speilkløyve | Treskjærerverkstedet AS

Originale brikkevevbrikker fra Osebergfunnet.

I Osebergfunnet ble det funnet en oppspent brikkevev under arbeid, som del av gravgodset. Dette er tynne trebrikker i lønn som måler omtrent 4x4cm, og er ca 1mm tykke. Årsaken til at de er såpass små, og ikke minst veldig tynne, er nok rett og slett at for å kunne veve relativt store og kompliserte bånd trenger man veldig mange brikker, og derfor blir tykkelse viktig å minimere. Man kan lett la seg forbløffe av at det er hold nok i så små og tynne trebiter, som jo skal utsettes for endel belastning, men hemmeligheten ligger i hvordan de er laget.

Lønn er i utgangspunktet en hard tresort, og den lar seg forholdsvis lett kløyve i margstålene, altså speilkløyves som det kalles. Margstrålene er små kanaler i treet som frakter vann fra midten av stammen og ut til yta i treet. De vokser i rette linjer radiært i stokken, og fungerer på den måten som svakheter i trestrukturen som veden kan kløyves langs. Ser man inn i enden på en stokk som har margstråler vil de vises som lyse tynne streker. I lønn sitter disse så tett at ved å kløyve i hver en av disse vil man få et emne på en millimeter, som jo er tykkelsen på disse brikkene. Brikkene blir derfor kantskårne og har en utrolig styrke. Problemet er at det er veldig vanskelig å kløyvd ut biter som er noe særlig bredere enn 4 cm, og jeg regner derfor det som årsaken til at disse brikkene har endt opp med disse målene. Det er jo et poeng under vevingen av brikkene er like store. Hvis man vil prøve dette er det viktig å finne et stykke tre som er så rettvokst som mulig, ellers blir brikkene propellformet. De fleste trær vrir seg mens de vokser, men det finnes allikevel trær med temmelig rettvokst ved ihvertfall i noen faser av deres liv.

Furua for eksempel er vanligvis venstrevridd i ungdommen, deretter nokså rettvokst, før den høyrevrir seg igjen i alderdommen.

Brikkeveving sliter veldig på garnet, når man vrir brikkene fram og tilbake under arbeidet, men allikevel viser brikkene fra Oseberg ikke tegn på å ha blitt spesielt pusset eller polert i hullene eller kantene, men jeg går utifra at vikingtidens garn var robust. Jeg har laget hundrevis av slike brikker, og den erfaring jeg har høstet fra det arbeidet er at det er håpløst å masseprodusere slike. Hver og en brikke har sine helt spesielle behov og trenger å finjusteres og pleies. Hvis ikke ender man opp med en haug av brikker som ikke fungerer optimalt når man skal bruke dem.

(Tekst, foto, og duppedingser: Boni Wiik)

Her matcher trestrukturen i den originale brikken, med strukturen i den nyutkløyvde lønnebiten.