Boni Wiik

Beinarbeid

Mye av det som er de simpleste små gjenstander i våre dager, dagligdagse redskaper -gjerne i plastikk- og som overhodet ikke koster noe, var i tidligere tider de flotteste prydgjenstander. Og mange av dem var lagd i bein, utført med mye omhu og kjærlighet, av dyktige håndtverkere. Bein var et materiale man brukte når man trengte noe som var lite av størrelse, men allikevel veldig sterkt, eller hvis man trengte noe som var veldig glatt. Og ofte trengte man begge de egenskapene.

En kam for eksempel: En kam behøver mange tynne tenner, som er veldig sterke. Men siden de er så tynne er de også temmelig spisse, og da må de være mykt avrundet og helt glatte. Er de ikke det, vil det være vondt å gre seg med den, og det vil slite på håret.
Bein er et materiale mennesker har brukt så lenge de har vært mennesker, lenge før metallene kom i bruk. Fiskekroker, pilspisser og nåler av bein har folk lagd i uminnelige tider. Senere også, hvis metaller var umulige å oppdrive, eller veldig kostbare, har man tydd til bein der man vanligvis ville brukt jern, sølv, eller andre metaller. Og noen ganger har håndtverkere brukt bein simpelthen fordi det er et fantastisk vakkert materiale med unike egenskaper.

Bein har vært et materiale som menneskene alltid har hatt tilgang til, enten det man finner i naturen etter døde dyr, eller det beinet som blir igjen når middagen er spist opp. Bein har dessuten en del egenskaper som gjør det lett å forme. Det kan skjæres, files, sages, skrapes, og bores med letthet, ikke så lett som tre, men så er det da også mye sterkere enn tre.

Jeg har tenkt å vise et lite utvalg av enkle gjenstander som kan lages av bein, fra rene pyntegjenstander til nyttegjenstander som man kan ha glede av å bruke.Alle tar utgangspunkt i et flatt stykke bein, skåret ut, og slipt med fil eller sandpapir.

Det er ikke meningen at man må lage akkurat de tingene som her vises, men at man kan la seg inspirere, og lage sine egne ting. Det beste er jo hvis man kan lage noe man faktisk trenger, eller noe man har gått og ønsket seg, men ikke fått tak i.

Når jeg snakker om bein så innebefatter det forskjellige materialer som jeg her nevner i samme åndedrag fordi verktøyet man bruker, og arbeidsoperasjonene man utfører, er de samme.
Bein i denne sammenheng vil være:
Knokler fra store dyr (storfe, elg, hval, gris,osv.)
Tenner fra store dyr (hval, elefant, mammut, flodhest, osv.)
Gevir fra hjortedyr (elg, rådyr, rein, hjort, osv)

Bein er en naturressurs, som er fornybar, og som hvis man forvalter den rett, ikke lar noen lide under at man bruker den. Ethvert dyr som dør, etterlater seg et skjelett og tenner, man trenger ikke drepe for å få tak i det, og når det gjelder gevir fra hjortedyr, så blir disse felt en gang i året, så det er virkelig en fornybar ressurs. Truede dyrearter skal man selvsagt være forsiktig med bein fra, men gamle tenner og bein fra før de ble fredet, er uproblematisk å bruke, så lenge det kan dokumenteres at dyret ikke ble drept etter fredning ble innført. Hva mammuten angår, er den ikke lenger truet. Til de gjenstandene jeg her skal vise, trenger man kun å bruke knokler eller gevir.

Jeg skal ta for meg følgende gjenstander:
Amulett/hengesmykke
Beltespenne
Grindvev med skyttel

Verktøy

Jo mer verktøy man har, desto lettere går arbeidet -det er klart- men for å utføre de gjenstandene jeg har plukket ut trenger man ikke så veldig mye utstyr. Jeg beskriver her de enkelte prosessene fra det punkt hvor man sitter med ferdig utskårne plater av bein. Selve grovarbeidet med å komme fram til disse platene, krever selvsagt maskiner, hvis det skal foregå nogenlunde effektivt, men det lar seg også gjøre med enkelt håndverktøy.

1. Sag. Med sag mener jeg en løvsag. Enten den gode gammeldagse håndløvsagen, eller den motoriserte kontursagen. Løvsagen har tynne, fleksible sagblader som kan tres inn i huller og sage indre konturer så vel som ytre. Den manuelle løvsagen er krevende å bruke. I Firenze blir lærlingene i elfenbensarbeid satt til å sage enkle former med den i flere måneder, før de får sage noe ordentlig. For nybegynnere vil jeg anbefale den motoriserte, som ikke krever noe forkunnskap, og som gir nydelige resultater. Min favoritt er av merket ”Hegner”, den er veldig presis og pålitelig.

Hegner multi-cut.

2. Bor. Bor er en forbruksvare. Man kan klare seg med ett bor av samme dimensjon som tykkelsen på naglene man bruker, hvis man er forsiktig. Men jeg vil anbefale å ha noen stykker av dem, og gjerne noen andre dimensjoner også hvis man ønsker å variere litt.Til boringen kan man bruke en hvilken som helst drill;elektrisk drill, hånddrill, søylebormaskin, osv. Det er gøy hvis man har tilgang til en pumpedrill, da dette er en av de gamle tradisjonelle måtene å bore på, særlig til punktsirkelornamentikk.(Dette er beskrevet i kapittelet om ornamentikk). Bor kan også lages av ståltråd som man banker og sliper en borespiss på.

3. Filer. Filer er veldig nyttige, og jo flere, jo bedre. Man burde hvertfall ha en stor fil, til filing av store flater og ytterkanter. Enten en vanlig flatfil, eller en karrosserifil, eller panserfil, som det også kalles. Et knippe nålefiler til filing av indre former og detaljer er også lurt.

4. Sandpapir er også nyttig. Det kommer i forskjellig korningsgrader, fra grovt(50-80) og finere og finere opptil 2500. Har man litt av hvert av alle gradene oppover, oppnår man utrolig flotte overflateresultater.

5. Kniv. En spiss og skarp kniv er det beste verktøy å ha for hånden. Med den kan man forme beinet, skrape overflaten glatt, og lage den flotteste ornamentikk.

6. Avbitertang. Denne skal brukes til å kappe metalltrådene som man bruker til å klinke sammen de forskjellige delene.

7. Hammer (helst kulehammer). Hammeren brukes til å forme og klinke naglene.

8. Skrustikke. Skrustikken brukes til å holde naglene når de formes, og som mothold, når naglene klinkes.

Før du begynner:

Det kan være lurt å lime noen store flak av grovt sandpapir på flate treplanker før man starter opp. Disse kan spennes fast i arbeidsbenken, og man kan dra beinbitene med hånden over sandpapiret i store bevegelser, og temmelig fort lage flate biter.

Rensing av bein

Det finnes flere måter å rense beinet på før man begynner å arbeide med det. Man kan legge det i en maurtue en stund og la mauren gjøre jobben, eller grave det ned, men jeg vil allikevel anbefale koking, rett og slett fordi det er en rask og renslig metode. Kapp beinet på forhånd opp i så små stykker du bare tør, før koking, det vil forenkle prosessen. Ta i hvert fall av knokene så det bare er beinpipene igjen. Hvis man bruker bein fra middager, er som regel halve jobben gjort allerede.Men det er viktig å få ut alle blodrester, for de vil synes som skjemmende flekker på den ferdige gjenstanden. Når bein kokes, løser man opp gelatinen i beinet, så det gjelder å ikke koke det for lenge. Koker det for lenge, blir det sprøtt og porøst og ikke særlig egnet til å lage noe av. Så hva er den korrekte koketid? Det er individuelt fra bein til bein, men et par timer eller så skulle være bra. Kaustisksoda og krystallsoda brukes også for å rense bein. Det er viktig å la beinet tørke sakte etter kokingen, og ikke være utålmodig. Tørker beinet for fort, vil det oppstå sprekker og det blir ubrukelig. Det behøver egentlig ikke tørkes før man begynner å bearbeide det, men jeg nevner det, så man ikke legger det ut i sola, eller på ovnen eller noe, etter kokingen. På meg virker det som at beina fra tamdyr i våre dager er mystisk skjøre og porøse, uten at jeg har noe vitenskapelig belegg for å si det. Jeg foretrekker bein fra elg. De er store og kraftige. Indianerene i Nord Amerika bruker forleggen til hjortedyr, når de skal lage nåler, for de er visstnok veldig kraftig bygd, for å tåle hopp og sprett på steinete grunn, og splintrer ikke.
Den beste beinbiten jeg noensinne har jobbet med, hadde ligget mangfoldig hundre år i jorda, men var helt nydelig i konsistensen, dessverre vet jeg ikke under hvilke forhold den hadde ligget der. Når det gjelder gevir fra hjortdyr som er felt, er det tørt og fint og klart til bruk.Gevir fra dyr som er slaktet er fullt av blod, og vrient og få renset godt. Hvaltenner er greie og klare til bruk ettersom det ikke er noe blod i selve tanna.

Hvordan får man tak i materialer?
Veldig mange norske husstander har en hvaltann liggende på peishylla, eller på loftet, siden Norge engang drev stort med jakt på hval. Det er gjerne tenner etter Spermasetthvalen det er snakk om. Det er ”Moby Dick-hvalen”. Den har to rader med svære tenner i underkjeven som den bruker til å spise kjempeblekkspruter med på mangfoldig mange tusen meters dyp. Det er også den typen hval som man ofte hører om at strander forskjellige steder i verden.
Leggbein fra elg, er også noe som lar seg oppdrive. Det drives jo mye elgjakt i Norge, og leggbeinet gir jegerne som regel bare til hundene sine ute i skogen, for det er ikke noe særlig kjøtt på det. Man kan også være heldig å få fine elgbein hos en slakter. Slakteren kan stort sett forsyne deg med hva det skal være av bein fra husdyr ellers. Gevir er jo sånt man finner ute i naturen, eller ved å snakke med reineiere og fangstfolk.

Anheng

Et anheng kan være altmulig som man kan tre et kjede eller en snor igjennom, og henge rundt halsen. Fra alle kulturer rundt om på kloden har man funnet små smykker i bein. Her skal jeg gi eksempel på hvordan man kan lage et kors i bein. Men det kunne like gjerne vært en hvilken som helst annen form.

1. Først tegner man omrisset på beinbiten. Hvis det er vanskelig, kan man tegne på papir, som man limer på. Jeg tegner med mange hjelpelinjer, for å få det så rett som mulig.

. 2. Så sager man omrisset ut med sagen.

2. Deretter pusser, og filer man ned ujevnheter, og kanter.

3. Hull til opphenget borres.

4. Så kan man pynte anhenget med ornamentikk.

Kors vakkert saget ut og slipt. Det er ikke nødvendig med masse pynt og ornamenter, for at det skal bli fint. Korset på bildet er laget av Kristian Arntzen.

Beltespenne

Fra vikingtid er det funnet beltespenner i bein av forskjellige varianter. Jeg skal vise framgangsmåten for å lage en enkel type i to stykker bein. Ett som er selve spennen, og ett som er den bevegelige nålen.

Det går an å lage beltespenner med mange ledd og bevegelige deler, bare fantasien setter grenser. Beltespenner egner seg også bra til å utsmykke med forskjellig sorter ornamentikk , fordi de har et ganske stort flatt parti, som er den delen som klinkes fast i selve beltet .

Det mest krevende med å lage en god beltespenne er å bore hullet til naglen som holder nålen . Derfor gjør jeg alltid det så tidlig som mulig i prosessen.

1. Det første jeg gjør, er å tegne på omrisset av beltespennen på beinet.jeg bruker blyant, som er lett å gni vekk igjen, så det er mulig å korrigere og prøve seg fram med forskjellige utkast. Bruker man penn, kan den lage flekker som suger inn i beinet, og som man aldri får vekk igjen. Som regel er det beinbiten som er utgangspunktet, og jeg finner fram til en design som utnytter bitens egenskaper best mulig, men det hender også at jeg kommer på en design, som jeg vil lage, og så begynner jeg å lete etter en bit som har de egenskapene. Da kan man tegne den på et papir, som man limer rett på beinet, og bruker den tegningen til å sage og file etter. Jeg bruker alltid trelim.

2.

Det viktigste å huske når man lager en slik spenne er følgende: Der hvor naglen skal gå igjennom og holde nålen må det være nok gods! Det er det området som blir utsatt for mest påkjenning, og det er derfor viktig at det er dimensjonert for det. En spenne i hvaltann kan godt være tynnere i godset, enn en i bein eller gevir.

Det er også viktig og ta hensyn til selve beltet som skal ligge pent i spennen. Man må finne en design som fungerer praktisk .

Ikke bruk for tykt og stivt lær.

3. Når spennens omriss er tegnet på, sager man det ut. Både det innvendige og det utvendige.

4. Deretter borer man hullet for naglen. Hvis det skulle gå galt med boringen , har man i det minste ikke brukt all verdens tid på den, og det føles ikke for ille å måtte kassere den. Boringen er spesielt vrien og kritisk på denne typen spenner fordi plasseringen av hullet gjør at det må bores fra to sider om man skal bruke et ferdig laget bor med liten diameter. Det er veldig vanskelig å lage et veldig tynt bor som er langt. Det er som regel ikke så veldig pålitelig, når det er viktig å bore rett. Og det er viktig at hullet er rett, for at nålen skal kunne være bevegelig. Hvis man ønsker at akslingen på nålen skal være nær opptil bøylen på spennen, og det ønsker jeg som regel, kommer man altså ikke langt nok inn med boret til at det går tvers igjennom, og derfor må man bore fra begge sider. Det går som regel bra. Man må bare lukke øynene en liten stund, trekke pusten dypt, og finne roen. Som regel hjelper det å ta en opprydning i verkstedet rett før, sånn at alt er i orden og harmonisk riktig før man gjør boringen. Det er i dette håndverket, som i mange andre, at man har bare en sjanse, for hver ting man skal gjøre. Det nytter ikke å gå sakte fram, og gnage seg fram til resultatet, hvis det skal bli bra. Det kan være frustrerende, men så er opplevelsen når man får det til, desto mer tilfredsstillende. Og dette håndverket er ikke noe man driver med av andre grunner enn akkurat det.

Her er tegningen limt på, spennen saget ut, og hullet for naglen boret. Som regel foretrekker jeg å holde gjenstanden og drillen i hendene når jeg borrer. Marginene er så små, så hvis man spenner fast gjenstanden, og bruker søylebor, blir det ofte skjevt. Men om man holder tingene selv, vil man automatisk føle om man kommer skjevt ut, og justere deretter.

Jo mer tid og omhu man bruker på gjenstanden man lager, desto lenger varer den. Ikke bare fordi den rent praktiske kvaliteten blir bedre, men fordi jo vakrere den blir, desto lenger vil folk ta vare på den. Så jeg anbefaler alle å jobbe sakte, og nyte arbeidet, med alle sine små operasjoner, ta det med ro, og ikke være så fokusert på det å bli ferdig.

5. Når hullet til naglen er boret, finpusser man på omrisset, hvis det behøves. Enten med kniv, eller fil. Og man lager en liten fordypning på det sted der nålen ligger an med spissen sin på bøylen.

6. Deretter lager man nålen. Hvis beltelæret skal ligge pent i spennen bør nålen være svakt kurvet. Designen på hele spennen bestemmer hvilken utforming som er hensiktsmessig i hvert tilfelle. Nålen er fort gjort å lage, så man kan gjerne eksperimentere litt.

7. Når nålen er klar, legger man den på plass der den skal være, og borer hullet i den gjennom de andre hullene i selve spennen, slik at alle hullene blir liggende på linje, og er helt rette.

8. Deretter kan man klinke sammen spennen. Nå er tiden inne for å forsyne spennen med ornamentikk, hvis man ønsker det. I kapittelet om ornamentikk, skal jeg vise et utvalg av framgangsmåter.

Og når spennen er helt ferdig utført, med alskens ornamentikk og finpussing, er den klar til å klinkes på læret.

I middelalderen var det vanlig at beltene hadde et matchende endebeslag i andre enden av læret.Det var da en tynn plate som også var klinket på, på samme måte som spennen.

Klinking

Det er tre typer klinking vi skal innom: Festing av nål i beltespenne, festing av bein til lær, og festing av beinbiter til hverandre. De tre er ikke veldig forskjellige, de går stort sett ut på det samme. Eneste forskjellen er at når jeg klinker beinet fast til læret, liker jeg å bruke en tynn metallplate på baksiden av læret, for å få festet så sterkt som mulig. Til klinking bruker man en eller annen form for tynn metalltråd. Vikingene brukte stort sett jernklink på sine kammer. Jeg bruker for det meste messingtråd, fordi jeg synes det er vakrest, og står best mot beinet. Et mykt metall er lettere å klinke enn et hardt. Men i denne sammenheng er det så små dimensjoner at det spiller liten rolle. Ideelt sett burde man bruke gull, siden det ikke korroderer. Andre metaller vil jo etter hvert kunne misfarge beinet .

1. Først er det viktig å bore opp hullene med samme diameter som metalltråden man skal bruke.

2. Så tar man en liten bit av metalltråden, og filer den helt flat i en ende, og setter den godt fast i skrustikka med den flatfilede enden stikkende litt over kjeften på stikka. Deretter dunker man lett og forsiktig på den med en kulehammer, til den ligner hatten på en sopp. (se illustrasjon). Det er viktig å slå mange og lette slag. Slår man hardt, pakker man metallet for mye, og resultatet blir sprøtt metall, og heller ikke så pent.

3. Deretter trer man metalltråden inn i hullet til det lille hodet man har lagd butter mot enden av hullet. Skal man virkelig gjøre det fint, lager man en liten forsenkning i beinet til undersiden av hodet, så hodet ligger pent an mot beinet. NB: Ikke så stor forsenkning at hodets overflate ligger i flukt, eller under beinets, da klarer man ikke å få klinket det stramt. Så klipper man av metalltråden som stikker ut i andre enden, med en avbiter, så nærme beinet man klarer. Når man klipper av en metalltråd får bruddflaten utseende som tuppen på en meisel, denne må files flat, enten mens tråden ennå sitter i hullet sitt, eller man kan trekke den ut igjen og gjøre det mens den er løs. Når naglens ende er filt flat, skal enden stikke ørlite grann utenfor beinet, maks en tredjedels millimeter eller så.

4. Dermed er det klart for klinking. Så plasserer man naglehodet mot et stykke solid metall. Enten en ambolt eller et sted på skrustikka. Man må holde beinbiten med den ene hånden og være sikker på at den lener seg på naglehodet, og så kan man sette i gang, og med lette hammerslag klinke fast naglen.

Jeg pleier også å tynne den platen som skal klinkes på læret, så tynn som mulig på baksiden. Det gjøres greiest med en fil, med mindre man skal gjøre noe litt finurlig ut av det.

Grindvev med Skyttel

Grindveven er en eldgammel vev som finnes i hele Asia og Europa. Kalles også båndgrind. Den brukes til å veve bånd med. Som regel brukt til klær, men i seilskutetida, da tauverk var dyrt, brukte sjømennene å veve bånd på grindvev til å kle treverket med der tauene ble gnidd inntil og slitt, for å spare på tauene.

Grindvev laget ut av ett leggbein fra elg.

Jeg skal nå vise hvordan man lager en grindvev ut av ett bein. Et leggbein er som regel bortimot firkantet i tverrsnitt. Det vil si at når man sager det opp på langs, får man ut fire lange plater som man kan slipe flate. Denne grindveven skal bygges sammen av seks deler. To lange plater, som er selve veven, og fire korte skinner som holder den sammen.

1. Platene slipes flate på den ene siden.

2. De platene som skal ha samme tykkelse, limes ved siden av hverandre, med den flate siden ned, på et flatt stykke tre, med papir imellom treet og beinet. Dette er fordi det skal være lett å få dem av igjen etterpå.

3. Nå sliper man ned den andre siden av bitene, til de har den tykkelsen man ønsker. Bitene kan tas av trestykket med letthet, ved å stikke knivspissen inn i papiret.

4. De bitene som skal ha samme omriss, limes mot hverandre med papir imellom. For eksempel skinner som sitter på hver sin side av veven. Når de er limt, sager, eller filer man det ønskede omriss ferdig, slik at bitene blir nøyaktig like. Deretter borer man hullene for naglene, mens bitene ennå er flate og jevntykke. Dette fordi det er enklere å bore rett når bitene er flate. Så kan man bue overflaten deres hvis det ønskes. (Det tar seg som regel bedre ut). Og tilslutt tas de fra hverandre igjen og forsynes med ornamentikk, hvis man ønsker det. Da kan det være lurt og igjen lime dem på et stykke tre, som kan spennes fast, siden bitene nå er små og vriene å holde i hånden mens man arbeider med dem.

To og to biter er limt sammen med papir imellom.

6. Boring av huller i hver ende av spaltene i veven. Man må lage en liten fordypning med knivspissen der boret skal entre.

7. Når hullene er boret risser man opp linjer som går fra det øvre hullets ytterkant, til det nedre hullets ytterkant. Her kan man bruke en linjal, eller et stykke bein, eller tre, som er helt rett. Risset gjøres med spissen på kniven. Det kan være lurt å dra linjen opp forsiktig noen ganger. I gevir holder det med ett riss, i bein ca tre, og i tann kanskje flere. Det er viktig og ikke bevege anlegget mellom hvert riss, da får man flere streker, som bare er forvirrende. Igjen gjelder dette med at man bare har en sjanse, for det perfekte resultat. Når rissene er gjort, gnir man over dem med fingeren, til de blir mer synlige. Det er adskillig enklere å sage etter et riss enn etter en blyantstrek. Når rissene er tydelige nok, trer man løvsagbladet gjennom et av hullene og sager langs innsiden av risset. Kryss aldri risset med sagsnittet, da blir det ikke rett.

8. Når alle delene er ferdig utformet hver for seg, er det klart for å sette dem sammen. Da legger man tverrskinnene oppå veven der de skal ligge, og merker opp naglehullene. Så borer man disse i vevdelene, og så limer man delene sammen, med et par nagler stående i noen av hullene, for å styre, så bitene blir liggende rett. Igjen anbefaler jeg vanlig trelim, men andre ting er sikkert vel så bra. Limingen er der egentlig bare for å holde ting på plass inntil alle naglene er ferdig klinket.

9. Da er det klart for klinking.Klink ivei…

Skyttel til grindvev
Skyttelen som her er avbildet, har formen av en garnnål. En slik som fiskerne bruker til å bøte garn med. Skytler kan ha mange slags utforminger. Samene lager sine skytler av takker fra reingeviret, så de er som regel lange og buede, og meget vakre. Skyttelens funksjon er å kunne få en ganske stor mengde av isletten gjennom renningen på veven på en enkel måte. Det vil si at den må spisse mot tuppen, og være veldig glatt og uten kanter og hakk som kan henge seg opp i renningstrådene, og den må være formet sånn at man med letthet kan vinne opp mye tråd på den, som holder seg der, og er lett og løse av igjen etter hvert som det er behov for det. Den kan også brukes til å slå med, og burde derfor ha en hensiktsmessig utformet langside. Egentlig er en skyttel en kunsthåndverkers drømmegjenstand å designe og utforme. Så enkel, med et så stort skjønnhetspotensiale.

Denne skyttelen er saget ut av et flatt stykke hvaltann, og siden er alle formene rundet med fil, og kniv.

Pynt og ornamentikk:

1. Punktsirkler.
Dette ornamentet finner man helt fra bronsealderen og fram til i dag. Det består av en prikk, omkranset av en sirkel. Det lages av et spesiallagd bor med to spisser. Den ene spissen på boret står i midten og lager prikken, og den andre spissen dreier rundt og lager sirkelen, som på en passer. Man kan lage et slikt bor av en ståltråd som man filer to spisser på, eller enda enklere, ved å ta en stoppenål, og kappe over øyet på nålen slik at det gjenstår to pigger. Den ene piggen må være litt lenger enn den andre, det er den som skal stå i midten. Jeg foretrekker å file dem ut av en ståltråd, for da kan jeg sørge for at den lengste piggen står midt i rotasjonsaksen til boret, og da er det lettere å styre. Dette er veldig gøy å gjøre med en pumpedrill.

Pumpedrillen fungerer ved at tauet tvinnes opp rundt stammen på drillen, og når man da presser treskaftet ned snurrer drillen rundt, og når skaftet er helt nede snurrer tauet seg opp igjen rundt stammen, og man presser det ned igjen. På den måten fortsetter boringen ved at man med en lett hånd pumper opp og ned med skaftet. Boret svirrer rundt begge veier. I eldre tider var borene skjeformet på tuppen, for å kunne skjære begge veier. Moderne bor har bare en skjæreretning. Etterpå fylles ornamentet med fargestoff.

Punktsirkler i storfebein.

2. Scrimshaw/kolrosing

Scrimshaw er et engelsk uttrykk for den typen bilder og ornamentikk som hvalfangere gjerne lagde på hvaltenner som de solgte som suvenirer. De tegnet ofte scener fra hvalfangsten som de graverte inn i tennene. Teknikken er å risse med en sylskarp kniv i en høyglanspolert overflate, for så å legge farge i strekene etterpå. Det går også an å prikke med en nål, for å oppnå skyggeeffekter. Jo tettere prikkene er, desto mørkere.

knivskaft i reinhorn med enkel scrimshaw.

På norsk kalles denne teknikken kolrosing, fordi man i gamle dager stort sett lagde blomsterornamenter, som man farget inn med kull etterpå. Rose eller rosing, handler om planter generelt, og ikke spesielt om roser. Akkurat som i ”rosemaling”. Man skjærer altså tynne streker i beinet så vidt ned i overflaten med tuppen av kniven. Kurvede linjer kan være ganske vrient å dra opp med en kniv, og det kan ofte være en fordel å bruke en gravørstikkel i stedet. Altså et verktøy som man skyver framfor seg. Hvis tuppen av din sylskarpe kniv brekker av, så har du en fin stikkel, helt til du sliper kniven din igjen.

Disse to typene ornamentikk krever at du fyller dem med et fargestoff, så mønsteret trer fram. Samene bruker disse teknikkene til sine utrolige geometriske mønstre, men tar det enda litt lenger, ved å skjære dypere, og skjære ut små trekantede biter, eller andre former. Det lar seg gjøre ganske enkelt i reingevir, for det er sånn sett det snilleste materiale å jobbe med. Og de fyller det inn med et fargestoff som framstilles av orebark. Barken fra svartor tygges, og gnis over beinet, til det har lagt seg i alle fordypninger. Det gir en nydelig rødbrun farge. Barken fra svartor smaker pyton. Den er helt forferdelig, så jeg rasper den heller opp med en grov fil, deretter koker jeg den, for så å blande den med bivoks løst i mye terpentin.
Ellers så sverger jeg til Generalsnus og fingerfett.

3. Linjeornamentikk.

Dette er en form for ornamentikk som kanskje ikke er brukt så mye helt for seg selv, men mer i sammenheng med andre typer, som kombinert med punktsirkler for eksempel. Den går ut på å lage linjer, rette og buede, som er kraftigere enn ved scrimshawkolrosing, og gjerne parallelle. Hvis man har risset opp en linje med knivspissen, kan man ved å sette knivspissen på tvers av linjeretningen, skrape et spor som blir dypere og større jo flere ganger man gjentar skrapingen. Hvis linjene blir kraftige nok trenger de ikke å farges inn, og resultatet blir mye mer voluminøst. En annen måte å lage slike linjer på er hvis man lager et lite meddrag. (illustrasjon). Med et sånt verktøy kan man bruke kanten av beinbiten som anlegg, og dra linjer som følger den kanten helt parallelt. Slike meddrag er lette å lage, og man kan lage en uendelighet av varianter. Denne teknikken krever heller ikke den superfine overflaten som du trenger hvis du skal anvende de ovennevnte teknikker.

Et meddrag er en liten trebit, eller liknende, med en kant på, og en liten spiss rett utenfor kanten. På bildet ser man et meddrag i horn, med en liten stålstift stukket igjennom. Dette har også en buet anleggskant, så det skal kunne følge kurver, og buede kanter.

4. Utskjæringer med kniv, eller treskjærerjern.

Dette er for de spesielt interesserte, og en utfordring. Bein lar seg altså forme på samme måten som tre gjør, men det er temmelig mye mer tidkrevende. Ikke bare fordi flisene man skjærer av er uhyre små, men også fordi det sløver verktøyet veldig fort, og man må kunne sette opp verktøyet ordentlig, for å kunne drive med det. Men hvis man tenker lurt, og kombinerer det med saging, så er det ikke umulig å få til flotte ting, selv for nybegynnere. Hvis man lager et ornament der alle omrissene er gjennombrutte og gjort med sag, mens utskjæringene handler om å runde kantene på disse, er det overkommelig, og jeg anbefaler alle å prøve.(ill. Se spenne med st.Georg-motiv.)

Spenne med forskjellige typer vikingetidsornamentikk skåret ut med kniv og treskjærerjern.

Finish og overflatebehandling.

Som regel ønsker man seg at finishen på den tingen man lager skal være så blank og fin som overhodet mulig. Høyglanspolert bein er veldig vakkert, og gjenstanden får med en gang et eksklusivt preg, hvis bare overflaten er blank nok. Her er noen råd og vink for å oppnå det. Hvis kniven din er ordentlig skarp, kan du skjære og skrape deg fram til en veldig blank overflate. Enhver kniv kan skrape i bein, men bare om den er kjempeskarp, får du en vakker overflate. En slik finish er jevngod med den det fineste sandpapir kan gi deg. Men hvis kniven bare er sånn passe skarp, må du etterpå gå videre med fint papir. Etter skraping kan du gå på med papir 600 eller 800, alt etter hvor god kniven var. Og så bare fortsetter du oppover i gradene. I en velutstyrt jernvarehandel har de i hvert fall papir opp til 2000. Knust pimpestein gir også en fin polering. Dette kan kombineres med det fine papiret. Det viktigste når man pusser, er å ikke være utålmodig, men gjøre seg helt ferdig med hvert papir. Det man gjør; er å pusse vekk alle striper etter det forrige papiret, med det nye, men hvis man gir seg for tidlig, og noen av stripene fra forrige papir står igjen, når man går over til et finere papir, vil de fortsette å være der. Det er derfor det er viktig å slipe seg trinnvis oppover, og helst ha så mange typer slipepapir som mulig. Helt tilslutt kan man runde av med å bruke et slikt poleringsverktøy som damer bruker til neglene sine. Det er en pinne med forskjellig poleringsgrader, som man får i parfymerier, det gir en fantastisk glans. Bein har ikke vondt av å utsettes for sollys, bare ikke veldig intenst, og over lang tid, da vil overflaten slites. Ellers så hjelper lyset til å holde beinet hvitt og fint. Noen setter beinet inn med ”Danish oil”, det har jeg selv ingen erfaring med.

I tidligere tider var det vanlig å bruke karslegras, eller skavgress, som det også heter, til å pusse ting med. Karslegras er en snelleplante som vokser på norske myrer. Den drar opp kisel fra bakken som sitter i stilken, og fungerer som sandpapir. Den ble mye brukt til å rengjøre kjørler med, men også til å polere.

Forslag til hva man kan lage av bein

Her følger en liste med forslag over gjenstander man kan lage av bein. På internett kan man finne fine illustrasjoner, så jeg vil anbefale å gå inn der og lete.

Spillebrikker: Sjakkbrikker, Backgammonbrikker, osv. Det finnes utallige eksempler på vakkert utformede brikker fra middelalderen.

Bokbeslag: Hvis man driver med bokinnbinding kan man lage flotte beslag på innbindingen, slik munkene gjorde på de illuminerte biblene i middelalderen.

Nåler: Nåler til å sy med, heklenåler, nålebindingsnåler, hårnåler, eller nåler til drakter. Indianere, inuitter, og alle mulige andre folkegrupper har lagd slike nåler. De finnes i en uendelighet av variasjoner.

Kam: Kammer har vært veldig vanlig å lage i bein, fordi beinet egner seg ypperlig til kammens beskaffenhet. Kammer kan være slike man grer håret med, eller slike man bruker til å sette opp håret i frisyrer med. Det er laget mange nydelige kammer i art noveau-stil rundt forrige århundreskifte, i elfenben.

Fiskekroker og harpunspisser: Helt fra steinalderen har det vært laget fangstredskaper i bein. Pilspisser er også en mulighet.

Stylus: Stylus er en skriveredskap som ble brukt for å skrive på vokstavler med, og den var gjerne lagd av bein. Den ligner en penn, og har en ganske skarp spiss i den ene enden, og en avrundet flate i andre enden, som ble brukt til å viske ut med.

Falsebein: Falsebeinet er den redskapen man bruker til å glatte ut papiret med når man driver med pappsløyd. Den ser ut omtrent som en brevkniv. Brevkniv er selvfølgelig også en mulighet.

Pren: Pren er en pinne med spiss som sjømenn bruker for å løse opp knuter med.

Skaft: Hvis man er glad i å lage kniver, er det gøy å prøve seg på beinskaft. Man kan også lage skaft til andre redskaper, som syl, ostehøvel, filer og rasper.

Redskaper til lærarbeid: Hvis man arbeider med lær, kan det være lurt å ha forskjellige verktøy av bein til å paute med, eller til å false kanter og lage streker. Beinets glatthet egner seg bra til dette.

Knapper: Knapper i bein er mye brukt. Enten kan man dreie dem, eller forme dem med fil og kniv.

Nålehus: Siden beinet er hult, lar det seg ganske enkelt gjøre å lage nålehus, eller andre små beholdere.

Fløyter: Helt fra steinalderen er det funnet fløyter lagd av beinpiper. Svanebein har vært brukt til tynne fløyter. Man trenger et stykke tre, eller voks til munnstykket, ellers er det nok med et bein med huller.

Skrin: Fra middelalderen finnes en del skrin som er laget av beinplater som er satt sammen til vegger, bunn og lokk. Dette krever metallbeslag.

Rustning: Hvis du er virkelig tålmodig kan du lage rustning, eller rustningsdeler av beinplater som settes sammen. Eller du kan hengsle sammen små plater til et helt belte.

Brikkevev: En brikkevev i beinplater, vil være veldig flott, beinets glatthet er igjen en fordel.

Dette er en liste over tradisjonelle gjenstander, som allerede finnes, og har vært lagd før, det er kanskje på tide å finne på nye bruksområder for beinet?

(Stor takk til lille Milo som tok bilder under arbeidet.)