Treskjerarverkstaden strekker seg alltid langt for å gjøre kundene glade. Fornøyde kunder er det vi lever av.
Treskjærerlærlingen Karina, heiv seg på toget for å bistå Sarah i det store grunderings, og forsølvingsarbeidet.
Det er mye grundering på 1200-talls skulpturer, og denne må bygges opp lag for lag, med vekslende kvalitet på de forskjellige lagene. Og når det er gjort, gjenstår en enorm slipe- og skjærejobb, for å få skarpheten tilbake i overflaten.
Man kan noen ganger se eksempler på at praktisk talt hele skulpturer er ferdigformet i grunderingen, mens treverket nærmest bare fungerer som et skjellett. Riktig så galt var det ikke i dette tilfelle, men uansett endte denne sommeren med en hav av ubetalte timer for mange mennesker.
Kappen til Maria er foret med gråverk. (Vinterpels fra ekorn) Kristusbarnets kappe har rødt for.
Håret til Maria og Jesus, belegges med ekte gull, samt den lille globen som Kristusbarnet hviler på sitt venstre kne.
Den knappe deadlinen og det havet av forskjellige lag som skulle på, med deres egne individuelle tørketider og behov, gjorde arbeidet svært vanskelig.
Ultrafiolett stråling fra het sommersol er en velsignelse for herding av tjære, og oljemalinger. Bare synd at sommersola kom samtidig som bjørketrærne skulle slippe alle sine frø…. Boni løp til XXL og kjøpte et myggtelt…
Arbeidet foregikk hele døgnet. Forsølving om dagene, polering om nettene. Et puslespill å få «timet» alle de forskjellige prosessene riktig for å klare det på den knappe tiden…
Et glemt og forsømt kunstverk fra en spennende tid, har blitt trukket fram og gitt den oppmerksomheten det fortjener!!!!!
Treskjerarverkstaden har tatt på seg det tunge ansvar som alle andre har løpt fra, staten, og fylkeskommunen, og så og si alle treskjærere i landet,- nemlig å videreføre det stolte treskjærertradisjonen her til lands. Vi er en lærebedrift som utdanner folk i treskjærerfaget, og holder i live denne unike kulturen. Vi får ingen støtte til dette arbeidet, og er prisgitt å finansiere det hele gjennom de oppdragene vi får. Vi har en seiglivet tro på at dette er viktig, og har en verdi…
Lyst til å bli treskjærer? Eller lyst til å bidra til opprettholdelse av kunnskapen, gjennom å gi oss oppdrag?
Ta kontakt: treskjererverksted@gmail.com
Det er også en spennende og fyldig reportasje om prosjektet i «Norsk husflid» nr. 5 2013.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.