Fra arkivet: Her kommer en artikkel som ble skrevet i forbindelse med oppdraget vi hadde for Lademoen kirke i Trondheim.

Treskjæring – mer enn akantus

Lærebedriften i treskjæring på Dovre fikk i oppdrag å lage et prosesjonskrusifiks til Lademoen kirke i Trondheim. Oppdraget lød som følger: Lag et krusifiks i tre som er nyskapende og ikke ligner på tidligere krusifikser, men som allikevel er lett gjenkjennelig og tiltalende.

Av Boni Wiik

Et perfekt oppdrag for en institusjon som har satt seg som mål å utdanne de beste og mest allsidige treskjærerne i vår tid. Et slikt oppdrag krever at treskjæreren har god innsikt i krusfiksframstillinger fra alle tider og alle verdenshjørner, og en forståelse av hva et slikt krusifiks skal brukes til.

Prosesjonskrusifikser er små framstillinger av Kristus på korset som er festet på toppen av en stav og bæres gjennom kirkerommet ved forskjellige liturgiske seremonier. Det som kreves, er en lett gjenkjennelig figur som visuelt skal oppleves av alle som er til stede i kirkerommet, uansett hvor de befinner seg, og dette mens figuren beveger seg rundt i kirken. Andre krusifikser er vanligvis for kontemplasjon, og henger som regel mot en vegg eller i korskillet, og er ment å ha kun en betraktningsvinkel – nemlig forfra.

Den store utfordringen for treskjærerne på Dovre var å klare å lage et krusifiks som fra alle vinkler og kanter hadde spennende konturer og silhuetter, som tydelig og klart kan gjenkjennes av hele menigheten, mens krusifikset vandrer gjennom rommet. Dette ble løst ved å gi Kristusfiguren en ganske kraftig vridning i kroppen, slik at magen peker i en retning, hofta i en annen, lår, legger, og føtter, skyter ut i forskjellige vinkler osv.

Kristusfiguren ble skåret i lind, staven den er festet på, ble mesterlig utskåret som snodd tauverk i bjørk, korset ble til av resirkulert teak fra fullriggeren Christian Radich, og Kristusfiguren ble naglet til korset med nagler av kristtorn. Og innfelt i korset ligger to glorieringer i messing, som kranser rundt Jesu ansikt og overkropp. Prosjektet ble gjennomført som et samarbeid mellom studenter ved Handverksskolen, lærlinger ansatt ved Lærebedriften i Senter for bygdekultur og veileder. De som var med på prosjektet: Student Geir Dalene fra Porsgrunn, student Jon Ole Steig fra Sør Fron, lærling Harald Bye fra Vestby og treskjærerlærer Boni Wiik fra Oslo.

Det var en lang prosess med mange forskjellige utkast, og tett dialog med oppdragsgiver. I våre dager opereres det ofte med et unaturlig skille mellom kunst og håndverk, der noe betraktes som kunstnerens oppgaver, og noe som håndverkerens, men i treskjæringen smeltes dette uatskillelig sammen. Det er viktig at treskjæreren vet hva hun eller han skjærer, i alle de oppgaver en treskjærer har. I akantusen: hva er blader, og hva er kronblader? Hva er stengel og i hvilket stadium er knoppene som skyter ut? Eller i dyreornamentikken slik vi ser den i stavkirkene: Man må forstå og kjenne anatomien i dragene som snor seg, og hvorfor snor de seg slik og sånn? Dette gjør at treskjærerfaget er et ekstremt krevende fag, og det er gjennom de utøvende treskjærere vi bevarer denne kunnskapen og holder den i live.
Norge er i en særstilling med hensyn til mengde utskårede gjenstander som er bevart fra forskjellige historiske tider og bruksområder.
Bevaringsforholdene for treverk er gode i forhold til andre steder i verden der klima gjør at det er mye mer sopp, insekter og andre mikroorganismer som tærer på treverket, men også her gnager tidens tann jevnt og trutt. Vi har de store gravfunnene fra vikingtid med skip, sleder, vogn, og en rekke andre utsmykkede gjenstander, vi har stavkirkene, og også en mengde utskåret kunst fra hele middelalderen, og også fra etterreformatorisk tid. Slik sett kan man si at det historiske utskårne materiale som vi fortsatt har bevart er ikke bare vår kulturarv, men gjenstander fra den felles europeiske arven.
Treskjærerkunsten har vært holdt på et høyt nivå også, fordi treet som materiale har hatt en status i vår kultur, og ofte vært det foretrukne materiale framfor andre. Det finnes eksempler fra forskjellige tidsepoker der norske treskjærere har imitert arbeider gjort i metall, stein eller andre materialer. for eksempel de utskårne arkivoltene på noen stavkirkeportaler, som er ren skinnarkitektur, og i vikingtidens gjenstander der man kan fornemme imitasjoner av gullsmedteknikker som filigran, granulering etc.
Vår bevissthet om treskjæringskulturen i Norge er i stor grad preget av den Nasjonalromantiske tankegang om bondekulturen som med egne idealer framodlet kunsten til sine formål, og det er vel og bra, men da glemmer man alt det andre fantastiske som er utført etter smak og moter fra den felleseuropeiske kulturen. Kirkekunsten, og også fantastiske møbelstykker gjort av de profesjonelle verkstedene i byene, og knyttet til bispesetene, er viktige overleveringer fra fortiden.
Det er dette som er virkeområdet for treskjærere i dag. Treskjærerens oppgave i samfunnet er å bevare og videreføre all denne kunnskapen gjennom sitt virke. Det er ingen andre i samfunnet som kan ivareta denne oppgaven, så det er viktig med en så høy grad av profesjonalitet som mulig innen utdanningen, slik at vi klarer denne oppgaven.