Her er bilde av en liten prøve som Ingrid skar i jellingestil. Det finnes sørgelig lite bevart treskjæring i Jellingestil, kun noen få forholdsvis enkle fragmenter. De er til gjengjeld gjennombrutte, noe som er sjelden i vikingtidstreskjæringen.(Dog finnes det hederlige unntak: Pynten som står oppå vogndragene i Oseberg, sengestolper og vindskier i både Gokstad og Oseberg. )
Så om man skal prøve å gjengi jellingetreskjæring er man nødt til å søke inspirasjon fra metallarbeidene, og anta at det ville være nogenlunde likt, slik det ofte er innen de andre vikingtidsstilartene.
Jellingeornamentikk skåret i eik. (Foto: Boni Wiik)
Som treskjærer graver man mye i gammelt kildemateriale, og leter høyt og lavt etter spennende kunstuttrykk, som en kan ha bruk for i ens arbeid, enten som inspirasjon, eller i spesifikke oppdrag, der man skal kopiere eller rekonstruere noe gammelt.
Og det som slår en er, hvor ofte, når man leter i gammel norsk kunst, at man støter på katten…
Det kan virke som menneskene har en medfødt disposisjon for å være fascinert av katten. Den er vår overmann, vi beundrer den.
Fra vikingtiden møter vi katten på vogna i Osebergfunnet. På en av vognas kortsider er det skåret ut et bilde av en hel haug med katter som ser ut som de sloss med ormer. Det sies om kvinnen som ble begravet i Oseberggraven at hun kanskje var en frøyaprestinne. Og det er mye på grunn av vogna, med dette bilde på. Frøya hadde selv en vogn som ble trukket, helt lydløst, av to hannkatter. Frøya var en fruktbarhetsgudinne i den norrøne mytologien. Hun var søsteren til Frøy, og de var begge vaner og ikke æser, men de kom til æsene i forbindelse med en fredsslutning mellom vanene og æsene. Begge to er fruktbarhetsguder, og det hevdes at de kanskje tilhørte en tidligere jordbrukskultus som ble fortrengt til fordel for åsatroen som dominerte i Norden i vikingtiden.
Katter i kamp med ormer og andre beist skåret i eik på vogna fra Oseberg. (foto Boni Wiik)
Fra sagaene…
I Eirik Raudes saga fra Grønland på 900-tallet, finnes en beskrivelse av en trollkyndig volve, og der står blant annet om hennes framtoning at:”På hodet har hun en svart lammeskinnslue, innvendig foret med hvitt katteskinn.” Og ” hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne…” Man kan jo bare lure på om hun hadde noen tilknytning til Frøyakulten. Fra Grønland på 1000-tallet finnes en rorkult, eller kanskje det er et armlene, fra en stol, og på det finner man vakkert utskårne katteansikter.
Katteansiktene fra Grønland, antakelig norsk arbeide fra 1000-tallet (foto: Boni Wiik)
Neste gang vi møter katten er i stavkirkene…
Portalløver fra Ål Stavkirke (foto: Boni Wiik)
Ofte sitter det to strenge katter på hver sin søyle ved inngangsdørene til stavkirkene, og skuler ned på oss. Ikke sjelden sitter de der og knasker i seg hvert sitt lille menneskekryp, som fortvilet titter ut mellom tennene på katten. Kapiteldyrene ble etter hvert også populære å ha på stabbursdører utover i middelalderen. På et lite stabbur i Berdal i Telemark sitter det også to små katter på hver sin søyle og vokter burets innhold. Det er nok meningen at de skal se fryktinngytende ut, men de er ganske søte egentlig. Også inni kirkene sitter katten og titter på oss. De høye midtromsstavene, som er de svære søylene som holder oppe takkonstruksjonen i stavkirkene ble ofte forsynt med morske masker som noen ganger lignet veldig på katter…
Ikke alltid så lett å se hva det forestiller… Maske fra midtromsstav i stavkirke fra Sigdal (foto: Boni Wiik)
Under Nordisk treseminar denne våren, handlet treskjæringskurset om » triks og knep fra vikingtidens geometriske treskjæringsmønstre». Det vil si at det var en liten innføring i hvordan å skjære såkalt nettskjæring som det er funnet mye av på de utskårede gjenstandene fra Osebergfunnet. Dette er en meget dekorativ teknikk som er veldig anvendelig til bruk i andre typer treskjæringer også, når man ønsker å bryte opp flater eller lage strukturer i overflaten. Teknikken krever endel øvelse, men utføres kun med kniv. Hvis man ønsker å lære mer om dette kan man ta kontakt med oss, og vi kan arrangere kurs, hvis det er flere interesserte, eller man kan hospitere i verkstedet og lære teknikkene.
Hvis man ønsker informasjon om Nordisk treseminar, ta kontakt med Senter for bygdekultur på www.hjerleid.no
I Osebergfunnet ble det funnet en oppspent brikkevev under arbeid, som del av gravgodset. Dette er tynne trebrikker i lønn som måler omtrent 4x4cm, og er ca 1mm tykke. Årsaken til at de er såpass små, og ikke minst veldig tynne, er nok rett og slett at for å kunne veve relativt store og kompliserte bånd trenger man veldig mange brikker, og derfor blir tykkelse viktig å minimere. Man kan lett la seg forbløffe av at det er hold nok i så små og tynne trebiter, som jo skal utsettes for endel belastning, men hemmeligheten ligger i hvordan de er laget.
Lønn er i utgangspunktet en hard tresort, og den lar seg forholdsvis lett kløyve i margstålene, altså speilkløyves som det kalles. Margstrålene er små kanaler i treet som frakter vann fra midten av stammen og ut til yta i treet. De vokser i rette linjer radiært i stokken, og fungerer på den måten som svakheter i trestrukturen som veden kan kløyves langs. Ser man inn i enden på en stokk som har margstråler vil de vises som lyse tynne streker. I lønn sitter disse så tett at ved å kløyve i hver en av disse vil man få et emne på en millimeter, som jo er tykkelsen på disse brikkene. Brikkene blir derfor kantskårne og har en utrolig styrke. Problemet er at det er veldig vanskelig å kløyvd ut biter som er noe særlig bredere enn 4 cm, og jeg regner derfor det som årsaken til at disse brikkene har endt opp med disse målene. Det er jo et poeng under vevingen av brikkene er like store. Hvis man vil prøve dette er det viktig å finne et stykke tre som er så rettvokst som mulig, ellers blir brikkene propellformet. De fleste trær vrir seg mens de vokser, men det finnes allikevel trær med temmelig rettvokst ved ihvertfall i noen faser av deres liv.
Furua for eksempel er vanligvis venstrevridd i ungdommen, deretter nokså rettvokst, før den høyrevrir seg igjen i alderdommen.
Brikkeveving sliter veldig på garnet, når man vrir brikkene fram og tilbake under arbeidet, men allikevel viser brikkene fra Oseberg ikke tegn på å ha blitt spesielt pusset eller polert i hullene eller kantene, men jeg går utifra at vikingtidens garn var robust. Jeg har laget hundrevis av slike brikker, og den erfaring jeg har høstet fra det arbeidet er at det er håpløst å masseprodusere slike. Hver og en brikke har sine helt spesielle behov og trenger å finjusteres og pleies. Hvis ikke ender man opp med en haug av brikker som ikke fungerer optimalt når man skal bruke dem.
(Tekst, foto, og duppedingser: Boni Wiik)
Her matcher trestrukturen i den originale brikken, med strukturen i den nyutkløyvde lønnebiten.
Kløyveredskaper for å kløyve ut tynne plater i tre.
Vi lager brikkevevbrikker for salg, Ta kontakt på treskjererverksted@gmail.com eller tlf: 930 95 470
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.